W.E.T. «Retransmission»
Frontiers

W.E.T. – Robert Säll (Work Of Art), Erik Mårtensson (Eclipse) og Jeff Scott Soto (Talisman) – har kommet seg frem til studioalbum nummer fire, og det er naturligvis fortsatt melodisk rock det handler om. Nok en gang har gutta også kommet opp med gode, fengende låter, så her snakker vi om musikk som faller lett inn i ørene til fansen.

Det er en viss tyngde og et relativt typisk Robban Bäck-driv som innleder «Retransmission» når «Big Boys Don’t Cry» er første spor ut, men samtidig letner det hele når gutta kommer frem til refrenget. Dermed kombineres W.E.T.s ytterpunkter, og resultatet er fortreffelig, selvfølgelig også mye grunnet Sotos vokal.

Gitarer og tangenter kombineres godt i «The Moment Of Truth», før gitarist Magnus Henriksson etter hvert tar den helt ut på solosiden, og Bäck løper i vei i låtas siste del. Dermed blir dette delvis den mer «ekstreme» siden ved W.E.T., samtidig som Sälls tangenter tilfører et sterkt AOR-element. Igjen mikses altså guttas allsidighet til noe solid, takket være det faktum at melodiene hele tiden står i fokus.

Det svinger godt av «The Call Of The Wild», mens «Got To Be About Love» er suveren melodiføring i ei mer moderat låt. Dette blir et høydepunkt på «Retransmission». Vi er ikke helt nede på balladenivå her, men balladen kommer selvfølgelig, og «What Are You Waiting For» sitter godt på det feltet. Videre er «How Far To Babylon» rytmebasert og annerledes, hvilket er med på å tilføre variasjon.

«Beautiful Game» er på sin side mer uptempo, og fremviser sånn sett et rocka W.E.T. Igjen er gitarer og vokalen vesentlige elementer, samtidig som rytmeseksjonen tilfører energi. Bandet er da også flinke til å kombinere nettopp energien med det melodiske, og når det gjelder melodiøse låter stikker «Coming Home» og «You Better Believe It» seg litt ekstra frem, samtidig som førstnevnte er veldig riffbasert.

En vegg av gitarer og tangenter i skjønn forening setter sitt preg på den avsluttende «One Final Kiss», og med det kan vi konkludere med at W.E.T. nok en gang har levert solid melodisk rock.

Jan Dahle