En siste hyllest


The Show Must Go On X
Tønsberg, Oseberg Kulturhus
17/6-2017

Ti år har gått siden Åge Sten Nilsen dro i gang Queen-hyllesten, The Show Must Go On, og nå er konseptet ved veis ende, der en siste versjon hadde premiere på Oseberg Kulturhus i Tønsberg på lørdag. Her skal showet gå utover sommeren, så det er bare å kjenne sin besøkelsestid.

Til de neddempa tonene til «Teo Torriatte (Let Us Cling Together)» innledes kveldens forestilling med en Freddie Mercury sittende ved pianoet, før Åge Sten Nilsen kommer inn til «The Show Must Go On». Samtidig åpenbarer det seg ei scene som er bygd som ei klassisk stadionrockscene, med ramper rundt tangent- og trommepodiene. Dette er da også tidvis mer konsertaktig enn tidligere versjoner av The Show Must Go On. Pyroen smeller og gnistrer, og showet er for alvor i gang. Samtidig er det både dansere og akrobater på plass, noe som gir en liten Cirque du Soleil-følelse.

I den innledende delen mikses «Princes Of The Universe» og «We Will Rock You», og det blir i det hele tatt mange medleyer utover i showet for at det skal bli plass til i alt 32 låter. Samtidig skal det påpekes at det nå graves betydelig dypere i Queen-katalogen enn tidligere, og sånn sett kan nok hvermansen ved enkelte anledninger falle av. Dette er et modig trekk av Nilsen, men samtidig noe som gjør forestillingen mye mer spennende.

Når innledningssekvensen avsluttes med «A Kind Of Magic» går det hele over i en relativt kronologisk presentasjon av Queen-historien, der det veksles mellom en stemme over PA-en og at Åge selv forteller historier fra Queens karriere. Dette fungerer bra for å binde showet sammen, og er spesielt nyttig for de i salen som eventuelt ikke har Queen-teorien inne.

Visuelt kreeres en liten klubbscene for å gjenskape Queens tidligste dager, og nå strippes hele showet ned med låter som «Son And Daughter» og «Liar». I sistnevnte savner man litt større kor, men alt i alt er denne sekvensen veldig god, der blant annet lysbruken virkelig sitter. Det visuelle er i det hele tatt bra showet igjennom, der det også er bruk av skjermstriper som blant annet viser bilder i tillegg til å være en del av lysshowet.

Det blir mer teater når koristene Håvard Gryting og Frode Vassel tar hovedvokalen som tidlig 1900-talls strandløver under «Seaside Rendezvous», og når Nilsen etter hvert begår mord under «Death On Two Legs (Dedicated To…)» vet vel de fleste hvor det bærer musikalsk. Visuelt befinner dermed hovedpersonen seg både på fengselscella og foran dommerne i rettssalen når første akt går mot slutten. Dette er rett og slett ypperlig musikkteater.

Andre akt innledes av gitaristene Torbjørn Alsos Raae og Jon Pettersen foran sceneteppet, før «Tie Your Mother Down» rocker i gang historien fra 1976 og fremover. Det hoppes bukk over både den glimrende «The Game» og den tvilsomme «Hot Space», men så presenteres åtti- og nittitallets Queen-historie gjennom blant andre «Tear It Up», «The Invisible Man» og «Innuendo».

Den utvilsomt sterkeste sekvensen i showet følger når Nilsen tar på seg rolla som en Mercury som reflekterer over livet, og låter som «Don’t Try So Hard», «I Want To Break Free» og «Let Me Live» blir utrolig effektive satt inn i denne sammenhengen. Dette er ikke annet enn glimrende, og det hele avsluttes der det begynte, med «Teo Torriatte (Let Us Cling Together)».

Ekstranummer, med takketale fra Åge Sten Nilsen og champagnesprut fra medprodusent Gusty Utterdahl, setter punktum for en vellykka premierekveld. Dermed er det heller ikke vanskelig å anbefale en tur til Tønsberg i sommer for alle fans av Queen.

Jan Dahle

Advertisements
En siste hyllest