David Bowie «Five Years 1969-1973»
Parlophone

Mannen er død, men David Bowies mange bidrag til musikkhistorien lever i aller høyeste grad videre. For de som måtte ønske å utforske britens udødelig musikk er boksen «Five Years 1969-1973» – som ble utgitt sist høst – et godt sted å begynne. Her blir du servert seks studioplater, to liveskiver og oppsamling av låtmateriale som ikke er å finne på ordinære album. I alt er det 12 CD-er i boksen – 13 LP-er i vinylboksen – og i tillegg får du med ei bok som forteller en del av historien rundt Bowies første suksessperiode gjennom blant annet linearnotes fra produsentene Tony Visconti og Ken Scott.

I løpet av sekstitallet gjorde David Bowie flere forsøk på å lansere en levedyktig karriere, og allerede i 1964 slapp han sin første singel. Underveis ble varianter av fødenavnet som David Jones og Davy Jones benytta, og mannen ga også ut en singel under bandnavnet The Manish Boys, før han i 1966 ga ut sin første singel som David Bowie. Albumdebuten kom i form av en selvtitulert utgivelse i 1967, men alt dette skjer altså før «Five Years 1969-1973» hopper inn i historien. Det er sånn sett synd at boksen ikke har med begynnelsen, men noen av de tidlige låtene er derimot tilgjengelig på «Nothing Has Changed» som ble sluppet i 2014.

Den første disken i «Five Years 1969-1973» er David Bowies andre selvtitulerte album, sluppet i 1969, og som også har gått under tittelen «Space Oddity». Det er da også nettopp «Space Oddity» som åpner plata, og her har Bowie sikra seg sin første kommersielle innertier, og det med ei låt som er direkte fenomenal. Både melodibruk og arrangement er ypperlig. Nevnte låt er produsert av Gus Dudgeon, mens resten av plata er skrudd av Tony Visconti. Snakk om livslangt samarbeid. Andre involverte det er verdt å merke seg er kommende Yes-tangentist Rick Wakeman, og Pink Floyds fremtidig livegitarist, Tim Renwick.

«David Bowie» er uansett ikke noe fullkomment album, og låter som «Unwashed And Somewhat Slightly Dazed», og den akustiske og folk-aktige «Letter To Hermione», er ikke mer enn helt greie spor.

Med den småepiske «Cygnet Committee» er Bowie derimot virkelig på rett spor, der vi i løpet av ni minutter får ei låt som byr på mye av det arrangementsmessige, og nesten proga, som «Space Oddity» vinner så mye på. I «Wild Eyed Boy From Freecloud» tilføres et orkesterarrangement som tidvis bærer preg av at The Beatles nok har vært en inspirasjon, og selv om dette ikke matcher The Fab Four snakker vi om et godt spor.

«Janine» er på sin side ei relativt streit poplåt av det helt godkjente slaget, mens «An Occasional Dream» og «God Knows I’m Good» igjen ligger i landskapet rundt folk, der sistnevnte er helt basert rundt kassegitaren. «Memory Of A Free Festival» – med blant andre Marc Bolan i koret – byr etter hvert på psykedeliske elementer, og er ellers rimelig neddempa med orgelbacking. Med det avsluttes ei noe ujevn skive, som løftes mye av et par strålende spor.

Med «The Man Who Sold The World» kommer David Bowies første store stilendring, der folk- og hippie-tendensene fra forgjengeren i all hovedsak er bytta ut til fordel for et hardere rockepreg. Mick Ronson har kommet inn på gitar, og han setter sitt tydelig avtrykk allerede på den innledende og sterke «The Width Of A Circle», der både riff og solospill drar tankene mot datidens tungrock. Samtidig er dette ei lang låt med forskjellige musikalske elementer, og sånn sett er de småproga elementene fra «David Bowie» fortsatt tilstede.

Det skal selvfølgelig påpekes at Bowie aldri er enspora, og en akustisk intro tilfører dynamikk til «All The Madmen». Samtidig er trommis Mick Woodmansey fremtredende, og The Spiders From Mars er dermed i ferd med å ta form. Visconti gjør for øvrig en glimrende jobb som bassist. Med «Black Country Rock» fortsetter rockeformen, men «The Man Who Sold The World» klarer ikke helt å opprettholde den høye kvaliteten fra de innledende låtene, og det blir etter hvert litt mer ujevnt.

«After All» fremstår som en levning fra fortiden der det akustiske og småpsykedeliske uttrykket er mer som henta fra «David Bowie», men den fungerer. Over på LP-ens andre side faller det derimot litt igjennom, der «Saviour Machine» fremstår som noe uryddig, men med gode elementer, og «Running Gun Blues» blir litt for svak, uten å være direkte dårlig. «She Shook Me Cold» er også tidvis av det uryddige slaget, men det er gode tendenser, og vi finner her innledende gitarelementer som drar tankene mot Jimi Hendrix.

