Et sted mellom alt

I 2006 slapp Toto «Falling In Between», som lenge så ut til å bli bandets siste plate. I forbindelse med dette slippet gjorde undertegnede et intervju med gitarist Steve Lukather, som sto på trykk i Scream Magazine #104. Her gjengis samtalen, slik den kunne leses på papir for 12 år siden.

Det nærmer seg tretti år siden Toto tok verden med storm ved hjelp av «Hold The Line». Noen år senere løfta flinkisene det hele enda noen hakk kommersielt sett med «Toto IV», og megahitene «Rosanna» og «Africa». Siden den gang har bandet hatt et solid publikum, og selv uten å gjøre seg bemerka på hitlistene er det garantert folksomt i Oslo Spektrum hver gang bandet viser seg. Når dette leses har Toto akkurat vært innom Oslo igjen, og denne gangen for å promotere den aldeles glimrende «Falling In Between».

Etter en del om og men har jeg fått krangla meg til en prat med sjefs-Toto Steve Lukather, og det er en særdeles morgenfrisk gitarist som hilser og presenterer seg som Luke i det jeg har slått nummeret til Los Angeles.

– Jeg er oppe og sjekker e-posten og øver før alle andre er våkne, og det er vel ikke sett på som særlig trendy i denne bransjen. Jeg øver fortsatt daglig. Vi lever i en verden full av garasjeband, der du blir sett på som sjelløs hvis du er teknisk dyktig, men det mener jeg er rent pisspreik.

Lukather med Toto på Hamar i 2017.

Steve er tydelig klar for en prat, og han forteller villig vekk om hvordan han nyter livet når han nå etter nesten tretti år med Toto fortsatt får betalt for å spille gitar. Når bandet i tillegg leverer en slik godbit som «Falling In Between» må jo livet være flott.

– Det er kult at du digger skiva, men for å være ærlig gjorde vi den kun for oss selv. Deretter kunne vi bare håpe folk ville like plata. Det var ingen plateselskaper som hang over skuldrene våre, og vi skrev plata som et band. Vi lo mye, og vi hadde det artig under produksjonen. Vi ville likevel bevise at vi hadde frisk og ny musikk i oss.

– Den forrige skiva vår, coverplata, var noe vi gjorde kun for moroskyld. Noen likte den, mens andre hata den og trodde vi var ute av stand til å skrive egen musikk. Den type reaksjoner provoserte oss, noe som på en måte ga oss en ekstra gnist. Vi ville gjøre noe vi kunne være kreativt stolte av, uansett hvordan plata måtte gjøre det.

Selv etter alle år i den definitive elite innen behandling av seks strenger, føler Lukather at han har en del å bevise.

– Som musiker våkner du ikke opp en dag og kan si «Jeg kan alt nå, og jeg trenger ikke øve mer». Jeg skal fortsatt være på høyden med alle andre der ut. Om noen dager gjør jeg en Les Paul-tribute her i Los Angeles sammen med Joe Satriani, Neal Schon, Buddy Guy, Slash og Joe Perry. Vi er alle karer som fortsatt liker å spille gitar, og vi pusher hverandre hele tiden. Jeg vil alltid bli en bedre musiker, og det er så mye du kan lære på gitaren. Jeg elsker fortsatt det jeg driver med. Jeg er som en guttunge, selv om jeg er førtiåtte år.

Toto og Steve besøkte Sweden Rock Festival i 2015.

Mannen snakker faktisk med en guttunges iver, og iveren blir ikke mindre når jeg trekker frem det tunge tittelsporet på den ferske plata.

– Vi vil at folk skulle reagere med et «Wow, er det Toto» når de setter på denne plata. Låta er heavy, og rytmisk kompleks, samtidig er det et etnisk preg og litt Led Zeppelin der. Vi elsker Led Zeppelin, og det er naturlig å la seg inspirere, men det er viktig samtidig ikke å stjele. Vi ville sparke ræv på åpningslåta, for å understreke at vi ikke er et pusete popband. Folk flest kjenner oss kun for låtene som er spilt på radioen – og radioen har på mange mer vært god mot oss – men det er mye mer ved Toto enn poplåter.

Her er Steve inne på nettopp undertegnedes påstander om at Toto er et voldsomt misforståtte band, og mannen er utvilsomt enig.

– Vi er kanskje rockehistoriens aller mest misforståtte band. Vi blir slakta hele tiden av kritikerne fordi vi er musikere og ikke rockestjerner. Det er mulig vi blir mislikt fordi vi ikke oppfører oss som stjerner, fordi vi har fire vokalister i bandet, eller fordi vi ikke er på MTV. Vi er på mange måter et undergrunnsband i dag.

– Du kan godt mislike Totos musikk, men du kan ikke nekte for at vi kan spille. Til sammen har vi spilt på flere tusen plater (Nei, Steve kødder ikke), og alle store stjerner de siste tretti åra har benytta seg av oss som musikere. Mener du at vi som musikere suger sier du samtidig at Paul McCartney, Miles Davis, Elton John, Don Henley og alle de andre som har brukt oss, suger fordi de har hyra oss inn.

– Tidligere ble vi såra av dritten som ble skrevet om oss, men nå ler vi bare av alt det der. Faen heller, Ashlee Simpson får bedre kritikker enn oss, og alle vet at bitchen ikke kan synge. Vi føler ofte at det ikke er kritikk, men hat det er snakk om. Kritikerne misliker konsertene allerede før de er kommet inn i konsertlokalet. Jeg kan ta til meg konstruktiv kritikk, og jeg har lært mye av det, men når det eneste du får slengt etter deg er «Fuck you, you suck!» blir det lite konstruktivt. Hvem som helst kan jo si det.

