David Bowie «The Width Of A Circle»
Parlophone

I fjor høst ble David Bowies «The Man Who Sold The World» reutgitt i oppussa versjon under sin opprinnelige tittel, «Metrobolist», og nå byr dobbel-CD-en «The Width Of A Circle» på mer av historien fra samme periode. Det vil si blant annet radioshow, singellåter og mer av Tony Viscontis remikser.

Nesten halvparten av innspillingene fra «The Sunday Show» i februar 1970 er å finne på «Bowie At The Beeb», men på den første disken her får vi høre showet i sin helhet. Det inkluderer John Peels introduksjoner. Historisk er dette også interessant da David Bowie og Mick Ronson møttes for første gang kun et par dager før opptaket ble gjort, og dermed er dette Ronsons definitive ilddåp i Bowie-sammenheng.

David innleder med noen låter der han akkompagnerer seg selv på akustisk gitar, og dermed er dette Bowie på sitt reneste som singer/songwriter. Han åpner uansett med Jacques Brels «Amsterdam», og han slenger også inn Biff Roses «Buzz The Fuzz». «God Knows I’m Good» og «Karma Man» er så Bowie-originaler det er funnet plass til i den solosekvensen. David fungerer da også veldig godt i denne nakne settinga.

Uttrykksmessig bygger konserten seg opp, og første ledd i det utvida soundet inntreffer når bassist Tony Visconti og trommis John Cambridge kommer inn til «London Bye, Ta-Ta». Det handler fortsatt om det akustiske, og selv om produksjonen ikke er fullkommen fungerer også dette bra. Når det gjelder lyden skal det da også sies at BBCs originaltaper for lengst er borte, så det vi hører her er Viscontis eget opptak av radiosendinga. Dette er altså ikke ideelt, men det kan man leve med når stoffet er så historisk interessant.

Vi får et tilbakeblikk til «Space Oddity» – der vi finner studioversjonene av mye av materialet som fremføres – i form av «An Occasional Dream», før Mick Ronson kommer inn, og det med det blir et mer elektrisk uttrykk når kvartetten byr på den da ikke utgitte og foreløpig uferdige «The Width Of A Circle». Mick røffer det her opp med soloen.

Mick setter også sitt preg på «Janine», mens «Wild Eyed Boy From Freecloud» i stor grad er Bowie og den akustiske gitaren, før bandet kommer inn i siste del. Dette blir et høydepunkt. «Unwashed And Somewhat Slightly Dazed» er på sin side bandet, som her for øvrig går under navnet The Hype, på sitt råeste.

«Fill Your Heart» er nok ei Biff Rose låt, og denne skulle Bowie returnere til på «Hunky Dory». Denne sekvensen innledes for øvrig med et lite intervju med hovedpersonen, men i all hovedsak er det altså Peel som står for snakkinga, hvilket også betyr en introduksjon av den da kommende singelen «The Prettiest Star», der Micks gitar er riktig så melodisk i ei sterk låt.

Med sine ni minutter blir «Cygnet Committee» tidlig Bowie på sitt mest episke, og her er Viscontis bass et vesentlig element. Det timelange opptaket avsluttes så når «Memory Of A Free Festival» fades ut, og med det har vi fått et veldig godt innblikk i David Bowie live i en periode der vi sånn smått begynner å se det kommende Spiders From Mars ta form.

Den andre disken åpner med et utdrag av forestillingen «Pierrot In Turquoise», der «When I Live My Dream» både innleder og avslutter seansen. Derimellom får vi høre de eksklusive «Columbine», «Harlequin» og «Threepenny Pierrot», som alle bærer mer eller mindre hint av andre Bowie-komposisjoner. Om dette ikke er et høydepunkt fra denne Bowie-tiden, er det igjen interessant stoff i en historisk sammenheng.

Videre følger singelinnspillinger av «The Prettiest Star» – med Marc Bolan på gitar og Rick Wakeman på tangenter – «London Bye, Ta-Ta», «Memory Of A Free Festival», og «Holy Holy», og dette er velkjent stoff. Dermed er ikke alt i denne miniboksen nytt for fansen, selv om førstnevnte presenteres i en alternativ miks, men det å samle innspillingene fra denne perioden er uansett en strålende ide. Disse singellåtene er også inkludert som nye Visconti-mikser, og da er også «All The Madmen» nybehandla.

Fire låter fra «Sounds Of The 70s» i april 1970 – der en var med på «Bowie At The Beeb» – er også med her, og nå får vi høre både «A Width Of A Circle» og «The Supermen» fra det kommende «The Man Who Sold The World»-albumet. Disse innspillingene viser hvordan låtene er på vei mot albumversjonene, og her er lyden veldig god.

En seig Velvet Underground-cover i form av «I’m Waiting For The Man» kler bandet godt, og her kommer Ronson virkelig til sin rett. Gutta byr også på nok en glimrende versjon av «Wild Eyed Boy From Freecloud».

«The Width Of A Circle» er langt fra like omfattende som «Conversation Piece», men på sin måte er dette likevel fortsettelsen av historien. Opptakene her er også gode og interessante, og dermed burde utgivelsen være av stor interesse for fansen som liker å grave dypere enn de ordinære albumene. Det hele er også presentert i «bokform», der du får historikk rundt innspillingene og selve låtene, og selvfølgelig bilder.

Jan Dahle