Bortkommen og langt hjemmefra

Det er fredag, været er av det helt godkjente slaget, og undertegnede må komme seg ut, vekk fra PC-en, plateanmeldelser og alt annet som fyller opp innetilværelsen. Tiden er med det inne for å legge ut på tur, med noen ultraklassiske skiver på ørene.

Det er TNTs «Tell No Tales» som får det ærefulle oppdraget å akkompagnere meg innover i skogen. Med det går tidsreisa tilbake til 1987, og en vår og sommer som var dominert av nevnte album, og minnene om fem konserter med bandet bobler frem i skallen. Dette mens jeg trasker opp mot utkikkspunktet, der det viser seg at man finner en av stolpene i årets stolpejakt (uten at undertegnede deltar der).

Som ved enkelte tidligere anledninger prøver man seg så på ei alternativ rute. Dette resulterer i at jeg går så mye på måfå at det føles mer som måmange, men etter hvert finner jeg stien nedover i skogen som jeg jakter på. Det finnes vissnok moderne hjelpemidler som heter kart, som kunne fått meg på rett spor kjappere, men slik luksus har man da ikke. Ryktene skal for øvrig ha det til at det også finnes enda mer moderne og digitale hjelpemidler man kan ha med i lomma, men slikt kjenner jeg ikke til. Det blir etter hvert uansett bekrefta at enten det går oppover eller nedover har det blitt brattere enn det var foregående år – som vanlig.

Dette betyr at jeg nå befinner meg i et område som er litt brattere enn fritt fall. Resultatet er at jeg desperat klamrer meg til trær som desperat klamrer seg til det tynne jordlaget på fjellknausene. Musikalsk befinner man seg altså i det herrens år 1987 – som også ga oss gromplater som «Hysteria», «A Momentary Lapse Of Reason» og «The Legacy» – men siden jeg sist var på dette stedet i fjor befinner man seg på en måte også i det hersens år 2020. Plutselig dukker så parkeringsplassen nedenfor Badedammen opp, og dermed føles ting noe bedre igjen.

Oppe ved Steinbruvann har Tony Harnell «hylt» ut sitt siste «Tell No Tales», og neste musikkvalg blir Gary Moores «Wild Frontier», som også ble sluppet i 1987. Med det er også gitaristene som regjerte hjemme hos undertegnede dette året henta frem til dagens tur. Oppe ved Krutthuset står det en benk der man slapper litt av mens Moore synger om kruttønna Nord-Irland. Samtidig tas den (muligens) skjebnesvangre avgjørelsen om å gå innover i skogen, og kanskje opp til Lilloseter.

Her inne ligger det fortsatt mye snø og is, men tanken er at om jeg sliter meg gjennom dette isødet nå, vil neste tur i samme område føles som en tur på stuegulvet. Det er teorien, men virkelighetssansen sier at jeg tar feil. Man kan uansett leve i troa, selv om tro kun fører til elendighet og nedturer.

Jeg befinner meg altså i et land av is og snø, jeg er bortkommen og langt hjemmefra, og føler meg som en fremmed i et fremmed land. Dette inspirer etter hvert neste musikkvalg, men foreløpig er det Gary Moores fenomenale gitartraktering man lytter til mens man stavrer seg frem på råtne skiløyper. Fremme ved Breidsjøen ser jeg en åpen port, så for første gang beveger jeg meg forsiktig ned til vannet for å ta et par bilder, før det bærer mot en benk der Gary serverer «Johnny Boy».

Dermed må ny musikk hentes frem, og isødet har altså inspirert meg, samtidig som jeg musikalsk på en måte har vært fanga et sted i tiden på denne turen. Dermed føles det naturlig å hente frem Iron Maidens «Somewhere In Time». Det betyr at man befinner seg noen måneder lengre tilbake i tid, på høsten 1986, men det er så nær at jeg betrakter det som tidsmessig riktig nok.

Der jeg sitter går det en sti oppover i skogen, som ifølge skiltet fører til Lilloseter, så i stedet for å gå på snø- og islagt skiløype forsøker man seg på tilsvarende føre på ulent sti. Genialt! Etter hvert som stien styrer mot høyre, mens jeg går der og funderer over alle bortkasta år i skogen, får jeg en følelse av at jeg har vært her før. Det viser seg etter hvert å stemme. Samtidig føler jeg på den fortreffelige ensomheten, om ikke en langdistanseløpers, så ensomheten av en langveisfarende vandrer i skogen.

Vel oppe på Lilloseter er det tid for et ras av nedturer. Det viser seg at fredag er en dag dette etablissementet holder stengt – hvilket også betyr at strøkassa er stengt, og det er noe dritt – men man har i det minste brusautomaten å ty til når man er tørst som en sjiraff. Med friskt mot tas skrittene mot automaten, som det så viser seg at kun kan tilby Solo Super. Kun Solo Super! Desperasjonen tar overhånd, og her og nå blir det gamle ordtaket omskrevet, og for ettertiden heter det; I nøden drikker Jan lettbrus.

Etter å ha gulpa nedpå en halv liter med liksombrus begynner hjemturen, og nå bærer det rett nedover grusveien fra Lilloseter mot avstikkeren som vil føre meg mot Steinbruvann igjen. Samtidig byttes musikken ut, og nå er det tilbake på 1987-sporet med Depeche Modes «Music For The Masses», samtidig som det bærer innover i isødet igjen. Nedoverbakkene fra tidligere i dag har lagt til noen prosent helling der de nå er motbakker, og dette er bare med på å understreke hvor ondskapsfull naturen kan være.

Denne vandreren lar seg uansett ikke knekke, selv om kroppen begynner å føles helt knekt, og jeg er omsider tilbake ved Krutthuset, der det er tid for en liten hvil igjen. Noe sier meg at denne turen har vært litt i lengste laget så tidlig på sesongen, men så hjelper det selvfølgelig ikke at man har alle naturens lunefulle sider mot seg heller. Vi mennesker er nok egentlig skapt for en asfalttilværelse.

Nederst ved Steinbruvann er det igjen tid for ny musikk, og nå avsluttes årskavalkaden med Kiss’ «Crazy Nights». Litt mer snø og is må forseres på vei opp mot kirka, og nå begynner kroppen seriøst å rope at det holder, men man kan da ikke bare legge seg ned her i skogen heller. Det hadde vært for pinlig. De siste kreftene brukes dermed på vei over toppen og ned gjennom borettslagene. I det jeg så går inn døra synger Paul Stanley at alle har en grunn til å leve, men akkurat nå er jeg faen ikke sikker…

Jan Dahle

Bortkommen og langt hjemmefra