Foreigner «Double Vision: Then And Now – Live Reloaded»
e-a-r

I 2017 var Foreigner ute for å markere sitt 40-årsjubileum. Dette ble gjort ved å samle de gjenlevende medlemmene fra originalbesetningen, i tillegg til å reise rundt med dagens mannskap. Resultatet ble en todelt konsert, som nå er tilgjengelig på DVD og Blu-ray, i fellesskap med CD eller LP.

Det begynner utvilsomt å bli mange liveutgivelser med Foreigner, og bandet har særdeles liten evne til å variere nevneverdig på setlistene. Dermed er det også grenser for hvor spennende nok en DVD fra bandet blir, men her har vi altså med en gjenforening å gjøre, hvilket legger til et nødvendig spenningsmoment.

Det åpner uansett ordinært med den Kelly Hansen-fronta besetningen, og det låter som vanlig upåklagelig når «Cold As Ice» og «Head Games» innleder konserten. Mick Jones veksler mellom tangenter og gitar, mens Bruce Watson deler på gitarsoloene med Jones. Hansen i front er seg selv lik, og bruker ikke lang tid på å finne veien ut i kasinosalen i Mount Pleasant.

Bildeproduksjonen bærer preg av en del effektbruk, og dette er gjerne basert på det som skjer på storskjermen bak bandet. Sånn sett snakker vi om en forlengelse av den visuelle opplevelsen publikum i salen hadde, og dette fungerer til en viss grad, men det kan også bli litt mye. Dette sammen med et ellers fargesterkt bilde gjør den visuelle opplevelsen direkte fargesprakende.

Mellom låtene kommer det til tider små intervjusnutter, noe som dessverre river seeren ut av følelsen av å være på konsert. Dette trekker noe ned, men samtidig er selve konserten så visst god. Det betyr at du kan glede deg over blant andre «Waiting For A Girl Like You», en akustisk «Say You Will», «Urgent» – med Thom Gimbels saksofon i fokus – og en lang «Juke Box Hero».

Når tiden er inne for «Feels Like The First Time» entrer så «Head Games»-besetningen scena, hvilket betyr at vi er så nær originalbesetningen som det er mulig å komme. Bassist Ed Gagliardi er dessverre ikke lenger er blant oss, men hans arvtaker, Rick Wills, er altså på plass. Det spruter nok ikke like mye av dette bandet som av den nåværende besetningen, men det låter likevel bra, og det er artig å se gjengen samla for første gang siden 1980.

Det store spenningsmomentet i denne sammenhengen er utvilsomt vokalist Lou Gramm, men det må sies at han er overraskende god. Han mangler fullstendig scenepersonligheten til Kelly, men vokalmessig kommer han godt ut av dette. Dermed er det hyggelig å se og høre gamlekara dra seg gjennom blant andre «Double Vision» og «Dirty White Boy».

Når det er tid for ekstranumre fylles scena opp med både «da og nå», hvilket vil si at alle medlemmene på en eller annen måte bidrar. Hansen og Gramm gjør «I Want To Know What Love Is» til en duett, før også gospelkoret kommer inn på scena. Dette fungerer, selv om Kelly nok kjører noe over sin forgjenger. Punktum settes med «Hot Blooded», og igjen er det altså snakk om et sammensurium av fortid og nåtid, noe som må ha vært særdeles fornøyelig om du var tilstede i salen.

Bonusmaterialet er to akustiske låter, som av en eller annen uforståelig grunn er klipt ut av selve konserten. Her får vi også oppleve en duett, der Hansen og Gramm deler «Fool For You Anyway» seg i mellom.

Jan Dahle