Metal-hjertet slår fortsatt


Accept «Too Mean To Die»
Nuclear Blast

Accept er på mange måter det ultimate Metal-bandet, der Wolf Hoffmanns riffing alltid har vært selve definisjonen på metal-gitar. Etter at bassist Peter Baltes hoppa av skuta er nevnte gitaristen eneste medlem igjen fra bandets klassiske periode, men det låter like fullt Accept når «Too Mean To Die» legges i spilleren.

Hoffmann er altså i dag den definitive hovedpersonen i Accept, med god hjelp fra vokalist Mark Tornillo som holder Accept-tradisjonen ved like. Bandet har da også levert solid siden gjenoppstandelsen i 2010 med nettopp Tornillo i spiss, og samtidig er det liten tvil om at produsent Andy Sneap skal ha mye ære og berømmelse for at Accept låter så bunnsolid som det har gjort de siste elleve åra. Mannen skrur den ultimate metal-lyden, hvilket han også har demonstrert med sterke album fra Judas Priest og Testament.

Når «Zombie Apocalypse» etter hvert drar skikkelig i gang er det nok en gang herlig Accept-riffing som møter deg, og Hoffmann har kommet opp med enda et album fullt av fete riff. Låtmessig er det også rimelig solid, selv om de høyeste toppene ikke når helt opp til de mest catchy spora på «Blood Of The Nations» og «Stalingrad».

Som så ofte ellers byr også Hoffmann på melodiske og nynnbare soloer, og selvfølgelig låner han litt fra den klassiske musikken, slik som solopartiet i «Symphony Of Pain». Energinivået er også relativt høyt, der trommis Christopher Williams småløper av gårde i albumets tittelspor. En topp nås så med «Overnight Sensation», som byr på allsangvennlig refreng og superb riffdriv. Riffdrivet styrer også i «Sucks To Be You».

«The Undertaker» er nok ei låt som virkelig sitter – igjen med allsangvennlig refreng og «åååååå-ing» – der bassist Martin Motnik får en fremtredende plass i lydbildet under de litt neddempa versa. Når det så snakkes om det neddempa kommer vi ikke utenom balladen «The Best Is Yet To Come», som er riktig fin der den drar tankene mot «The King», frem til det blir litt mer massivt i refrenget.

Noen vil sikkert mene at Accept i dag er Wolf Hoffmanns soloprosjekt, og om kritikerne trenger mer vann på mølla skal det sies at «Too Mean To Die» avslutter med den klassiske komposisjonen «Samson And Delilah». Denne instrumentalen kunne nok like gjerne vært inkludert på gitaristens soloalbum bestående av nettopp hans arrangementer av klassiske musikkstykker, men resultatet er godt, og det fungerer bra som en slags outro på nok et sterkt Accept-album.

Jan Dahle

Metal-hjertet slår fortsatt