Sist høst begynte vi en serie i Scream Magazine der bands kataloger blir rangert, og undertegnede ga sitt første bidrag i form av en gjennomgang av Meat Loafs diskografi. Nå legges denne saken ut også her på Rock And Roll Dreams, og da som begynnelsen på en ny serie kalt «Dype elver – høye fjell». Her er tanken å komme med rangeringer og lister av forskjellige typer, så vi får se hva som skjer etter hvert. Først ut er altså Meat Loaf.

Rockehistorien er full av personligheter som i fellesskap har kreert noe unikt som ingen av partene helt har klart å gjenskape hver for seg, og det ultimate radarparet for denne skribenten er tidenes komponist og produsent Jim Steinman i fellesskap med vokalist Meat Loaf.

Førstnevnte, som dessverre gikk bort tidligere i år, leverte flere av musikkhistoriens største øyeblikk også uten Meat Loaf på laget, men det var noe spesielt når disse to slo seg sammen. Meat Loaf har også gjort gode plater uten Steinman, og nå skal denne skribenten gjøre et tappert forsøk på å rangere Meat Loafs 12 studioalbum. Duettalbumet «Stoney & Meatloaf» og mannens livealbum er dermed utelatt i rangeringa.

12. Hell In A Handbasket (2012)
Det finnes to utgaver av «Hell In A Handbasket» siden albumet først ble sluppet i Australia i 2011, før en litt omarbeida versjon så dagens lys i resten av verden i 2012. Her forholder vi oss til den internasjonale utgivelsen. The Neverland Express-gitarist Paul Crook (tidligere Anthrax) står for produksjonen på ei skive som aldri har klart å gjøre noe inntrykk. Det meste av materialet på «Hell In A Handbasket» blir bare lett forglemmelig, og i beste fall anonymt.

«All Of Me» bare tusler av gårde som åpningsspor, helt uten å engasjere, mens den uptempo «Party Of One» og den neddempa «Another Day» bare blir for svake. I likhet med på forgjengeren, «Hang Cool Teddy Bear», ligger det også begrensninger i Meats stemme, men det største problemet er uansett låter man i hovedsak stiller seg helt likegyldig til.

Fele er blant elementene som tilfører et lite country-preg i den småtunge «Live Or Die», og dette er et spor som løfter det hele noe. «Blue Sky/Mad Mad World/The Good God Is A Woman And She Don’t Like Ugly» gir plass til Chuck D, men det høres bare malplassert ut.

Da fungerer det bedre når Meat deler vokalen med så forskjellige sangere som Lil Jon, Mark McGrath og Trace Adkins i den godkjente «Stand In The Storm». Patti Russo løfter på sin side balladen «Our Love & Our Souls», mens Loaf/Russo gjør en middelmådig versjon av The Mamas And The Papas’ pop-perle «California Dreamin'». Avslutteren «Fall From Grace» er derimot ganske god.

11. Braver Than We Are (2016)
Her snakker vi om et etterlengta album, som det også er litt vanskelig å se objektivt på. Låtmaterialet kommer i stor grad fra Jim Steinmans katalog av tidligere uutgitt stoff, som stammer fra helt tilbake til 1969.

Dette gjør plata usedvanlig interessant da vi tidligere kun har hørt disse komposisjonene som blant annet dårlige liveopptak fra musikaler som «The Dream Engine» og «More Than You Deserve», og i en del tilfeller som gamle demoinnspillinger. Sånn sett var alt stoffet kjent for de av oss som har gravd særdeles dypt i Steinmans historie og katalog, men fullverdige innspillinger av dette materialet fikk vi altså ikke før i 2016.

«Who Needs The Young» er ei av låtene Meat hadde snakka om å spille inn opp gjennom åra, og denne innleder «Braver Than We Are». Paul Crook har produsert godt, men her er det ingen tvil om at Meats stemme hemmer det hele veldig. Sånn sett er plata en litt bortkasta mulighet, da man ikke kan la være å tenke på hvor bra dette kunne vært om skiva hadde blitt gjort noen år tidligere. Samtidig er stemmen et element som splitter fansen, da noen mener det rufsete uttrykket tilfører mye sjel, mens andre er av den oppfatning at skiva ruineres av den manglende stemmeprakten.

