Et fordømt tributeband?

Tirsdag ble det annonsert at Queen + Adam Lambert tar turen til Fornebu i juni, noe som, akkurat som forventa, ble mottatt med blandede reaksjoner, da mange hevder at dette kun er et tributeband. Hos en del er det tydeligvis en oppfatning om at Brian May og Roger Taylor nærmest bør forbys å spille musikken de selv har vært med å skape, hvilket denne skribenten finner svært underlig.

Da Freddie Mercury døde 24. november 1991 var det klart at en epoke i musikkhistorien var over. Med hyllestkonserten den gjenlevende Queen-trioen gjennomførte på Wembley Stadium 20. april det påfølgende året, satte bandet på mange måter også et punktum. Det hadde vært enkelt å cashe inn på interessen rundt Mercury der og da ved å plyndre arkivene, men gutta tok seg tid, og først i 1995 kom albumet «Made In Heaven», som blant annet var basert på vokalistens siste studiobesøk.

Høsten 1997 ble samleplata «Queen Rocks» sluppet, der Brian May, Roger Taylor og John Deacon gjorde «No-One But You (Only The Good Die Young)» – som Kerry Ellis som en følge av We Will Rock You-musikalen nærmest har gjort til sitt eierskap, men det er en annen historie – og med det sa også Deacon takk for seg. Freddies personlige assistent Peter Freestone skrev da også «Glad det hele er over» om John i sin biografi «Freddie Mercury», da han avslutningsvis oppsummerte hvor bokas persongalleri befinner seg nå. Med det har det også vært opp til May og Taylor å holde liv i Queen-legenden.

Opp gjennom nittitallet og utover på 2000-tallet gjorde May og Taylor spredte liveopptredener med gjestevokalister, og Deacon gjorde sin siste opptreden da Elton John sang med trioen i 1997. I 2002 hadde så We Will Rock You premiere i London, noe som for øvrig også fikk en blanda mottakelse, men musikalens suksess er uansett udiskutabel. Forestillingen var da også riktig fornøyelig – der Tony Vincent virkelig overbeviste i rolla som Galileo – og dette var samtidig en av få måter å oppleve Queens musikk på i en livesetting.

Brian hadde siden Freddies død riktignok gjort et par soloturneer – der noe Queen-materiale ble spilt – hvilket blant annet førte ham til Rockefeller i 1998, og Roger gjorde noen konserter med sitt The Cross. Det er likevel ingen tvil om at mange hadde et ønske om å høre mer av Queens fenomenale låtkatalog fra konsertscenene rundt omkring. I 2005 tok May og Taylor så skrittet fullt ut da de slo seg sammen med tidligere Free- og Bad Company-vokalist Paul Rodgers under navnet Queen + Paul Rodgers. Dermed var også rabalderet i gang.

Da Queen gikk av scena i Knebworth Park 9. august 1986 visste få at dette skulle være bandets aller siste konsert. Queen gikk likevel videre, og leverte den gode «The Miracle» i 1989, men altså uten å spille live. Ryktene gikk om at Freddie, som sjeldnere og sjeldnere ble å se i offentligheten, var HIV-positiv, men ingenting ble bekrefta fra bandets side. Da Queen slapp den suverene «Innuendo» i 1991 var det uansett tydelig at Freddie var syk, og dagen før han døde ble det offentliggjort at han led av AIDS.

Der mener også mange at det burde slutte, men i 2005 skulle altså Queen-navnet for første gang på nesten 20 år brukes i forbindelse med en turne. En del mente dette var respektløst av originalmedlemmene May og Taylor, men det er et vesentlig poeng her at duoen aldri gikk ut som Queen, men derimot gjorde det klinkende klart hva dette var, ved å kalle det Queen + Paul Rodgers. Ifølge grinebiterne skulle visst Brian og Roger likevel ikke gjort dette.

Mange ser ut til å tro at Queen ene og alene var Freddie Mercury, men faktum er at Queen var et band med fire relativt likeverdige medlemmer, som for øvrig utvikla seg fra bandet Smile, som ble drevet av nettopp May og Taylor. Dermed kan man egentlig si at gitaristen og trommeslageren var bandets grunnleggere. Når det gjelder Queens musikk ble den også skrevet og utvikla av alle bandets medlemmer, så til de grader at da musikken for første gang ble kreditert Queen, på «The Miracle», uttalte gutta at det burde vært gjort slik fra dag én.

