Tilbake i 2008 var Toto i ferd med å ta pause på ubestemt tid, og samtidig slapp Steve Lukather soloplata «Ever Changing Times». I den anledning tok undertegnede en prat med supergitaristen, og intervjuet som sto på trykk i Scream Magazine #125 gjengis her i sin helhet.

Med «Ever Changing Times» er Totos Steve Lukather aktuell med sitt fjerde soloalbum. Dette er selvfølgelig en gylden anledning til å slå av en prat med gitarlegenden, og dermed til å snakke om hans over 30 år lange karriere. Det betyr at samtalen – foruten om den nye plata – blant annet dreier seg om Lukathers ungdomsår, sessionjobbing, og urovekkende Toto-nyheter.

Steve Lukather er nok best kjent for sin rolle som gitarmaestro i Toto gjennom 30 år, men mannen har også hatt en solokarriere gående siden 1989. Når han nå er ute med «Ever Changing Times» er dette Lukathers fjerde fullblods soloplate, men det har gått hele elleve år siden forrige soloslipp av denne typen.

Til tross for at det er grytidlig for en rocker i California når undertegnede slår nummeret hjem til Steve Lukather, er det umiddelbart en sprudlende og skravlesyk gitarist som åpenbarer seg.

– Jeg har ei fem måneder gammel jente her, så jeg er tidlig oppe. Når jeg er hjemme lever jeg faktisk et rimelig streit liv, og både legger meg tidlig og står opp tidlig. I går la jeg meg ved nitiden. Når man er på turne har man ikke luksusen å få særlig mye søvn, men her har jeg det riktig så fredelig, med blå himmel, grønn plen, og svømmebasseng.

Lukather som er født i Hollywood har bodd i California hele livet, og det er da også der han har sitt studio.

– Studioet heter Steakhouse og ligger i Hollywood. Jeg har et fantastisk 64-kanals bord der, og det er det samme som i sin tid sto i Abbey Road. Jeg var innom studioet mellom Toto-turneer, så plata er gjort stykkevis og delt. Vi begynte i januar i fjor, og hver gang Toto kom hjem fra en turne, var det stort sett bare å dra rett over i studioet.

Man kommer ikke utenom det faktum at det har gått elleve år siden «Luke», men Steve har som kjent ikke ligget på latsiden disse årene.

– Jeg har gjort mye i denne perioden, men jeg har bare ikke fått gjort et skikkelig soloalbum i løpet av disse åra. Da låtskrivingspartneren min, Randy Goodrum, ga meg beskjed om å gjøre ei fantastisk plate, var det bare å gå for det. Han sa jeg måtte synge, rocke, og være melodisk, og det endte opp med mye moro.

Goodrum var også involvert da Steve gjorde sitt første soloalbum, og i tillegg er folk som John Pierce og Leland Sklar – som også var delaktige på «Lukather» – på plass igjen.

– Randy står mye bak selve prosjektet denne gangen, og vi skrev de fleste låtene sammen. Vi har vært partnere innen låtskriving i 25 år, og vi skrev blant annet «I’ll Be Over You». Når det gjelder John Pierce så er han faktisk den personen jeg har vært kompis med lengst. Våre foreldre var gravide på samme tid, og vi bodde i samme bygning.

– Lee Sklar har jeg kjent i 32 år, så det var rett og slett snakk om å samle fantastiske musikere, som tilfeldigvis er svært gode venner av meg. Samtidig har jeg også med noen yngre folk, slik som Abe Laboriel Jr. og sønnen min, Trevor. Det var uansett kun venner av meg, og jeg fikk også med meg et par gamle Toto-karer i Joseph Williams og Steve Porcaro. Jeg ville henge sammen med kompisene mine, så da måtte jeg hyre dem inn, flirer Lukather.

Alt var ikke bra mellom Steve og Joseph Williams da sistnevnte hadde gjort sitt i Toto etter «The Seventh One», men tiden leger som kjent de fleste sår.