Undertegnede befinner seg vel et sted i mellomsjiktet der, men at bedre vokal hadde løfta plata mye er udiskutabelt. Det er nemlig godbiter her fra komponistens side, og nevnte åpningslåt er bra, samtidig som den bærer tydelige preg av å være kreert for en musikal. Den dukka for øvrig opp allerede i «The Dream Engine» i 1969, og endte til slutt opp i «Bat Out Of Hell – The Musical» i 2017.

Låtmessig er toppøyeblikket på plata utvilsomt «Going All The Way (A Song In 6 Movements)», der både Ellen Foley og Karla DeVito bidrar. Damene løfter innspillinga, men dessverre er Meat selv en vokal bremsekloss her. Sjekk ut Karine Hannahs demo eller vampyr-demoene for å høre hvor fenomenal låta, som opprinnelig het «Braver Than We Are», faktisk kan være.

Det er også to tidligere utgitte låter her, og det er «Loving You’s A Dirty Job But Somebody’s Gotta Do It» (Bonnie Tyler) og «More» (The Sisters Of Mercy). Ingen av Meats versjoner er i nærheten av å matche originalinnspillingene, og samtidig mangler selvfølgelig også Steinmans produksjon her. Sistnevnte spor byr likevel på kule elementer, så det er ikke helt håpløst.

Videre har vi «Only When I Feel» og «Speaking In Tongues» som stammer fra perioden rundt bandprosjektet The Dream Engine – der Testaments Alex Skolnick var gitarist – og dette er fine ballader, og en rufsete Meat kommer brukbart ut av sistnevnte.

Både «Souvenirs» og «Godz» er låter fra «More Than You Deserve»-musikalen, og uten at dette er Steinman-høydepunkter er sistnevnte en småtøff sak. Både denne og flere andre komposisjoner her byr for øvrig på elementer som skulle dukke opp igjen i mer kjente Steinman-låter etter som åra gikk. Den ganske gode «Skull Of Your Country» – opprinnelig fra «The Dream Engine»-musikalen – byr for eksempel på «Turn around»-partiet i «Total Eclipse Of The Heart». Avslutteren «Train Of Love» er en rocker som igjen hadde vært betydelig bedre med en Meat Loaf i god vokalform.

Nettopp stemmen er altså det store ankepunktet her, men låtmessig er det mye å glede seg over. Dette gjør det rimelig vanskelig å rangere plata i Meat Loaf-diskografien, da den er interessant, men samtidig kunne vært så mye bedre. Undertegnede vil da også heller høre på «Braver Than We Are» enn flere av de neste skivene på denne lista mot Meat Loaf-toppen, men det er ikke fordi den er et solid verk. Denne plata er rett og slett problembarnet man ikke klarer å la være å elske.

10. Hang Cool Teddy Bear (2010)
«Hang Cool Teddy Bear» er den første av Meat Loafs plater man stilte seg relativt likegyldig til. Det handler uansett ikke om full krise, men låtmessig er ikke dette helt der oppe. Samtidig begynner hovedpersonens stemme å bære preg av slitasje – noe en ballade som «Did You Ever Love Somebody» understreker – men det fungerer fortsatt til en viss grad i studioet, takket være god produksjon av Rob Cavallo.

Det gjøres et forsøk på å gjenskape noe av Meat Loafs grandiose uttrykk i den relativt gode åpninga i form av «Peace On Earth», og den James Michael-komponerte «Los Angeloser» er fengende og trivelig. «California Isn’t Big Enough (Hey There Girl)» – komponert av Justin Hawkins og Eric Sean Nally – har noe av det samme utrykket, men det muntre halvakustiske kombineres her med et tungt refreng.

Videre er låter som «Living On The Outside» og den tidvis tunge «Song Of Madness» av typen som ikke engasjerer veldig, og ellers blir det mye helt OK på albumet.

