Suzanne Vega
Oslo, Grefsenkollen
22/6-2017

Det er en fin ettermiddag når Suzanne Vega inntar Grefsenkollen og OverOslo med sin visepop, og gjennom tre kvarter skal hun presentere et låtmateriale som spenner over 32 år. Det er dermed klart for en liten neddempa reise gjennom hele den amerikanske damas karriere.

Med «Marlene On The Wall» tar Vega oss med helt tilbake til begynnelsen innledningsvis, der hun ifører seg flosshatt, og griper tak i den akustiske gitaren. Med seg som backing har hun David Bowies gamle våpendrager, gitarist Gerry Leonard, som tilfører en elektrisk solo til det ellers pene uttrykket.

I det hele blir dette mye en stillferdig affære, men Leonard byr på det røffe og rocka i en hissig «Blood Makes Noise», der Vega selv legger gitaren til side. Dette gjør hun også ved flere anledninger, slik som i den relativt ferske «I Never Wear White», hvilket gir henne muligheten til å bruke hele scenas bredde. Samtidig låter Leonard som to gitarister, der han bruker både et cleant sound og fuzz på en og samme tid. Dette er effektivt.

Suzanne poengterer underveis at hun har to plater som jubilerer i år, og plukker dermed frem «In Liverpool» fra den 25 år gamle «99.9F°», og tar den helt ned til kun akustisk gitar og sang i «Gypsy» fra det store kommersielle gjennombruddet «Solitude Standing». Alt dette fungerer, men det mer jazza innslaget, «New York Is My Destination», fra fjorårets «Lover, Beloved: Songs From An Evening With Carson McCullers», kunne med fordel vært utelatt fra settet.

Til tross for en godt fremført konsert viser det seg vanskelig for Suzanne Vega å få skikkelig grep om publikum, og summinga fra folket i bakken høres hele tiden. Med «Luka» får hun uansett mer respons, samtidig som Gerry setter sitt preg med en fin solo. Den avsluttende «Tom’s Diner» treffer naturlig nok også publikum, som i hovedsak er i alderen som husker Vegas største hits.

Jan Dahle