(Riks)Toto inntok Biri Travbane på comebackturneen i 2010.

Toto har de siste femten åra vært veldig mye Steve Lukathers band, noe som virkelig starta med «Kingdom Of Desire», da Lukather tok jobben som hovedvokalist.

– Det er en av mine favoritt Toto-plater, og det er fordi Toto da ble det rockebandet jeg alltid hadde sett for meg at vi skulle være. Sony ga uansett bare ut de softe låtene som singler, og dermed mista vi på mange måter kredibiliteten hos rockebladene og rockefansen. Folk som kommer og ser oss live oppdager gjerne at vi rocker betydelig hardere enn de forventer.

En morsom historie rundt akkurat det er ei dame, som satt ved siden av undertegnede i Spektrum i 1992, som i det bandet drar i gang med «Gypsy Train» spør om det er Toto som står på scena. Når jeg svarer bekreftende på det henger geipen hennes straks nede på knærne, mens hun sier «Jeg trodde ikke de var så heavy». Lukather flirer godt av historien, og forklarer deretter litt mer om Totos filosofi.

– Vi er ikke et heavy metal-band, det vil jeg aldri påstå, men vi kan rocke. Da jeg vokste opp betydde rock bare rock, men i dag er det så utrolig mange genre innen rock. Tittelen på den nye plata sier det meste om musikken vår, «Falling In Between». Vi kan spille rock, progrock, world music, jazz, funk, fusion, den enkleste ballade eller rett frem pop. Derfor er det vanskelig å putte oss i en bås, og det er nok også noe av grunnen til all negativ kritikk. Det er mye enklere å slakte enn å prøve å sette seg litt dypere inn i noe.

Jeg vil ikke helt slippe taket i «Kingdom Of Desire», og vi snakker litt mer om perioden rundt plata og turneen. Det var som kjent akkurat rundt utgivelsen av albumet trommis Jeff Porcaro døde, og dermed ble mye snudd opp ned for Toto.

– Da jeg påtok meg rolla som vokalist ville jeg rocke opp soundet vårt, for vi hadde blitt litt for softe. Akkurat da vi skulle ut for å bevise at vi fortsatt var et rockeband mista vi Jeffrey, og det gjorde meg forbanna. Derfor gikk jeg ut på scena hver kveld og ga alt, for så å feste til jeg kollapsa. Det var en hard turne for oss.

Et komplett Toto i 1983: Jeff Porcaro, Steve Porcaro, Mike Porcaro, David Paich, David Hungate, Bobby Kimball og Steve Lukather.

Da Jeff døde kun et par måneder før turnestart forventa man egentlig avlysning, men slik gikk det altså ikke.

– Vi vurderte avlysning, og jeg aner egentlig ikke hva som holdt oss gående. Det er mulig det var Jeff selv. Det å stoppe der og da ville uansett ikke bringe Jeff tilbake, så det eneste som føltes naturlige var å gjøre turneen, og samtidig gjøre et stort poeng i å tilegne den til ham. Jeg tilegner fortsatt alt til ham, og jeg håper folk forstår at det vi gjorde den gang var av respekt for Jeff.

Var Simon Phillips den gang et opplagt valg som Jeffs etterfølger?

– Ja, han var den eneste vi kontakta, og det viste seg da at han var i ferd med å flytte til LA. Det kunne nesten virke skjebnebestemt at han skulle bli en del av Toto. Jeg drømte en gang at Jeff kom inn i salen mens Simon gjorde soundcheck, og han så på meg og Simon og smilte før han ga oss tommelen opp. Det var som om Jeff kom til meg for å fortelle at vi hadde gjort et godt valg.

Det var uansett uvisst om Toto ville fortsette etter «Kingdom Of Desire»-turneen, men her er vi altså i 2006, og bandet lever videre. For noen år siden kom da også originalvokalist Bobby Kimball tilbake på laget.

– Rundt tiden da vi satte sammen «XX» (en samling bestående av tidligere uutgitt materiale fra forskjellige perioder i Totos historie) sendte Bobby meg en e-post og beklaga alt som hadde skjedd da vi var unge og dumme. Det er en stor lettelse når du kan tilgi og bli tilgitt, og dermed bli kvitt sinnet. Det føltes da naturlig å invitere Bobby med på noen promokonserter vi skulle gjøre, og han kom og han sparka ræv.

– Han hadde fått orden på livet, og han sang bra, så det var naturlig å fortsette samarbeidet. Både Bobby og Joseph (Williams, Bobbys andre arvtager, som gjester på «Falling In Between») gikk i sin tid i den fella at suksessen gjorde dem til for store partymennesker, og det fungerer ikke når du er vokalist.

Paich var tilbake for fullt i 2010. Her besøker han og bandet Hamar i 2017.

På plate består Toto i dag av to tangentister, David Paich og Greg Phillinganes, men førstnevnte har ikke turnert med bandet i det siste.

– David har rett og slett pensjonert seg fra turnelivet av helsemessige årsaker. Greg er nå fulltidsmedlem, men David er fortsatt en del av Toto selv om han ikke turnerer. Det var David selv som sa at vi skulle ta med oss Greg og fortsette turnelivet som før. Vi må uansett få med oss David når vi skal turnere i forbindelse med trettiårsjubileet om et par år.

Lukather ymter frempå om at det tenkes i retning av å bringe flere av gamlekarene ut på veien når den tid kommer, men mer vil han ikke si. Vi får vente å se, og i mens glede oss over hva vi får fra Toto her og nå.

Jan Dahle

Reklamer
Et sted mellom alt