– Man kan ikke fortsette å henge seg opp i dritt som skjedde for 20 år siden, og alle har jo fått livene sine på rett kjøl igjen siden den gang. Vi gjør alle feil, men vi er alle gode venner nå. Jeg gikk faktisk på high school med Joseph, så vi har en lang historie sammen. Det var, som du sier, problemer – og Bobby Kimball hadde også sine problemer – og alle har vi hatt problemer, men det viktigste er at man kommer seg gjennom dem. Jeg er ikke typen som bærer nag livet igjennom.

Vi styrer oss inn på «Ever Changing Times» igjen, og kommer inn på de til tider rimelig tunge gitarene her.

– Det er noe av det sønnen min tilfører. Det var han som kom opp med en del av de heavy riffa, og det er også han som spiller dem. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for tung musikk, og jobben min i Toto var på en måte å unngå at musikken ble for snill. Jeff Porcaro hadde groovet, jeg hadde de høye gitarene, og David Paich hadde alt det snille.

– Det var våre definerte roller i bandet, og jeg har alltid hatt et sterkt forhold til musikk med svære Marshall-vegger, som er skrudd opp til 10. Sønnen min er fan av klassisk melodiøs rock, men han liker også mye av den mer moderne tunge musikken.

Lukather insisterer på at det ikke eksisterer noen generasjonskløft mellom far og sønn. Om ting kommer til å gå like glatt med Lukather-familiens nye tilskudd gjenstår å se, men miksen mellom familieliv og rockeliv bekymrer uansett ikke gitaristen.

– Det er jo dette jeg har drevet med hele livet. Jeg begynte å spille da jeg var sju, og begynte i mitt første band da jeg var ni. Da spilte jeg med 13-14-åringer. I begynnelsen spilte jeg The Beatles og andre ting man hørte på radioen, og da jeg begynte i band måtte jeg lære disse eldre gutta hvordan de skulle spille sine partier. Av en eller annen grunn forsto jeg tidlig hva som foregikk i musikken.

– Det er klart musikken på sekstitallet ikke var så kompleks som den ble senere, men man måtte fortsatt ha et øre for å plukke ut de forskjellige partiene, og det hadde jeg. Jeg så aldri for meg at jeg skulle gå noen annen vei i livet, og nå har jeg vært profesjonell musiker i 32 år. For at jeg skal forsvinne må noen ta livet av meg, humrer Steve.

Siden vi først er i gang med Steves musikalske liv før Totos gjennombrudd med «Toto» i 1978 – der vi blant annet finner «Hold The Line» og «I’ll Supply The Love» – passer det seg å holde mannen gående litt mer om hans ungdomsår.

– Jeg spilte i mange lokale band, av forskjellige typer, musikalsk sett. Jeg prøvde alltid å finne de beste musikerne, og så stjele alt de kunne, før jeg gikk videre til nestemann som var god nok til at jeg kunne ta med meg noe. Da jeg var 12 møtte jeg Michael Landau på skola. Deretter møtte jeg Porcaro-brødrene på high school, og det var begynnelsen på Toto.

– Vi var da omkring 15 år. Bandet ble riktignok ikke til Toto før i 1977, da vi var 19 år, men vi hadde underveis forskjellige versjoner av det som etter hvert ble Toto. Det var Jeff, David og meg, men også John Pierce, Steve Porcaro, Carlos Vega og Michael Landau var alle innom bandet siden vi gikk på samme skole.

Alle disse er velkjente navn fra Los Angeles’ studiomiljø, og alle har de altså en felles bakgrunn.

– Det som ble til Boz Scaggs Band, og så til Toto, begynte på skola. Studioarbeidet kom så ut av dette da Jeff Porcaro og David Paich begynte å gjøre sessions, og vi andre ville selvfølgelig også være med på dette. Dermed møtte jeg alle gitaristene, som Larry Carlton, Jay Graydon, Lee Ritenour og Ray Parker. Jeg kom godt over ens med alle disse, og dermed ga de meg jobb.

