Queen + Adam Lambert
Norje, Sweden Rock Festival
9/6-2016

Nesten 25 år har gått siden Freddie Mercury forlot oss, men herrene Brian May og Roger Taylor fører Queen-arven videre. Sist undertegnede så den originale Queen-duoen var det Paul Rodgers som befant seg bak mikrofonen, hvilket fungerte bra, men med Adam Lambert i front legger gutta seg mye tettere opp til det opprinnelige Queen.

Mye har vært ment om at Taylor og May har gjort disse turneene med Rodgers og Lambert, men for denne skribenten er det en positiv ting at gutta holder musikken levende, og gir fansen en mulighet til å oppleve dette klassiske låtmaterialet live, fremført av de opprinnelige medlemmene som i dag kan eller vil reise rundt og spille for et publikum som tydelig vil oppleve dette.

Queen + Adam Lambert ankommer Sweden Rock Festival med det som må være den sterkeste setlista i festivalens historie, men så har da også Queen en hitrekke som matches av få, om noen. Med det er det bare å dra i gang med troikaen «One Vision», «Hammer To Fall» og «Seven Seas Of Rhye», og da samtidig gi et spark i retning av de som måtte mene at Queen er et popband.

Brian May er seg selv lik, og med et av rockens mest særegne gitarsound er han førende i Queen-uttrykket. Det er da også, som alltid, en sann fornøyelse å lytte til mannens soloer og riff. Samtidig er det hyggelig å se Roger Taylor bak trommene, selv om han i dag trenger litt backing fra sønnen Rufus Tiger Taylor, som sitter ved slagverket ved siden av far, og tilfører perkusjon og ekstra tromming der det trengs.

I front har vi så Adam Lambert, og for en mann dette er. Han byr på alt av seg selv, der fremtoningen er teatral – med flere klesskift – samtidig som han ikke er redd for å spille på sin legning. Dermed er han fornøyelig når han setter seg på sin trone fremst på scenetunga under fenomenale «Killer Queen». Samtidig synger Adam veldig godt, og ligger naturlig nok mye nærmere Queen-uttrykket enn hva Paul Rodgers gjorde. Adam er rett og slett helt dronning.

Bandet varierer fra det hardtslående i «Stone Cold Crazy» til det helt neddempa i form av «Love Of My Life». Sistnevnte fremført av May alene – samtidig er det her Freddie Mercury gjør sitt første innhopp på skjermene, med vokal og film fra 1986 – og selv om både May og Taylor stemmemessig ikke er helt på topp lenger, er det vel bare på sin plass at de finner veien ut på catwalken for hver sine låter bak mikrofonen. Taylor gjør da «A Kind Of Magic», og selv om vi nok skulle foretrukket at Adam sang denne fungerer det greit. Duett mellom disse to blir det for øvrig i «Under Pressure».

Verre er det med den meningsløse trommeduellen mellom far og sønn, «Drum Battle», men siden Roger her sitter ute på scenetunga gir dette i det minste publikum en anledning til å bivåne trommisen i arbeid på nært hold. Noe langdrygt blir det også med Mays solospot som åpner med «Last Horizon», der gitaristen finner sin plass helt bak på scena for så å løftes opp i stjernehimmelen. Deretter følger mannens klassiske soloparti.

Dette er uansett avsporinger fra det glimrende, for når Queen + Adam Lambert pøser på med «Another One Bites The Dust», «Fat Bottomed Girls», «Play The Game» og «Don’t Stop Me Now» er det ikke mange band der ute som kan ta opp kampen med dette orkesteret. Hver eneste låt i settet er regelrette klassikere, og likevel står man der og savner seriøse godbiter som «Dragon Attack» og «Save Me». Sannsynligvis kunne bandet spilt et dobbelt så langt sett, og fortsatt ikke hatt dødpunkter å by på.

Lambert på sin side berømmer også Queen og arven bandet har å føre videre, og det er med ydmykhet han forteller hvor stort det å stå på denne scena. Det er også med humor han introduserer «Somebody To Love», og det er med stor sjarm han fremfører låta.

Et sikkert høydepunkt er «I Want To Break Free», med flott gitartraktering av May, og det rocker godt med «Tie Your Mother Down». Deretter er det tid for «Bohemian Rhapsody», delvis sunget av Lambert, og delvis sunget av Mercury via video. Dette fungerer, og samtidig hedres Freddie på godt vis.

«Radio Ga Ga» fører selvfølgelig til synkronklapping på sletta foran scena, og deretter er det forutsigbare ekstranumre i form av «We Will Rock You» og «We Are The Champions». Til outroen «God Save The Queen» tar bandet så et siste farvel. Dermed er det atter en gang bare å konstatere at Queen har en katalog som er unik i rockehistorien, og det er fortsatt en fornøyelse å høre materialet live.

Full rapport fra Sweden Rock Festival kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle