Mest for gitarister?


Børge Olsen «Music In The Dark»
Fresh Tea

Børge Olsen er en gitarist som i en årrekke har figurert som både studiomusiker og turnerende artist med en rekke band, men med unntak av bandet X3 er mannen et rimelig ukjent blad for denne skribenten. Nå er Olsen uansett ute med sitt andre soloalbum, «Music In The Dark», og det er i hovedsak instrumentalmusikk det handler om.

Innholdet på plata består av egenkomponerte låter som stammer fra det helt ferske, til et par spor med utspring fra åttitallet. Det har altså vært lang modningsprosess for deler av materialet, og når komposisjonene nå har vært innom studioet er det Olsen selv som står for all instrumentering og produksjon. Vi snakker altså om et gjennomført soloprosjekt.

Det hele innledes svevende med introen «Analogue Injection», før røffe gitarer trer inn i lydbildet i «Bloody Moon», der riffing kombineres med mer shreddende soloelementer. Det hele låter litt ustrukturert, men samtidig er det tøffe partier her. En produsent til å rydde opp litt hadde nok uansett gjort seg.

Uttrykket modereres veldig med «Skvulp», der det legges mer vekt på melodielementet i gitartonene. Samtidig blir bassinga også relativt fremtredende, og dette sitter i det hele tatt bedre enn det foregående sporet.

Platas tittelkutt stammer fra 1982, med Pete Basingers vokal fra den gang intakt, og dermed blir dette skivas eneste vokalinnslag. Det instrumentale kombineres greit med den litt neddempa vokaldelen av låta, og dette er blant de mange elementene som skaper ei veldig allsidig plate – inspirasjonene ligger fra metal til jazz – der «After The Dark» tilfører den akustiske gitaren.

Dessverre blir det gjerne litt lite iørefallende, og det føles ofte som om komposisjonene trenger mer struktur, samtidig som det også er riktig gode partier i blant andre «Question» og «The Count Of Godthaab». «Music In The Dark» bærer nok uansett litt for mye preg av å være kreert av en gitarist i fri utfoldelse, og det blir sånn sett litt i meste laget.

Mannen vinner mest når han tar seg tid til å hvile litt mer på tonene, og lar det melodiske utfolde seg i et spor som «Story». Også den ni minutter lange «Electronic Factory» – bonusspor på CD og digitalt – byr på mye godt, men albumet som helhet når ikke helt opp, kanskje med mindre du er gitarist selv.

Jan Dahle

Mest for gitarister?