På «Love Is Not Real/Next Time You Stab Me In The Back» gjester for øvrig både Brian May og Steve Vai, men uten at det løfter sporet over det lett forglemmelige. Jack Black bidrar så på «Like A Rose», og selv om det er et godt vokalarrangement her – litt i retning av hiphop – blir det igjen anonymt. Patti Russo dukker så opp for å synge fletta av Meat Loaf i duetten «Let’s Be In Love», men uten at dette heller er ei låt som setter varige spor etter seg.

9. Midnight At The Lost And Found (1983)
Uten Jim Steinman på laget for første gang skulle «Midnight At The Lost And Found» bli en nedtur av et album, der produsent Tom Dowd nok ikke var helt riktig mann. Blant låtskriverne finner vi The Neverland Express-bassist Steve Buslowe, tangentist Paul Jacobs, Paul Christie og Meat Loaf selv. Resultatet er rett og slett veldig ujevnt, men platas tre singler – «Razor’s Edge», den rytmebasert «Midnight At The Lost And Found» og «If You Really Want To» – er riktig gode.

Mye av materialet ellers er helt greit, men storslagenheten fra «Bat Out Of Hell» og «Dead Ringer» er rett og slett fraværende, og på dette tidspunktet i Meats karriere er Steinman dermed et stort savn. Låter som «Wolf At The Door» og «Fallen Angel» er ikke dårlige, men nerven og det episke Meat Loaf-uttrykket er fraværende. Chuck Berry-coveren «The Promised Land» er på sin side helt godkjent, men et veldig minneverdig Meat Loaf-øyeblikk blir det uansett ikke.

8. Welcome To The Neighbourhood (1995)
Med Steinman opptatt med Andrew Lloyd Webber-samarbeidet «Whistle Down The Wind» ble storsuksessen «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell» aldri fulgt opp slik den kanskje burde blitt, og på Steinmans produsentplass finner vi nå i stedet Ron Nevison.

Singelforsmaken til «Welcome To The Neighbourhood», den Dianne Warren-komponerte «I’d Lie For You (And That’s The Truth)», gjorde uansett sitt ypperste for å gjenskape Steinman-uttrykket, og det fungerer sjokkerende bra. Her gjør også Meat duett med fenomenale Patti Russo.

Albumet ellers er ei litt ujevn affære, men det innledes bra med rockeren «Where The Rubber Meets The Road», og på rockesiden sitter Sammy Hagars «Amnesty Is Granted» også godt. På balladesiden er «Not A Dry Eye In The House» god.

«Original Sin» og «Left In The Dark» plukkes så fra Steinmans låtkatalog, men selv om disse versjonene er ganske gode makter de ikke å matche originalinnspillingene. «Runnin’ For A Red Light (I Gotta Life)» er på sin side en grei omarbeidelse av The Easybeats’ «Good Times», mens Tom Waits-coveren «Martha» bare blir småtraurig.

7. Couldn’t Have Said It Better (2003)
Tittelsporet som innleder «Couldn’t Have Said It Better» er en ypperlig Meat Loaf/Patti Russo-duett, skrevet av James Michael og Nikki Sixx, og produsert innenfor et oppdatert, men likevel tradisjonelt Meat Loaf-uttrykk. Dette er også platas høydepunkt, men Michaels «Did I Say That» er også rimelig sterk. Sixx:A.M.-vokalisten har også kommet opp med to låter til i fellesskap med bandkompis Sixx, og dette inkluderer albumets tredje singel, balladen «Man Of Steel», og den melodiske rockeren «Love You Out Loud».

Peter Mokrans produksjon tilfører altså noen moderniserte elementer til soundet, og det fungerer helt greit, der dette strekkes lengst i en småtøff «Do It!». Det er uansett et par låter som ikke står seg like sterkt, og «Why Isn’t That Enough» blir ikke mer enn helt OK, mens Dianne Warren-balladen «You’re Right, I Was Wrong» blir litt for stillestående.