Albumets tittelspor løfter det hele igjen, der melodien nok en gang er mer fremtredende, og gitarlinjene nærmest er hypnotiserende. Samtidig er det interessant rytmebruk, som gir låta en annerledes karakter. Paukene drar deretter i gang den avsluttende «The Supermen», og dette er ei låt som fungerer greit. Alt i alt er «The Man Who Sold The World» nok ei litt ujevn skive, som byr på noen særdeles gode kutt.

Med «Hunky Dory» forsvinner Tony Visconti ut på sidelinja for en stund, og Ken Scott er ny produsent. Samtidig er Trevor Bolder inne på bass, og kjernen i The Spiders From Mars er med det samla. Det nye laget åpner albumet med «Changes», og dermed åpenbarer det seg en David Bowie som igjen byr på en i ettertid mer mainstream hit, samtidig som det kompromissløse rockeuttrykket fra «The Man Who Sold The World» ofres til fordel for mer popa musikk.

«Hunky Dory» byr også på flere låter som står igjen som klassisk David Bowie, og «Oh! You Pretty Things» er et eksempel på dette. Videre dukker også nydelige og dramatiske «Life On Mars?» opp litt ut på plata, men først tar David den helt ned med kun piano som backing i «Eight Line Poem». Det er med dette ingen tvil om at Bowie har lagt seg på ei lett tilgjengelig musikalsk linje med «Hunky Dory». Det betyr blant annet at mannen blir litt kabaret i «Kooks», og at han serverer akustisk pop i «Quicksand».

Også «Andy Warhol» byr på et akustisk arrangement, så kontrastene til forgjengerens hardrock kunne knapt vært større. Når Ronson så plugger inn gitaren innledningsvis i «Song For Bob Dylan» setter han en melodisk standard som opprettholdes når kassegitar og piano backer Bowies sterke melodi, og med det skapes nok en godbit, som altså kombinerer det akustiske og elektriske.

«Queen Bitch» er uptempo, smårocka og god, mens den neddempa «The Bewlay Brothers» blir skivas svakeste spor. «Hunky Dory» er uansett ei god plate, og David Bowies klart jevneste så langt. Dette rett og slett fordi han her har kommet opp med et sterkt sett låter.

Vi har nå kommet frem til 1972, og David Bowies kanskje mest klassiske album, «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars». Her topper da også Bowie seg selv med historien om Ziggy Stardust, en karakter han skulle spille på scena det kommende året.

Det er her vi finner låta som har gitt denne boksen sitt navn, og det er nettopp «Five Years» som åpner «Ziggy Stardust». Plata omtales ofte i en glamrock-sammenheng, og elementer fra genren er å finne her, men som med så mye annet Bowie har gjort er det ofte vanskelig å båssette skiva helt. Både åpningssporet og den påfølgende «Soul Love» kombinerer pop og rock, og den gode melodiføringa gjør dette til en lett tilgjengelig versjon av Bowie.

Med tanke på statusen «Ziggy Stardust» har er det selvfølgelig at den inneholder noen av Bowies store perler, og «Starman», «Ziggy Stardust» og «Suffragette City» er alle seriøse klassikere selv utenfor konseptet. Vi snakker her om noen av mannens beste låter, men det er likevel helheten som gjør dette til Bowies beste plate.

Kombinasjonen av piano, Mick Ronsons gitarer, og et utskudd av et midtparti gjør «Moonage Daydream» til ei hardrock-låt med en twist, mens en cover av Ron Davies’ «It Ain’t Easy» sklir godt inn mellom Bowies originallåter. Om det er rocka stoff som «Hang On To Yourself» eller en roligere pianobasert låt som «Lady Stardust» opprettholdes det helhetlige preget plata har, og dermed skapes fullkommenheten.

Punktum settes med «Rock’n Roll Suicide», og her leverer David igjen ei sterk låt, som bygger seg opp fra det akustiske til det pompøse med orkestrering og fullt band, og så er det plutselig slutt.

«Five Years 1969-1973» innholder også 2003-remiksen av plata, gjort av produsent Ken Scott. Med tanke på hvor god originalen er, kan man diskutere hvor nødvendig remiksen er, men den er uansett et alternativ for de som måtte ønske det.

«Aladdin Sane» byr på David Bowies mest ikoniske albumcover, og nettopp mannens look her er da også brukt utallige ganger når Bowie på en eller annen måte skal imiteres eller parodieres. Samtidig er «Aladdin Sane» plata som måtte bære den tunge byrden av å skulle følge opp «Ziggy Stardust».