Låtskriveren Steve Lukather åpenbarte seg også tidlig, og ikke var gutten gamle karen da han gjorde sine første innspillinger heller.

– Jeg var bare en unge da jeg skrev mine første låter, og den første innpillinga gjorde jeg da jeg var 12. Det er ganske artig, for dette var før jeg kom i stemmeskiftet, så jeg høres ut som en rockeversjon av Michael Jackson. Faren til trommisen jeg spilte med på den tiden var tekniker i et studio, så vi fikk gjøre noen opptak en lørdag.

– Jeg gjorde en del innspillinger ganske tidlig, da det var en del låtskrivere som leide inn unge musikere for å gjøre demoer. Man fikk 25 dollar per låt, men viktigst var det at jeg på denne måten lærte mye om å jobbe i studioet. Jeg gikk gjennom hele lærerprosessen i et naturlig tempo, mens i dag skjer alt så fort.

– Alt du trenger i dag er drop D tuning, litt eyeliner og en computer, og du kan lage en hit. Jeg forstår det bare ikke. På et tidspunkt tok image over for innhold, og det mye takket være MTV og computermusikk. Enhver idiot kan jo lage ei plate i dag. For all del, det er talentfulle unge musikere der ut også, men det er mye skit.

Steve påpeker også noe av det som er feilen med motivasjonsgrunnlaget for mange av dagens unge. Hvor ofte har vi ikke hørt Idol-deltagere si «Jeg vil bli kjendis», og dette høres ut som feil drivkraft både for denne skribenten og Lukather.

– Jeg ville alltid være musiker, mens det å være rockestjerne var noe man ikke tenkte på å bli. The Beatles var stjerner, men man hadde ikke som mål å komme opp på det nivået. I dag høres «rockestjerne» ut som noe moro, noe du vil gjøre narr av. Jeg hadde uansett aldri et ønske om å bli kjent på den måten.

– Jeg har venner som George Clooney, og jeg ser hvilken dritt de gjennomgår med paparazzier og det marerittet der. Jeg tar gjerne pengene, men jeg vil ikke være et kjent fjes. Jeg er så glad for at ingen står utenfor huset mitt når jeg går ut, klør meg på balla, og plukker opp avisa. Berømmelse er en forbannelse. Selv har jeg vært så heldig at jeg har fått det beste fra begge verdener. Jeg kan gå på kino med ungene mine, uten at noen plager meg, men samtidig har jeg solgt 30 millioner plater.

Lukathers fokus har alltid vært musikken, og i den sammenheng kan man kanskje undres over at gitaristen ikke har gjort ei instrumentalplate på egenhånd.

– Jeg gjorde jo plata med Larry Carlton, og vi fikk en Grammy for den. Det er uansett folk jeg mener gjør instrumentalplater bedre enn hva jeg kunne gjort. Kompiser av meg – som Joe Satriani, Steve Vai og Jeff Beck – gjør sånt så mye bedre enn meg. Jeg spiller jo også nok gitar live, så jeg trenger ikke lage noen instrumentalplate. Det er artig å gjøre en og annen instrumental, men jeg føler ikke for lage ei hel plate. For meg handler det ikke om shredding.

«Ever Changing Times» er – i likhet med Steves tidligere soloplater – låtbasert, og sånn sett fremstår Lukather som en mindre gitarfokusert gitarist enn man kanskje skulle forvente.

– Det er utrolig viktig å skrive gode låter, og deretter kan du begynne å leke deg med arrangementer og soloer. Det er når du hører noen på gata plystre låta di, du føler du virkelig har gjort jobben din. Uansett må jeg først og fremst være ærlig mot meg selv, og deretter må jeg bare håpe folk liker musikken.

