Norlander og Payne i samklang


Dukes Of The Orient «Dukes Of The Orient»
Frontiers

Tidligere Asia-bassist – og i sin tid medlem i norske CCCP – John Payne, har slått seg sammen med Lana Lane-tangentist Erik Norlander, og sammen kaller duoen seg Dukes Of The Orient. Når gutta nå slipper åtte låter på sin debututgivelse er det ikke overraskende melodiøs musikk, med progressive elementer, som står på agendaen.

Norlanders keyboards får bra spillerom når «Brother In Arms» innleder albumet, og samtidig byr Paynes småhese vokal på gode melodiske partier. Utover på plata dukker en del gjestgitarister opp, og først ut er Bruce Bouillet som deler fine gitartoner med Payne i åpningssporet.

Tangentene er enda mer i fokus innledningsvis i «Strange Days», men etter hvert kommer også Jeff Kollman inn for å krydre med gode gitarlinjer. Samtidig er låta riktig fin der den smyger seg av gårde med et litt neddempa midtempo preg, der Norlander også legger en solo som er rimelig typisk for ham. Når det gjelder sterke låter er «Seasons Will Change» for øvrig skivas toppnivå, der gutta virkelig treffer en melodinerve, mens Moni Scaria røffer det opp med litt heftig gitarspill.

Alle komposisjonene er skrevet av herrene Payne og Norlander, mens førstnevnte står for en relativt enkel produksjon. Det handler uansett mye om Norlander, og han innleder «Amor Vincit Omnia» med pianoet, før det tilføres noen litt pompøse partier, der også Paynes bass er fremtredende. Norlander legger for øvrig orgel på den tidvis riffbasert «A Sorrow’s Crown».

Det rockes opp en del med «Time Waits For No One», og for å skape kompet har Payne for øvrig trommis Jay Schellen bak seg. Igjen handler det om melodiske gitar- og tangentlinjer, samtidig som tempoet i låta gir litt ekstra liv til albumet som så langt har vært relativt rolig.

De lengste spora kommer mot slutten av plata, og «Fourth Of July» strekker seg opp mot åtte og et halvt minutt, der tangentene nok en gang er i hovedfokus. Samtidig blir det her plass til et akustisk midtparti, og små elementer som trekker tankene litt mot Jeff Waynes «The War Of The Worlds». Dermed beveger Dukes Of The Orient seg også inn i det mer progressive landskapet, uten at dette går ut over melodibruken.

Den ti minutter lange «Give Another Reason» avslutter albumet, der det innledes med et akustisk gitarparti som etter hvert bygger seg opp med tangenter, elgitar og bass før det begynner å smårocke. Her er duoen i sitt absolutt mest progressive hjørne, og med det på sitt mest utfordrende, men fortsatt uten at det hele blir tungt fordøyelig. Resultatet er et glimrende spor, som er en solid avslutning på et sterkt album.

Jan Dahle

Reklamer
Norlander og Payne i samklang