Produksjonsmessig er det rocka og gitarbasert når «Watch That Man» åpner skiva, men dessverre drukner Bowies vokal noe i miksen. Mick Ronson får derimot dominere uttrykket på en måte som gjør dette mye til hans låt. Tittelsporet byr på sin side på et jazza pianopreg, så Bowie fortsetter å sprike i alle retninger. Nettopp dette konstante spriket gjør det også umulig å like alt mannen har gjort, men samtidig finner alle noe Bowie de vil synes er genialt.

«Aladdin Sane» har uansett de obligatoriske klassikerne i låtlista, og «Drive-In Saturday» og ikke minst «The Jean Genie» står igjen som solide låter i kameleonens hitkatalog. Den rytmebaserte gitarrockeren «Panic In Detroit» er bra, mens det er full Ronson-dominans igjen i den riktig gode «Cracked Actor». «Time» byr på sin side på musikalske kontraster og god melodibruk, i ei herlig låt som på alle måter fremhever hovedpersonen selv.

Det at en ny versjon av «The Prettiest Star» og en cover av The Rolling Stones’ «Let’s Spend The Night Together» er å finne på plata, kan tyde på at David Bowie hadde knapt med materiale da «Aladdin Sane» skulle spilles inn. Førstnevnte er uansett en forbedring fra den tidligere singelversjonen, og sistnevnte fungerer i Bowies uptempo energiversjon, med rock’n roll-piano.

Den roligere «Lady Grinning Soul» tilfører igjen det litt jazza, og med det avslutter «Aladdin Sane» ikke helt på topp. Det er likevel gode elementer også i dette sporet, og da spesielt Ronsons melodiske gitarlinjer. Det ujevne er uansett litt beskrivende for albumet, som ikke er i nærheten av å matche forgjengeren, men som likevel har en del godt å by på.

Med «Pin Ups» ser David Bowie tilbake på sine inspirasjonskilder fra sekstitallet, og covrer 12 låter fra blant andre The Pretty Things, The Yardbirds, The Who, The Easybeats og Pink Floyd. Førstnevntes «Rosalyn» åpner skiva, og dette er uptempo, nesten punka. Med det fremvises en viss energi fra The Spiders From Mars, som her gjør sitt siste album med Bowie, nå med Aynsley Dunbar som ny trommis.

Innholdet på «Pin Ups» blir litt opp og ned, og Thems «Here Comes The Night» er et spor som ikke gir de helt begivenhetsrike opplevelsene. Det fungerer derimot bra med en uptempo «I Wish You Would», og vi får en god og annerledes versjon av Pink Floyds «See Emily Play», som drar de psykedeliske elementene i nye retninger. En seig «I Can’t Explain», med saksofon, fungerer også på sitt vis. Det er da også et vesentlig poeng at Bowie har gjort låtene til sine egne, og ikke planker originalene.

«Friday On My Mind» er et prakteksempel på akkurat dette, selv om man her også får en liten parodifølelse av både arrangement og vokalbruk. Høydepunktet på «Pin Ups» blir uansett den ypperlige versjonen av «Sorrow», der Bowie byr på noe av sin herlige dypere stemmebruk. «Shapes Of Things» og «Anyway, Anyhow, Anywhere» har vi hørt bedre versjoner av, men Bowie tilfører så mye av seg selv at det på sitt vis blir interessant.

«Pin Ups» blir uansett ikke et høydepunkt i David Bowies katalog, men som en liten kuriositet er dette ei skive det er artig å plukke frem nå og da.

I tillegg til studioplatene inneholder «Five Years 1969-1973» to konserter fra perioden, som ble sluppet på plate på senere tidspunkt. Den første av disse innspillingene er «Live Santa Monica ’72», som hadde gått gradene fra bootleg til halvoffisiell utgivelse, før den ble sluppet med Bowies godkjennelse i 2008. Innholdet er en konsert fra «Ziggy Stardust»-turneen høsten 1972.

Innspillingene er gjort for radio, og DJ-introen før bandet sparker i gang «Hang On To Yourself» er beholdt. Det låter relativt rått, og opptaket er nok ikke på noen måte pussa på. Dermed er det stygg feedback i «Ziggy Stardust», og produksjonen er ikke optimal. Dette til tross er det så absolutt hørbart om du ikke krever perfeksjon fra et liveopptak.

Mike Garson tilfører piano til en relativt røff «Changes», og mannen på tangenter slipper også til i «Life On Mars?», men dette er også til tider en rocka David Bowie. Mick Ronson er med det et dominerende element på mye av plata, men det hele er uansett en berg-og-dal-banetur av ei musikalsk reise der så variert materiale som «The Supermen», «Five Years», «Space Oddity», og en fin akustisk versjon av Jacques Brels «My Death» er på programmet i konsertens første halvdel.