– På «Ever Changing Times» har jeg faktisk fått noen gode kritikker, og det er hyggelig. Det er ikke det at jeg nødvendigvis bryr meg om kritikkene, men det er trivelig for en gangs skyld å lese noe fint om seg selv. Musikk er uansett som med damer, og skjønnheten er dermed et spørsmål om smak. Du kan egentlig ikke bedømme kunst, for det handler om personlig smak.

Det var altså i 1989 Steve Lukather for første gang gikk solo, og man kan lure på hva som var grunnen til at akkurat det var riktig tidspunkt til å bryte seg litt løs fra Toto.

– Plata ble spilt inn i 1987-88, og grunnen var at jeg hadde flere låter enn jeg fikk brukt i Toto. Ser du på hva jeg driver med, sammenligna med resten av gutta i Toto, finner du ut at jeg er ti ganger så aktiv som de andre. Slik har det alltid vært, også da vi var som mest aktive som studiomusikere. Også når det gjelder å gjøre snodige prosjekter og turneer med forskjellige musikere, er jeg mer aktiv en de andre i bandet. Jeg elsker å spille, jeg elsker å være kreativ, jeg elsker å lage musikk, og jeg elsker å være aktiv. Det er det som holder meg ung.

På «Lukather» samarbeida Steve med blant andre Eddie Van Halen og Steve Stevens, to ikke helt ubetydelige gitarister. Hvordan er det så å jobbe med andre gitarister av et slikt kaliber?

– Det er igjen snakk om nære venner av meg, og jeg skal treffe Steve til helga. Jeg er glad i Eddie og Steve både som personer og musikere. Det å jobbe sammen med slike folk er noe som går veldig naturlig for seg, og alt faller liksom bare på plass. Det handler bare om at hver enkelt musiker finner sin plass, akkurat slik det var mellom meg og sønnen min på den nye plata. Jeg elsker det kreative ved å kaste ideer frem og tilbake, noe du kan høre på plata med Larry Carlton. Alle gir vi hverandre et lite spark i ræva, og sånn sett inspirerer vi hverandre i slike situasjoner.

Hva med den ofte så omtalte konkurransen gitarister imellom?

– For meg har musikk aldri vært en idrett. Derfor handler det ikke om å overgå hverandre, men derimot om å samarbeide. Alle vil vi alltid yte vårt beste, men det er ikke det samme som å tråkke på hverandre. Du må gjøre hva som er riktig for låta, og gi ditt beste når det er tid for ditt parti.

– Musikk er ingen konkurranse, og det er også derfor jeg hater alle kåringer av beste gitarist, beste trommis, eller beste band. Du kan ikke avgjøre noe slikt. Det blir som å kåre hvem som har den beste kona, de beste barna, eller den beste mora. Mange av musikkbladene som lager slike lister, gjør det garantert kun for å irritere leserne. Det virker ofte som om det eneste poenget er å sette folk opp mot hverandre, noe du også ser mye av på Internett. Bloggere fører jo nærmest kriger, men alt slikt holder jeg meg langt unna.

Vi beveger oss frem til Lukathers andre soloplate, «Candyman». Denne fremstår mer som et bandprosjekt enn gitaristens andre soloplater, og den ble da også etter hvert utgitt med et cover der bandnavnet Los Lobotomys var en del av det visuelle.

– Det var ei plate som gikk litt mer i retning av fusion, men det er fortsatt en del gode låter på den. Det er også, som du påpeker, mer ei bandplate, og jeg satte da også sammen et band som gjorde hele skiva. Det gjorde jeg til en viss grad denne gangen også, men nå må jeg uansett turnere med et annet band. Abe er opptatt med Paul McCartney, sønnen min skal gjøre et TV-show, og Leland er… vel han er for dyr, ler Steve. Jeg har likevel satt sammen et sterkt band også denne gangen. Tilbake i 1994 – da vi turnerte på «Candyman» – ble det enda mer et bandprosjekt underveis på turneen.

