Wig Wam «Never Say Die»
Frontiers

Som så mange andre band før dem har Wig Wam stått opp fra de døde, eller kanskje bandet aldri avgikk ved døden? Tittelen på comeback-albumet er i alle fall «Never Say Die», og med det er brødrene Wig og brødrene Wam tilbake, ni år etter at «Wall Street» tilsynelatende ble kvartettens svanesang. Pausa har kanskje også gjort gutta godt, der det er et energisk band som nå åpenbarer seg, samtidig som orkesteret musikalsk er tøffere i trynet.

Når tittelsporet sparker i gang «Never Say Die» er det med godt driv, og tankene dras litt mot ting Åge Sten Nilsen har bedrevet i Ammunition. Samtidig slår en vegg av gitarene mot deg, og plata fremstår i det hele tatt mye som gitarist Trond Holters lekegrind. Videre byr bassist Bernt Jansen og skinnpisker Øystein Andersen på et tyngre og tøffere komp enn i tidligere dager.

Gitaristen viser hint av sine Van Halen-inspirasjoner i «Shadows Of Eternity», mens «Hypnotized» byr på noe av det mer typisk Dream Police-aktige på riffsiden, selv om vi her befinner oss i et betydelig tyngre landskap. Når det gjelder soloene spruter det godt av Holter, og mannen er i det hele tatt i godform på «Never Say Die», der han også byr på det udiskutabelt Wig Wam-ske. Samtidig er musikken naturligvis melodisk og fengende, i god Wig Wam-ånd.

«Kilimanjaro» er litt mindre rett i trynet, og her benytter bandet seg av dynamikk og et tidvis luftigere uttrykk. Mer over i balladeland befinner vi oss så i «My Kaleidoscope Ark», og dette er ei fin låt som nesten fremstår som orkestrert etter hvert som den bygger seg opp. Dette i kontrast til tyngden og lydveggen som slår mot deg i den påfølgende «Dirty Little Secrets».

I «Where Does It Hurt» er Holter innom flere gitaruttrykk, i et spor som er velarrangert og spennende, samtidig som drivet igjen er godt. Mot slutten av skiva kommer flere spor som drar «Never Say Die» i forskjellige retninger, og som så ofte før byr Holter på en instrumental, «Northbound», der han får demonstrert sine melodiske sider ved å kombinere elektriske og akustiske gitarer.

Med «Hard Love» er bandet så nærmere klassisk hardrock. Dette før den roligere «Silver Lining» avslutter et overbevisende comeback, som også understreker at Wig Wam har tatt det musikalske uttrykket et skritt videre. Konklusjonen er at østfoldingene med «Never Say Die» har levert sitt beste album så langt.

For et ferskt Wig Wam-intervju sjekk ut Scream Magazines januarnummer, som er i salg nå.

Jan Dahle