Visuelt nedstrippa og musikalsk mektig


Zeromancer
Oslo, Youngs Nede
16/11-2019

Det er ikke så alt for ofte vi får oppleve Zeromancer på norske scener, og når det først skjer blir det derfor en skikkelig happening. Denne gangen er åstedet det relativt nyåpna Youngs, og det skal vise seg at kvintetten skal sparke særdeles godt fra seg på den ikke veldig store scena nede i kjelleren på Youngstorget. Samtidig får vi stifte bekjentskap med nyrekrutterte Per-Olav Wiik på gitar.

Zeromancer innleder den halvannen time lange konserten med «Need You Like A Drug», og det er et tungt trøkk i lydbildet, men uten at Wiiks gitar er på sitt mest fremtredende. Noralf Ronthis trommer slår imot deg, mens Lorry Kristiansen styrer tangenter og programmeringer. Sammen med Kim Ljungs bass skaper dette et massivt uttrykk.

I front er Alex Møklebust – med en overraskende rufsete, ubarbert fremtoning – seremonileder, der han som typisk er har et lite podium å stå på i front for å gjøre seg selv ekstra stor. Samtidig merker man seg umiddelbart det sjokkerende faktum at det ikke er røyk på scena, og med det ser vi orkesteret klarere enn noen gang før. Hvem hadde vel trodd vi skulle få se disse gutta – som i Seigmen-sammenheng ved et par anledninger har rota seg skikkelig bort i tåkeheimen – i et røykfritt miljø?

Visuelt er det i det hele tatt et nedstrippa Zeromancer vi får oppleve, og sånn sett er veien til Rockefeller-konsertene på begynnelsen av 2000-tallet lang, men det spiller liten rolle når bandet blåser ut «Auf Wiedersehen Boy» – med en headbangende Lorry bak tangentbretta – og den suverene «Doppelgänger I Love You». Her kombineres altså gammelt og nytt – det er på en måte naturlig å skille mellom de tre første skivene, og de som har kommet senere – på fortreffelig vis.

Samtidig henter gutta frem noen gamle godbiter vi ikke har hørt siden Zeromancers tidlige dager i form av «Split Seconds» og «Flirt (With Me)», og med det hintes det litt i retning av hva som er i vente når det neste år skal feires at «Clone Your Lover»-albumet fyller 20 år. I førstnevnte får for øvrig Wiik vist seg fra en litt røff side, og det er aldri noen tvil om at ferskingen har funnet sin plass i bandet. Tittelsporet fra den kommende jubilanten er naturlig nok også et sentralt punkt i konserten, og det samme er «Fade To Black».

Det hele er intenst og energisk levert, og da gjør det seg med et lite pusterom når Møklebust og Kristiansen står igjen alene på scena for å gjøre den mer neddempa «Mint». Dette i kontrast til det vanvittige drivet som følger når «Sinners International» slenges ut i lokalet, før den melodiske «Hollywood» – eneste låt i kveld fra den undervurderte «Zzyzx» – blir nok en konserttopp, med et seriøst bassgroove fra Kim.

Ljung, som til tider tar ordet, poengterer at Zeromancer bedriver synth rock, og dette gjør han ironisk nok før kveldens tyngste og minst synthbaserte låt, «The Hate Alphabet». Dette blir massivt, med Lorry bankende på gulvtammer, og Wiik rett i trynet på publikum. Når «Cupola» følger er Zeromancer virkelig inne i en del av konserten der dynamikken mellom låtene skaper en ypperlig berg-og-dal-banereise.

«It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex)» byr på både heftig driv og energi, samtidig som dette er en av bandets virkelig sterke livelåter. Også «Ammonite» – det nærmeste herrene Ronthi, Møklebust og Ljung her kommer sitt andre band uttrykksmessig – sitter godt som avslutter, der Kristiansen og Ljung heller vann på hver sin skarptromme før de hamrer løs i det «marsjerende» avslutningspartiet.

Over i ekstranummeravdelingen blir «Doctor Online» konsertens topp – der Wiik får slå seg litt løs i solopartiet – og det blir dermed litt antiklimaks med en småstøyende versjon av Depeche Modes «Photographic» som siste post på programmet. Disse to burde nok bytta plass, og med det fikk vi noe å sette fingeren på helt avslutningsvis. Dette handler uansett om å spikke fliser, for Zeromancer har levert en heftig opplevelse for kveldens fremmøtte, og hadde vi fått «Houses Of Cards» hadde dette vært så godt som fullkomment.

Jan Dahle

Visuelt nedstrippa og musikalsk mektig