Kombinasjonen av det akustiske og elektriske fungerer på sin side bra i «Testify», som blir litt gladrock, og den roligere «Because Of You» byr på fin melodibruk. Albumet avsluttes så med en ikke mer enn helt grei versjon av Bob Dylans «Forever Young», før et skjult spor dukker opp i form av en god tolkning av K. C. Douglas’ «Mercury Blues».

6. Blind Before I Stop (1986)
Med «Blind Before I Stop» tok Meat Loaf for alvor skrittet inn på åttitallet soundmessig sett, og produsent Frank Farian hadde nok med det en stor påvirking på sluttresultat, samtidig som tyskeren også har tatt med seg en håndfull av sine faste musikere inn i studioet. Dette er uansett ei bra skive, der noen av låtene virkelig står frem som godbiter.

Mange komponister er involvert underveis, og Meat har selv skrevet det gode og smådramatiske åpningskuttet «Execution Day» i fellesskap med Dick Wagner. Videre byr plata på en glimrende småfunky rockeduett med John Parr i form av «Rock’n Roll Mercenaries», mens andre virkelig sterke spor er «Getting Away With Murder» og «Blind Before I Stop».

«One More Kiss (Night Of The Soft Parade)» kombinerer på sin side et rent balladeparti med det rocka, og åttitallssynthene er samtidig fremtredende i lydbildet. Soundet er i det hele tatt av sin tid, og det setter virkelig preg på et spor som «Burning Down». Videre er «Masculine» en riktig god rocker, med noen litt ZZ Top-aktig elementer, mens balladen «Man And A Woman» er skivas mann/kvinneduett. Eddie Schwartz-coveren «Special Girl» er også ei fin låt, som ble sluppet som singel.

5. Bad Attitude (1984)
Etter nedturen med «Midnight At The Lost And Found» henta Meat Loaf seg inn igjen med «Bad Attitude» i 1984, der låtmaterialet i stor grad er skrevet av ekteparet Sarah Durkee og Paul Jacobs. Sistnevnte har med det tatt skrittet fra å være The Neverland Express’ tangentist til å bli Meats hovedkomponist.

Resultatet er altså i all hovedsak veldig godt, der Meat får vokalhjelp av Roger Daltrey i det innledende tittelsporet, og dette er låtmessig bra, og innenfor et godt rockeuttrykk. Bob Kulick har for øvrig funnet sin plass i The Neverland Express igjen, og legger med det ypperlige gitarer.

«Modern Girl» er en sterk singel som byr på en del av den tradisjonelle Meat Loaf-dramatikken, der det er litt storslagent igjen, og Clare Torry bidrar med vokal. Jim Steinmans tidligere utgitte låter «Nowhere Fast» og «Surf’s Up» får videre sin Meat Loaf-overhaling, og dette med hell, selv om komponisten ikke på noen måte er involvert i studioet.

«Piece Of The Action», med pompøse elementer, den uptempo rockeren «Jumpin’ The Gun», den John Parr-komponerte balladen «Cheatin’ In Your Dreams» og albumfinalen «Sailor To A Sirene» er andre låter som er med på å gjøre «Bad Attitude» til et av Meat Loafs beste album. Plata ble for øvrig omstrukturert og delvis remiksa for det amerikanske markedet.

4. Bat Out Of Hell III – The Monster Is Loose (2006)
Her snakker vi om Meat Loafs udiskutabelt mest kontroversielle album, hvilket blant annet også resulterte i undertegnedes smått legendariske Meat Loaf-intervju, og at Meat i ettertid har uttalt at han selv ikke står inne for plata. For undertegnede kan albumet oppsummeres på følgende måte; «Bat Out Of Hell III» suger, men «The Monster Is Loose» er ei veldig god plate. Forvirra? Ikke etter å ha lest resten av denne omtalen.

Saken er den at «Bat Out Of Hell III» opprinnelig skulle vært returen til et fullblods Steinman/Loaf-samarbeid, men førstnevntes helseproblemer satte en effektiv stopper for det, og med det ble Desmond Child hyra inn som redningsmann og produsent.

