Veien mot «Space Oddity»


David Bowie «Conversation Piece»
Parlophone

Det siste året har det blitt sluppet noen utgivelser med demomateriale fra perioden som førte opp mot David Bowies andre selvtitulerte plate, eller «Space Oddity» som den etter hvert har blitt kjent som. Nå er dette materialet, og mer til, samla i boksen «Conversation Piece», der du gjennom fem CD-er og ei omfattende bok får hele historien opp mot nevnte album.

Den første CD-en, «Home Demos», består av innspillinger gjort i løpet av 1968 og 1969, og opptakene presenteres i kronologisk rekkefølge. Mesteparten av dette materialet har kommet ut på «Spying Through The Keyhole» og «Clareville Grove Demos», som begge ble sluppet som 7″-bokser tidligere i år. De sistnevnte er gjort i fellesskap med John «Hutch» Hutchinson, men ellers er dette David på egenhånd, hjemme i stua.

Det innledes med tre innspillinger som ikke er tidligere utgitt, og selv om lydkvaliteten er av typen kun diehard-fansen ønsker å lytte til, er det et umiskjennelig Bowie-uttrykk over vokalen. Kassegitaren er å betrakte som hovedinstrumentet i «April’s Tooth Of Gold», men det er lagt på litt mer instrumentering i både «When I’m Five» og «The Reverend Raymond Brown (Attends The Garden Fête On Thatchwick Green)». Sistnevnte har et snev av datidens psychedelia over seg, men i hovedsak er det enkelt å sette materialet inn i singer-songwriter-båsen.

Lydkvaliteten tar seg opp når vi er over på materialet som tidligere er sluppet som «Spying Through The Keyhole». Innspillingene er fortsatt like nakne i uttrykket, hvilket vil si at den akustiske gitaren er fremtredende, med enkel rytmebruk, men også munnspillet krydrer lydbildet noe. Samtidig viser nok låtene ofte at Bowie ikke er helt i mål ennå, men nettopp det å følge utviklinga er jo det som gjør denne typen utgivelser interessante.

«Mother Mary», «Goodbye 3d (Threepenny) Joe», «London Bye, Ta-Ta» og to versjoner av «Angel Angel Grubby Face» er blant låtene som viser at noe er på gang, før vi er fremme ved fire versjoner av «Space Oddity». Med det kommer Bowie på mange måter i mål, der vi får høre hvordan klassikeren utvikler seg. Her beveger vi oss over i materialet innspilt sammen med John «Hutch» Hutchinson på vokal og gitar. Dette har vært ute som «Clareville Grove Demos». Nå blir kvaliteten på opptakene også bedre.

Hutchinson får god vokalplass i disse innspillingene, men så stammer da også dette materialet fra perioden da Bowie fortsatt ikke var fremmed for «bandkonstellasjoner» som Turquoise og Feathers. Resultatet av samarbeidet er blant annet ei popa låt som «Ching-A-Ling», som ikke er milevis unna ting Paul McCartney drev med på samme tiden, mens «Life Is A Circus» hinter i retning av Simon & Garfunkel. Også «An Occasional Dream», som skulle dukke opp på det kommende albumet, er blant disse demoene.

David Bowie i 1969.

En soloversjon av den da kommende b-siden «Conversation Piece» er god, mens en veldig uferdig «Hole In The Ground» er gjort i fellesskap med George Underwood. Med det er vi også ved veis ende på den første disken, der mye av materialet nok kun treffer fansen som må ha alt med David Bowie, men i en historisk sammenheng er dette like fullt interessant lytting.

Den andre CD ble i sommer utgitt på LP som «The Mercury Demos», hvilket også er tittelen på disken i boksen. Disse ti innspillingene er også gjort med Hutchinson, og vi befinner oss nå tidlig i 1969. Albumlåter som «Space Oddity», «An Occasional Dream» og «Janine» – med et «Hey Jude»-parti – begynner å finne formen, der de her kommer som rene akustiske livedemoer. «Letter To Hermione» presenteres på sin side som «I’m Not Quiet», men teksten er i all hovedsak allerede på plass.