«The Width Of A Circle» står for det rocka, og blir glansnummeret til Ronson, men gitaristen legger også inn mye godt i blant andre «Moonage Daydream». Også de mest aktuelle singlene blir dratt frem, og «John, I’m Only Dancing» får et godt rockepreg, mens «The Jean Genie» som alltid står seg bra med sitt gyngende groove. Det krydres også med en røff versjon av The Velvet Undergrounds «Waiting For The Man». Hele veien er hovedpersonen selv i god form, og da kan ikke avslutninga med «Suffragette City» og «Rock’n Roll Suicide» feile.

Det andre livealbumet er soundtracket til «Ziggy Stardust And The Spiders From Mars», og også her fremvises en rå liveversjon av David Bowie. Det er nå sommeren 1973, og David er i London for å gjøre sin siste «Ziggy Stardust»-konsert. Siden mannen og bandet befant seg i Santa Monica har «Aladdin Sane» blitt sluppet, og fire låter derifra er inne i settet, men det er også flere forandringer på repertoaret.

Det åpner uansett fortsatt med «Hang On To Yourself» og «Ziggy Stardust», og igjen er det mye Ronsons show. Produksjonen er betydelig bedre enn på opptaket fra California. Lytteopplevelsen blir med det større, og blant andre «Space Oddity» blir en virkelig nytelse. «Watch That Man» og David Bowies fenomenale bidrag til Mott The Hoople-katalogen, «All The Young Dudes», er blant gode tilskudd til setlista. Sistnevnte legges for øvrig inn i en medley bestående av «Wild Eyed Boy From Freecloud» og «Oh! You Pretty Things».

«Cracked Actor» og «Time» er glimrende live, og samtidig er dette låter som er med på å gjøre denne konserten sterkere enn den vi har hørt fra året før. «The Width Of A Circle» er fortsatt der, men nå er den et kvarter lang, og med enda mer spillerom for Ronson og bandet som legger ut på jam. Coverlåtene «Let’s Spend The Night Together» og The Velvet Undergrounds «White Light/White Heat» er kanskje overflødige med tanke på Bowies egen låtkatalog, men også disse sitter fint.

Den historiske farveltalen følges av «Rock’n Roll Suicide», og med det er en æra over. Ziggy Stardust har forlatt verden, men David Bowie vil komme tilbake, gang etter gang.

For å runde av «Five Years 1969-1973» er det satt sammen en ny singelsamling, «Re:Call 1», hvilket betyr at du over to disker finner 24 spor som blant annet «Space Oddity», «The Prettiest Star» – med Marc Bolan på gitar – «Changes», «Starman», «The Jean Genie» og «Time» i singelversjoner. Mye av dette er kanskje å regne som nerdmateriale, men samtidig blir dermed dokumentasjonen av disse fem åra så godt som komplett.

Noen låter som ikke så dagens lys på album er det også her, og først ut av disse er den italienske versjonen av «Space Oddity, «Ragazzo Solo, Ragazza Sola», men dette blir definitivt for spesielt interesserte. Mer interessant er det med «Conversation Piece», to innspillinger av «Holy Holy» – som er klart best med The Spiders From Mars som backing – nok ei god akustisk Jacques Brel-låt i form av «Amsterdam», og rock’n roll med Chuck Berrys «Round And Round».

Helt alternative innspillinger er det også her, og deriblant finner vi den todelte nyinnspillinga av «Memory Of A Free Festival», og singelinnspillingene av «Ziggy Stardust»-låtene «Moonage Daydream» og «Hang On To Yourself», som ble utgitt under dekknavnet The Arnold Corns. De sistnevnte er igjen en kuriositet for fansen, men disse utgavene er ikke så gode som albumversjonene, selv om det rå gitarsoundet i førstnevnte definitivt gir denne innspillinga liv.

Begge versjonene av «John, I’m Only Dancing» er også med, og dette er ei låt som her fungerer på sitt vis, men uten å bli et høydepunkt. Punktum settes med «Ziggy Stardust»-outtaket «Velvet Goldmine», som er ei trivelig poplåt.

«Five Years 1969-1973» blir alt i alt en veldig god oppsummering av David Bowies reise fra en forholdsvis ukjent tilværelse til stjernestatus, og selv om det hele er litt ujevnt er det udiskutabelt mye god musikk her. Det at det ikke finnes noe tidligere uutgitt materiale i boksen gjør utgivelsen overflødig for de som har en grei Bowie-samling, men om du derimot har hull i samlinga, eller føler for en oppgradering til CD eller vinyl (alt etter hvilket format du måtte ha fra før, eller foretrekker) er dette et fint kjøp.

Jan Dahle