I stedet for 100 prosent nye Steinman-komposisjoner ble plata også et sammensurium av gammelt og relativt nytt fra superkomponisten, samt bidrag fra blant andre Desmond Child, Nikki Sixx, James Michael, Holly Knight, Dianne Warren og Marti Frederiksen. Samtidig er uttrykket langt fra et klassisk «Bat Out Of Hell»-sound, der plata derimot har et mer modernisert og tungt preg.

Dette fungerer ypperlig når «The Monster Is Loose» innleder skiva, men innenfor «Bat Out Of Hell»-tradisjonen er det så visst ikke, selv om orkestreringa tilfører det litt pompøse. Singelen «Blind As A Bat» følger, og dette er fin balladeføring. Warrens «Cry Over Me» er også en bra ballade.

Med Marion Ravn på laget gjøres så en god duettversjon av «It’s All Coming Back To Me Now», selv om dette ikke helt matcher den fenomenale Pandora’s Box-versjonen eller hitversjonen til Celine Dion. «Bad For Good» får så et noe nytt uttrykk blant annet takket være Brian Mays gitarer, og ellers har Child produsert frem en god versjon som grunnet Todd Rundgrens bidrag også har beholdt mye av originalens koruttrykk.

Blant de ikke helt nye, men for folk flest uansett ukjente Steinman-låtene, finner vi tilnærma metal i form av «In The Land Of The Pig, The Butcher Is King» og den pompøse «If It Ain’t Broke, Break It». «Seize The Night» er henta fra Steinmans «Tanz Der Vampire»-musikal, og vi får en relativt god utgave av et av høydepunktene fra forestillingen.

Underveis får vi altså i tillegg låter komponert av andre låtskrivere, og «Alive» er en bra rocker, mens «What About Love» er en god Loaf/Russo-duett. Steinmans «The Future Ain’t What It Used To Be» fungerer også greit med Jennifer Hudson som ekstrastemme, men samtidig skal det sies at Meats røst ikke lenger er helt hva den var, og en yngre versjon av mannen hadde gjort denne bedre.

«Cry To Heaven» er så en rolig avslutning på plata, og ei Steinman-låt som nok kunne blitt gjort til noe større og bedre. Helhetlig er dette uansett ei veldig god skive, men ei «Bat Out Of Hell»-plate er det altså langt fra å være.

3. Dead Ringer (1981)
Meat Loafs andre album ble en kronglete affære, og det mye fordi sangeren fikk et sammenbrudd med medfølgende stemmesvikt. Det opprinnelige andrealbumet, «Bad For Good», ble dermed til Jim Steinmans soloplate, mens komponisten så skrev i hovedsak nytt materiale til det som ble «Dead Ringer». Sluttresultatet bærer fortsatt preg av stemmeproblemene, noe som gir Meat en annen karakter på plata enn vi ellers er vant til, men det skaper ikke trøbbel, slik det altså skulle gjøre senere i karriera.

Igjen har Steinman også kommet opp med et knippe riktig gode låter, der det rocker godt med den innledende «Peel Out». De ultraklassiske Steinman-koringene er på plass, og Davey Johnstone byr på solid gitararbeid. Den suverene tittellåta til musikalen «More Than You Deserve» hentes frem igjen med hell, og monologen «Nocturnal Pleasure» – fremført av Steinman – plukkes med fra «Neverland».

Utover dette er materialet i all hovedsak nytt, der singelen «I’m Gonna Love Her For Both Of Us» er ypperlig, mens rock’n roll-duetten med Cher, «Dead Ringer For Love», er en eviggrønn klassiker. «Reed ‘Em And Weep» var nok ei solid singellåt, som senere ble gjort av Barry Manilow.

Albumet som en helhet er ellers mye bygd opp rundt samme lest som «Bat Out Of Hell» og «Bad For Good», der det fylles ut med den litt rocka «I’ll Kill You Of You Don’t Come Back» og den avsluttende balladen «Everything Is Permitted».