Dette handler ikke om å ta noe ære fra Freddie Mercury, som var en glimrende låtskriver, usedvanlig karismatisk frontmann, og ikke minst en fenomenal vokalist. Det handler derimot om at Queen var mer enn bare Mercury, og ikke minst var det da et særegent gitaruttrykk fra Brian May, og til tider også vokalen til både May og Taylor. Det skulle da bare mangle om ikke nettopp May og Taylor skal ha rett til å føre arven videre, og med det fortsette å bringe musikken ut til folket.

Med Paul Rodgers på laget ble det uansett noe helt annet, da May og Taylor, med denne legenden fra sin egen generasjon på laget, også ga god plass til nettopp Rodgers historie i showet. Dermed var det naturlig å krydre settet med klassikere fra Free og Bad Company. Dette, sammen med Pauls helt annerledes vokalbruk, gjorde at Queen + Paul Rodgers knapt kunne sammenlignes med Queen. Det var likevel fornøyelig å oppleve denne konstellasjonen live. Trioen gjorde for øvrig også et album, som igjen fikk blanda mottakelse.

Samarbeidet med Rodgers ble avslutta i 2008, men under MTVs «Europe Music Awards» høsten 2011 dukka plutselig herrene May og Taylor opp med tidligere «American Idol»-deltaker Adam Lambert bak mikrofonen. Nå lå det hele mye nærmere det opprinnelige Queen-uttrykket, og noen av oss tenkte at dette kunne fungere. Håpet om at George Michael – etter sin suverene opptreden på minnekonserten på Wembley i 1992 – skulle overta vokaljobben i et fremtidig Queen-prosjekt var for lengst svunnen, men her var en ny potensiell frontmann.

Det hele ble forsiktig prøvd ut med en liten turne i 2012, og fra 2014 har det blitt gjort flere omfattende turneer, med stor suksess. Igjen gjøres det ingen forsøk på å «lure» publikum, for på plakaten står det høyt og tydelig Queen + Adam Lambert, så May og Taylor prøver ikke å løfte dette opp til noe det ikke er. Samtidig er denne versjonen av bandet betydelig nærmere Queen enn hva tilfellet var med Rodgers på laget.

Nå er showet så godt som helt og fullt basert på Queens klassiske låtkatalog, og Lambert er på sin måte mye nærmere Mercury i uttrykk enn Rodgers var. Lambert gjør det uansett på sin måte, og ettersom åra har gått har han også blitt riktig så komfortabel i sin rolle på scena, noe som gjør at han i dag fremstår med selvsikkerhet, humor og selvironi, der han hedrer Freddie Mercury på beste vis. Det var da også overbevisende på Sweden Rock Festival i 2016.

Til tross for at vi her altså snakker om at 50 prosent av Queen, i form av gitarist Brian May og trommeslager Roger Taylor, er ute og spiller sin egen musikk, er det altså likevel mange der ute som brøler ut at dette kun er et fordømt tributeband. Dermed er det også for mange helt uaktuelt å skulle bevege seg i nærheten av en konsertsal der Queen + Adam Lambert spiller. Det er selvfølgelig helt frivillig om man vil se dette eller ikke, men det er uansett fascinerende at mange mener May og Taylor ikke burde spille denne musikken.

Samtidig ser vi en verden full av regelrette tributeband, og Queen har også sitt eget offisielle i form av The Queen Extravaganza. Videre har vi We Will Rock You med sin suksess, og her hjemme har vi Åge Sten Nilsen som har solgt utallige tusen billetter med sitt The Show Must Go On. Dette later ikke til å være noe problem for folk, men at gutta som i sin tid skapte musikken spiller den selv, er visstnok en uting. Forstå det den som kan.

Verdt å tenke over i denne sammenhengen er det også at fremtiden faktisk på mange måter er nettopp tributeband, for om få år er alle som i sin tid kreerte den nå klassiske rocken borte. Musikken vil uansett leve videre, men da vil tributeband og jukeboksmusikaler være eneste måten å oppleve den på i livesammenheng. På samme måte som Beethoven og Bach i dag fremføres av symfoniorkestre, vil den klassiske rocken videreføres av tribute- og coverband.

Heldigvis er vi i en tidsperiode der en del av legendene fortsatt er blant oss, så hvorfor ikke glede oss over det, og nyte at de fortsatt vil ut og spille musikken for oss? Freddie Mercury og John Deacon er det av forskjellige grunner ikke mulig å oppleve live i dag, men Brian May og Roger Taylor fører Queen-arven videre, og er det noen som må ha rett til å gjøre det er det vel nettopp disse to karene.

Jan Dahle

Reklamer
Et fordømt tributeband?