Dracula – Swing Of Death / Triosphere
Oslo, Rockefeller
23/2-2018

Når Triosphere inntar Rockefeller er det med et sett som i all hovedsak byr på stoff fra «The Heart Of The Matter», og da er det helt på sin plass å åpne slik bandets ferskeste album gjør, med «My Fortress». I front finner vi innledningsvis en tilsynelatende usikker Ida Haukland, og dama mangler den pondusen hun normalt innehar.

Med «Driven» som andre låt begynner ting derimot å sette seg, og Idas velkjente headbanging kommer på plass. Samtidig understreker gitarist Marius Silver Bergesen at dette også er mye hans show. Det er i det hele tatt de to nevnte som regjerer på scena når Triosphere kjører på med den gode «The Sphere» og «Steal Away The Light».

Andregitarist, Tor Ole Byberg, er ikke like fremtredende der han holder seg ganske rolig på scenas høyre side, men han gjør sin del av soloarbeidet i «Storyteller». «The Heart’s Dominion», med småpompøse elementer på boks, avslutter settet, og med det toppes også en relativt god konsert.

Med instrumentalen «Vlad» setter gitarist Trond Holter seg selv umiddelbart i fokus når hans Dracula – Swing Of Death gjør sin første oslokonsert. Neste instrumentalist som kommer i fokus er tangentist Erling Henanger, som utover konserten ofte skal by på pianoinnledninger, hvilket han også gjør når «Hands Of Your God» er første vokallåt ut. Dermed entrer også Nils K. Rue scena, og viser etter hvert at han fungerer på Jørn Landes plass.

Kveldens musikalske program består naturlig nok av hele «Dracula – Swing Of Death», men underveis puttes det inn noen ekstrabiter i form av den gode instrumentalen «Gypsy Song», og «Shadows Of Love», som er eneste låt Eva Iselinn Erichsen synger på egenhånd. Samspillet mellom Rue og Erichsen fungerer på flere duetter, men det er ingen tvil om at forestillingen kunne løftes en del ved å legge mer vekt på en teaterdel. Samtidig blir det tidvis liten flyt i kveld, der det litt for ofte blir lange pauser mellom låtene.

Det musikalske fungerer uansett, og «Walking On Water» blir et høydepunkt, med Holters keltiskinspirerte solo. «Swing Of Death» er også ypperlig, samtidig som dette er låta som virkelig understreker at Alice Cooper kanskje hadde vært den ideelle frontmannen i dette prosjektet.

Erichsen entrer scena til «Save Me», og derifra og ut er det mye duetter som gjelder. Dette fungerer altså, og «River Of Tears», med ypperlig riffing fra Trond, blir en av toppene. Gitaristen legger også inn en lengre solosekvens, der han backes av bandet, som for øvrig består av Bernt Jansen og Per-Morten Bergseth i rytmeavdelingen.

«Into The Dark» og «Under The Gun» sitter bra, før det hele rundes av med en reprise av «Save Me». Her får vi også en lang instrumental avslutningssekvens, som igjen gir Holter en anledning til å vise hvem som er sjefen når Dracula – Swing Of Death entrer scena.

Jan Dahle