Det er tidlig vinter 1981, og undertegnede hører en kassett som skal sette uutslettelige spor. Albumet heter «Bat Out Of Hell», og artisten er Meat Loaf, men med mindre skrift står det «Songs by Jim Steinman». Jeg forsto det ikke da, men nettopp mannen bak de fenomenale låtene skulle bli min viktigste musikalske påle i livet. Dermed fylles kroppen med en utrolig tomhet når Jim Steinman nå har forlatt oss.

Musikk blir ikke flottere, mer grandios, fengslende, episk eller rørende enn den Jim Steinman har gitt oss siden «Bat Out Of Hell» ble sluppet høsten 1977. Albumet er også et av tidenes mest solgte, så vi er dermed millioner på millioner som har latt oss berøre av Jims melodier og tekster.

Jim begynte sånn smått å utfolde seg med episke musikaler på tampen av sekstitallet, og «The Dream Engine» viste allerede den gang at en ung Steinman satsa på det virkelig storslåtte. Samtidig kunne nevnte musikal peke i retning av storsuksess da vi her kan høre hint av «Total Eclipse Of The Heart», men så var da også Jim Steinman resirkuleringens mester.

Flere musikaler fulgte, men uten at det store gjennombruddet kom. Under forberedelsene til musikalen «More Than You Deserve» i 1973 inntraff så et av rockehistoriens viktigste møter mellom to virkelig store personligheter da Meat Loaf prøvesang for Jim. Et samarbeid begynte der og da, og etter at Jim først hadde presentert det meste av låtmaterialet i musikalen «Neverland», så altså «Bat Out Of Hell» dagens lys i 1977. Resten er, som de sier, historie.

For undertegnede begynte altså reisa noe over tre år senere, og i løpet av ikke alt for lang tid etter oppvåkninga den nevnte vinterdagen ble albumene «Bad For Good» og «Dead Ringer» sluppet. Videre fulgte blant annet Bonnie Tylers storhit «Total Eclipse Of The Heart» og et par godlåter på soundtracket til «Streets Of Fire».

Jim jobba nå i hovedsak som komponist og produsent, men i 1989 returnerte han som artist i det kortlivete prosjektet Pandora’s Box med albumet «Original Sin». Dette fikk ikke den største oppmerksomheten, men albumet skulle, i likhet med soloplata «Bad For Good», danne basisen for fremtidige storsuksesser med blant andre Celine Dion og ikke minst Meat Loaf.

I 1993 var nemlig tospannet Jim Steinman og Meat Loaf tilbake med «Bat Out Of Hell II – Back Into Hell», og nok en gang klarte duoen å vinne over musikalske trender med kombinasjonen av Jims storslåtte komposisjoner og Meats teatrale stemme, blant annet med gjenbruk av låter fra de to nevnte albumene. Nittitallet ble aldri bedre enn dette.

Et annet vesentlig element med nittitallet var Internett, og med det ble det mulig å utforske Jims karriere på en måte undertegnede aldri hadde kunnet gjøre tidligere. Nå ble det gjort nye oppdagelser, demoer dukka opp, og nettet var i det hele tatt en uutømmelig kilde som kunne by på så mange flere aspekter ved Jims musikalske liv enn man hadde hørt tidligere. Med det ble fascinasjonen bare enda større.

I 1997 ble så den første virkelige musikalsuksessen til Jim en realitet da «Tanz Der Vampire» hadde premiere i Wien, og året etter ble samarbeidet med Andrew Lloyd Webber i «Whistle Down The Wind» endelig fullført. Nå var Jim på mange måter i ferd med å finne sin plass der han begynte, med nettopp musikalformatet.

De neste 20 åra skulle dessverre vise seg som lite produktive, med kun et fåtall nye låter, og disse ble i hovedsak ikke sluppet offisielt da planlagte og påbegynte prosjekter tilsynelatende aldri lot seg gjennomføre. Samtidig begynte Jims helse å skrante, og det planlagte «Bat Out Of Hell III»-samarbeidet ble fullført uten Jims tilstedeværelse.

I 2017 ble likevel Jims livsverk endelig en realitet da «Bat Out Of Hell – The Musical» hadde premiere i Manchester. Dette er musikalen han hadde jobba med nærmest hele sitt voksne liv, og som tidligere var kjent som «Neverland». I løpet av de 40 åra som hadde gått siden «Neverland» ble spilt noen få ganger ble musikalen omskrevet flere ganger, og ny musikk kom til underveis, men røttene var de samme.

Med det kom Jim i mål til slutt, og nettopp det at denne musikalske kjempen etter mye motgang fikk fullført livsverket, føles i dag som det essensielle ved mannens lange karriere. «Bat Out Of Hell – The Musical» var da også verdt ventetiden da den på mange måter oppsummerer Jims karriere, der hitlåt følger hitlåt, ispedd noen mer obskure komposisjoner til glede for fansen som liker å grave i diskografien.

Så sitter man da her og forsøker å skrive noen fornuftige ord, men det føles ikke enkelt, for hva skal man egentlig si? Jim Steinman skrev lydsporet til store deler av livet mitt. Jeg får aldri nok av hans flotte komposisjoner, og tekstene er like fascinerende i dag som de var for 40 år siden. Ingen kunne skape bilder inne i hodet til lytteren slik Jim gjorde, og ingen kunne fengsle meg mer enn Jim.

Nå kunne ikke himmelen vente lenger, og Jim Steinman har forlatt oss, men musikken er evig.

Takk for rock’n roll-drømmene, Jim.

Jan Dahle