Tysk nestenperfeksjon


Accept
Oslo, Rockefeller
12/2-2018

Med album nummer fire etter gjenoppstandelsen i bagasjen har Accept i aller høyeste grad befesta sin posisjon igjen, og tradisjonen tro fører en ny utgivelse bandet tilbake til Rockefeller.

Her åpner kvintetten med den ferske «Die By The Sword», før «Stalingrad» og en overraskende tidlig «Restless And Wild» virkelig setter standarden. Bandet er i relativt god form, men det er ikke til å komme utenom at Accept ikke er like solid etter de siste medlemsbyttene. Uwe Lulis blir litt anonym på gitarsiden, mens trommis Christopher Williams ikke er den maskinen Stefan Schwarzmann var, der han blant annet er litt uryddig i enkelte overganger.

Dette er uansett i hovedsak et Peter Baltes- og Wolf Hoffmann-show, med solid støtte fra vokalist Mark Tornillo. Wolf stjeler som oftest oppmerksomheten, der han gliser fra øre til øre mens han byr på alle klassiske metal-poseringer samtidig som riffa spruter ut av gitaren hans. Det oser spilleglede, og samtidig byr bandet på ei visuell pakke, der Baltes og Hoffmann gjerne trekker ut på catwalkene som er på hver side av scena.

I front er det også små podier som bandet bruker flittig, og samtidig er det hele ofte godt koreografert. Særdeles gledelig er det også at det er mengder med lys på scena, inkludert følgespott, hvilket gjør at man virkelig ser bandet. Dette i motsetning til det småmystiske visuelle uttrykket med dunkel belysning – eller bare motlys – og for all del ikke frontlys, som «alle» band på død og liv skal bruke i dag. Accept leverer rett og slett ei visuell åttitalls arenapakke på Rockefeller-scena, som for øvrig er pakka med kulisser. Sånn skal det gjøres.

Med «London Leatherboys» og høyt tempo i «Breaker» understreker bandet hvordan klassisk metal skal gjøres, men så går det over i en litt traurig periode av konserten. Den ferske «The Rise Of Chaos» er absolutt ei god skive, men fire låter på rad derfra blir i meste laget, og spesielt tittelsporet og «No Regrets» faller igjennom her og nå. «Koolaid» fungerer derimot godt.

Siden forrige Rockefeller-besøk er halve setlista bytta ut, så sånn sett serverer gutta også litt utenom det forventa. Repertoaret er jevnt fordelt mellom Dirkschneider- og Tornillo-perioden, hvilket betyr at høydepunktene kommer i form av blant andre «Shadow Soldiers», «Up To The Limit», «Pandemic» og ikke minst «Princess Of The Dawn».

Sistnevnte trekker som vanlig allsangen ut av publikum, mens Wolf står på podiet midt på scena og dirigerer «koret». «Objection Overruled» blir derimot langdryg når det legges inn gitar/bass-duell i ei låt som ikke er Dirkschneider-Accept på sitt beste. Høyt tempo i «Fast As A Shark» er derimot en sikker hovedsettavslutter.

Det er ikke til å komme utenom at ekstranummersekvensen føles utrolig forutsigbar når fenomenale «Metal Heart» – igjen med et publikum som synger den klassiske gitarsoloen – følges av «Teutonic Terror» og «Balls To The Wall». Alle er gromlåter, men litt omstokking på setlista hadde helt klart gjort seg i denne sammenhengen for å skape litt mer spenning. Uansett har Accept levert en god konsert på Rockefeller, om ikke på sitt absolutt mest suverene.

Jan Dahle

Reklamer
Tysk nestenperfeksjon