Hvordan Steve og bandet vil utvikle seg i løpet av den kommende turneen er selvfølgelig umulig å si, men Lukather vet allerede hva han vil når kofferten pakkes.

– Når jeg begynner turneen min i slutten av juni kommer jeg til å gjøre låter fra alle soloplatene mine, og jeg kommer også til å gjøre en del mer obskure Toto-låter, som aldri er gjort live tidligere. Det er selvfølgelig snakk om låter jeg skrev og sang, men jeg kommer ikke til å gjøre hitene.

– Jeg kommer også til å gjøre noen låter jeg har skrevet for andre, så det blir ei eklektisk låtliste. Det kommer uansett til å være rett frem rock, og ikke noe fusion eller 20 minutters soloer. Jeg kommer til å være på veien i ett år, og planen nå er å begynne turneen i Norge.

Vi har tidligere vært litt innom det faktum at Steve Lukather har gjort utallige sessions, og for de interesserte ligger det ei rimelig imponerende liste på http://www.SteveLukather.net. Selv vet ikke hovedpersonen hvor mange plater han har spilt på, men det påstås gjerne å være bortimot 1.000 skiver. Dette vil selvfølgelig si at det er mye variert musikk på Lukathers resymé, men er det noe mannen selv mener det er direkte pinlig å ha vært involvert i?

– Ja, det er sikkert. Tilbake i mine tidlige dager som sessionmusiker visste vi ofte ikke hva slags artister vi ble hyra inn av, og dermed ikke hva slags musikk det var snakk om. Man ble leid inn fra mandag til fredag, og man gjorde jobben sin, og fikk betalt. Det er en del skikkelig tvilsom pop-dritt blant det jeg gjorde på syttitallet, men det var uansett en nyttig læreprosess.

– Jeg kunne leve av å spille musikk, og sånn sett var jeg lykkelig over den situasjonen jeg var i. Det var også mye moro, og det å spille med en ny rytmeseksjon hver dag var artig. Vi festa, hadde det gøy, og gjorde alltid det beste ut av situasjonen.

Om Steve har spilt på mange tvilsomme utgivelser, har han også gjort sine mer betydningsfulle sessions. I den sammenheng er det ikke mulig å komme utenom tidenes mestselgende album, Michael Jacksons «Thriller».

– Ja, jeg spilte på den, og vi i Toto hadde i det hele tatt en god del med den plata å gjøre, men det er det ingen som snakker om. Vi jobba hardt på den skiva, og mye av tiden var ikke Quincy (Jones, produsent) tilstede heller. Han var uansett sjenerøs overfor meg, og han ga meg arrangementskreditt.

– Media fikk liksom aldri med seg at vi var «husbandet» for årets album tre år på rad. Det var Quincy Jones’ «The Dude», «Toto IV» og «Thriller». Jeg har også spilt på årets album ved fire andre anledninger, men ingen snakker om den slags ting. Vi bidro på utrolig mye musikk fra 1975 til 1995, da sessiontingen virkelig var levende.

– Nå er den scena død. Nå sender folk filer seg imellom, og det er en kald måte å jobbe på. Jeg gjør stort sett ikke sessions lenger, med mindre det er for en kompis, eller jeg får helvetes mye penger for det. Nå handler det for meg om å spille min egen musikk, og å gjøre min egen greie.

Steve er tydelig stolt over hva han har prestert gjennom 32 år i bransjen, og selv om han påstår han ikke er videre opptatt av all skiten han og Toto har fått kasta etter seg, er han likevel tidvis tilsynelatende litt bitter.

– Media burde kanskje vært hyggeligere mot meg til tider, for jeg har bevist at jeg har livets rett i bransjen. Det betyr ikke at du må like musikken min, men jeg mener jeg fortjener respekt for å ha drevet med dette i 32 år. Det er tross alt ikke mange som har holdt så lenge i denne businessen.