2. Bat Out Of Hell II – Back Into Hell (1993)
16 år etter «Bat Out Of Hell», og 12 år etter «Dead Ringer», var den ultimate rockeduoen Steinman/Loaf endelig et fruktbart partnerskap igjen og det i form av oppfølgeralbumet «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell». For første og siste gang i Meat Loaf-sammenheng har Steinman også full kreativ kontroll der komponisten selv sitter i produsentstolen, og resultatet er ei skive som konkurrerer med sin 16 år eldre bror om å være tidenes beste plate.

Her har Jim og Meat løfta tidligere utgitte Steinman-perler som «Rock And Roll Dreams Come Through», «It Just Won’t Quit», «Out Of The Frying Pan (And Into The Fire)», «Good Girls Go To Heaven (Bad Girls Go Everywhere)» og «Lost Boys And Golden Girls» opp til nye høyder. Dette understreker nettopp poenget med at Jim og Meat var den ultimate kombinasjonen, der de allerede ypperlige låtene fra Pandora’s Box-albumet «Original Sin» og Jims soloutflukt «Bad For Good» her maksimeres.

Samtidig har Steinman kommet opp med noen nye komposisjoner som står igjen blant mannens aller beste, og den episke åpningslåta «I’d Do Anything For Love (But I Won’t Do That)» var det ultimate comebacket for Meat Loaf, der dramatikken, storslagenheten og duettelementet er med på å definere Steinman/Loaf-uttrykket. Pompøs wagneriansk rock blir knapt bedre enn dette.

Steinman skal likevel toppe seg selv senere på plata når den utrolig flotte «Objects In The Rear View Mirror May Appear Closer Than They Are» åpenbarer seg, og når vi ser bort fra Steve Bartons vampyr-demo av samme låt – som da bærer tittelen «Confession Of A Vampire (The Insatiable Appetite)» – er dette Steinmans topp, og med det naturligvis også Meat Loafs definitive høydepunkt.

De pompøse rockerne «Life Is A Lemon And I Want My Money Back» og «Everything Louder Than Everything Else» var de to andre nykomponerte låtene til et album som står igjen som fullkommenheten selv.

1. Bat Out Of Hell (1977)
«Bat Out Of Hell» er både Meat Loaf og komponist Jim Steinmans magnum opus, og når det storslåtte soundet, med Todd Rundgrens gitarer og Roy Bittans piano, slår mot deg i den lange instrumentale introen til tittelsporet er du som lytter fanga i et musikalsk fantasiunivers verden aldri har opplevd maken til.

Steinman mikser inspirasjoner fra så vel Wagner som Little Richard til det som ofte har blitt omtalt som wagneriansk rock, og mer episk, pompøs og fullkommen har musikk aldri blitt. På toppen av dette har du en Meat Loaf som stemmemessig er i storslag. Det hele er suverent skrudd sammen av produsent Rundgren, og at denne mannen har hatt stor betydning for flere av Steinmans innspillinger er udiskutabelt.

Videre utover på skiva blir du tatt med på ei reise som spenner fra de sarte balladene i form av «Heaven Can Wait» og «For Crying Out Loud» til det ultramelodiske i «You Took The Words Right Out Of My Mouth (Hot Summer Nights)», og selvfølgelig rock’n roll i form av «All Revved Up With No Place To Go» og duetten over alle duetter, «Paradise By The Dashboard Light», der Ellen Foley er Meats motspiller.

Roliglåta «Two Out Of Three Ain’t Bad» er videre noe av det flotteste som er komponert, og samtidig er Steinman også en suveren tekstforfatter, hvilket understrekes gang etter gang på albumet. «Bat Out Of Hell» er enkelt og greit tidenes beste plate. Store deler av albumets innhold er for øvrig henta fra Steinman-musikalen «Neverland», som opp gjennom åra var Jims livsverk i utvikling, frem til «Bat Out Of Hell – The Musical» endelig ble en realitet.

Jan Dahle