Syttitallsbarn på vei opp


Razorbats «Razorbats II»
Rob Mules Records

Det har skjedd ting med Razorbats siden albumdebuten i 2015, og blant annet slapp bandet i 2016 EP-en «This High», men mest merkbart er det nok at kun to av bandets medlemmer fra «Camp Rock» er igjen. Det betyr blant annet at orkesterleder og gitarist Kjetil F. Wevling har ny mann til å fronte bandet, og bak mikrofonen finner vi nå en gammel kjenning i form av Paul Erik Vercouteren (Hollywood Vampires/Phillie & The Cruel Faces/Virginia Hill).

Musikalsk holder Razorbats seg uansett innenfor opptråkka stier, og understreker dette ved å nevne blant andre Slade, Kiss og nittitallets poppunk når forbildene trekkes frem. Inspirasjoner fra syttitallets glam kan høres når kvintetten åpner ballet med «The Waiting», der det hele er enkelt og rett frem, basert rundt gitarene og Vercouterens vokal. Melodimessig fester det seg umiddelbart hos lytteren, og når vi etter hvert når den sterke «Sister Siberia» er bandet på sitt mest popa og fengende.

Luftige vers kombineres med riff og nok et fengende refreng i «Take It Out On The Road», der det allerede er lagt opp til allsangpartiet for fremtidige konserter. Nettopp den nevnte riffinga er et element som stadig går igjen på «Razorbats II», og dette gir litt ekstra liv til flere låter, samtidig som det også spruter av solopartiene i «Social Rejects». Spruter gjør det også av «Nowhere» og «Send In The Clowns», som er rett i trynet med høyt tempo.

Et småkult bassriff setter et herlig preg på den seigere og roligere «Dead Boy City», og dette er ei låt som står igjen som et av platas absolutte høydepunkter, der det også legges noen melodiske gitarlinjer. Gutta følger på med den tidvis litt Paul Stanley-inspirerte «Bad Teacher», og dette er muntert og melodisk.

«Razorbats II» avslutter med den overraskende lange, og neddempa «Talk All Night». Dermed tar bandet en helomvending avslutningsvis på ei god plate, som snuser på femmer’n.

Jan Dahle

Reklamer
Syttitallsbarn på vei opp