– Hvis media hadde hatt den makta de tror de har, hadde Toto vært død i 1979. Ser du på fakta kan vi umulig være tidenes verste band. Se på musikerne i bandet, se på hva vi har bidratt på av plater, og se på diskografien vår. De fleste band media hauser opp i fem minutter har jo ingen karriere. Mange kommer og går over natta, men kun fordi de har et latterlig image, eller kommer fra England i stedet for Los Angeles, hauses de opp.

– Musikken fra Los Angeles har jo av en eller annen grunn alltid blitt slakta. Jeg tenker uansett ikke så mye på det nå lenger, men da vi kom på syttitallet, og kritikerne rev oss i filler, da såra det meg. Jeg forsto ikke hatet, men det hele ble som en vits etter hvert. I lengden er det uansett vi som har vunnet, så hvilken rolle spiller det? Jeg spiller uansett for de som liker meg. For meg handler det kun om for et par timer å få folk til å glemme sine problemer, med god musikk og et par øl. Jeg er ingen Bono som skal redde verden.

Som liveband er Toto bortimot uslåelig, noe live-DVD-en «Falling In Between Live» understreker, men nå viser det seg faktisk at Lukather selv ikke har sett DVD-en når dette intervjuet finner sted.

– Jeg hører rykter om at DVD-en er bra, men jeg har faktisk ikke sett den. Vi har vært så opptatt med turnering at vi bare ga Steve MacMillan – teknikeren og co-produsenten min – beskjed om å få det hele til å låte bra. Han har jobba med «Mutt» Lange, Trevor Horn, og alle disse gutta, så han er dyktig.

– Vi hadde heller ikke tid til å gjøre noen overdubs, så det er 100 prosent live. Jeg håper DVD-en gjør det bra, for dette blir muligens siste gang folk får se bandet. For øyeblikket føler jeg meg ferdig med Toto. Vi har vært på veien lenge, og vi trenger ei veldig lang pause. Jeg drar ut på den siste delen av turneen på onsdag, og etter det er bandet lagt på is på ubestemt tid.

Slike bomber liker vi ikke at Lukather slipper, og det er nesten med tårer i øynene man spør om dette virkelig er slutten.

– Jeg aner egentlig ikke, men spør meg igjen om et par år.

Hvordan er så bassituasjonen i Toto når bandet nå muligens legger ut på sin siste reise, er det fortsatt Leland som trakterer bassen?

– Ja, det er Lee som spiller. Mike (Porcaro) er fortsatt ikke frisk, og det er en av grunnen til at jeg ikke ønsker å fortsette. Vi vet ikke hva som feiler ham, og det gjør vondt, for jeg ønsker at gutta mine skal ha det bra. Det eneste vi vet er at Mike ikke kan spille gå grunn av noen muskelplager, men legene finner ikke ut hva det er. (2018-kommentar: Det viste seg å være ALS, og i 2015 døde Mike som følge av sykdommen)

– Lee har gjort oss en tjeneste, men det har vært med en litt bittersøt smak, siden jeg elsker å spille med Lee, samtidig som jeg savner Mike. Dette er altså en av grunnene til at jeg ønsker å legge Toto på hylla, men det kan jo kanskje dukke opp en ny versjon av bandet om noen år.

Steve Lukather er det eneste Toto-medlemmet som har vært der gjennom hele reisa, og han innrømmer da også at det tidvis har vært tungt å se medlemmer komme og gå.

– Det har vær tøft, og tøffest var det selvfølgelig da Jeff døde. Det knuste meg, og utrolig er det også å tenke på at det er over 15 år siden. Toto har liksom levd sitt eget liv, og jeg har bare vært med på turen. Nå er det uansett tid for å lene seg tilbake, og la bandet hvile.

Hvile blir det nok uansett ikke for Steve Lukather, for med turneplaner for ett år fremover forandrer nok ikke mannens livssituasjon seg nevneverdig.

Jan Dahle