Disse opptakene har også relativt god lyd når man tar innspillingsforholdene med i betraktninga, og samtidig er det artig å høre fomling og småprat mellom låtene. Tapen fremstår dermed som rimelig uredigert, og vi får godkjente versjoner av «Lover To The Dawn», «When I’m Five» og «Life Is A Circus». Interessant er det også at herrene Bowie og Hutchinson her fremstiller seg som en duo i jakten på platekontrakt.

Den tredje disken bærer tittelen «Conversation Pieces», og består i hovedsak av diverse tidligere utgitt materiale som kombinerer studioinnspillinger med BBC-sessions. Først ut er den i sin tid refuserte singelen «In The Heat Of The Morning» og «London Bye, Ta-Ta», som fremviser en rimelig streit og popa Bowie, produsert av Tony Visconti.

I mai 1968 fant Bowie veien inn i BBCs studioer for å spille inn en session for radiokanalens «Top Gear», og dette ble gjort med Tony Visconti Orchestra som backing. Resultatet er godt, der strykere er et vesentlig element i låter som «London Bye, Ta-Ta», «Karma Man» og «When I’m Five». Nok et ufullstendig singelprosjekt følger i form av «Ching-A-Ling», med Hermione Farthingale på delt vokal, før vi kommer frem til singelversjonen av «Space Oddity» og b-siden «Wild Eyed Boy From Freecloud».

Feathers: David Bowie, Hermione Farthingale og John «Hutch» Hutchinson.

Det dukker også opp en alternativ og tidligere uutgitt fullverdig studioversjon av «Space Oddity», der Hutchinson fortsatt er med. En monoversjon av «Janine» og b-siden «Conversation Piece» kompletterer studioinnspillingene fra denne tiden, før nok et BBC-opptak følger der Bowie besøkte den britiske kringkasteren i oktober 1969 for å være med på «Dave Lee Travis Show». Her er backingbandet Junior’s Eyes – bestående av blant andre fremtidig Pink Floyd-gitarist Tim Renwick – med på å gjøre gode og rå versjoner av to albumspor, i tillegg til å åpne med «Let Me Sleep Beside You».

Boksen rundes av med to versjoner av «David Bowie», eller «Space Oddity» om du vil, der den originale stereomiksen er først ut, mens den andre CD-en byr på en fersk Tony Visconti-miks av albumet. Skiva fremviser uansett ikke en helt moden Bowie, og selv om det er gode spor her – som den proga «Cygnet Committee», «Janine», og selvfølgelig den suverene «Space Oddity» – blir dette helhetlig noe ujevnt. Blant annet lever ikke «Letter To Hermione» opp til potensialet fra demoene. For en mer inngående gjennomgang av plata, sjekk ut Rock And Roll Dreams’ omtale av boksen «Five Years 1969-1973».

Viscontis ferske remiks er annerledes og god, der du kan plukke opp nye detaljer i musikken. I tillegg er «Conversation Piece» her lagt inn som en del av albumet, der den opprinnelig var tenkt å være. Disse to diskene byr ellers på en håndfull alternative mikser – både kjente og tidligere uutgitte – av album og singelmateriale. Det vil si at også den italienske versjonen av «Space Oddity», «Ragazzo Solo, Ragazza Sola», er å finne både som Visconti-remiks og i sin lengste utgave blant bonusspora.

Den medfølgende boka forteller historien om låtene og demoinnspillingene, samtidig som du får noen tekstutdrag. Interessant er det med en del memorabilia, som avisutklipp og bilder fra perioden, og dette materialet toppes med en del brevkommunikasjon. Videre er det underveis intervjuer med noen av de involverte fra den gang, og selvfølgelig historien rundt det ferdige 1969-albumet.

Som en helhet blir «Conversation Piece» med dette en veldig god dokumentasjon på historien rundt David Bowies første hit, og det som ble det første gjennombruddet på veien mot stjernehimmelen. Utgivelsen er med det også best egna for de som virkelig ønsker å dypdykke i Bowies historie, mens den mer overfladiske fansen nok vil finne mye av innholdet litt på kanten av hva de ønsker å høre på. Skulle du være blant de sistnevnte kan for øvrig Visconti-miksen av albumet kjøpes separat, både på LP og CD.

Jan Dahle

Veien mot «Space Oddity»