For et par dager siden annonserte Mötley Crüe at avskjedsturneen i 2015 likevel ikke var fansens siste sjanse til å se bandet på scenene rundt omkring, noe som har skapt alt fra hoppende glede til harnisk rundt på verdensnettet. Kvartetten er uansett langt fra det første bandet i rockehistorien til å snu i døra etter en påstått farvelturne.

For denne skribenten går de første minnene om brutt farvelgaranti tilbake til Status Quo, som i 1984 la ut på «End Of The Road»-turneen. Året etter var bandet tilbake for å åpne Live Aid på Wembley Stadium – noe som kunne forklares som et engangstilfelle – men allerede i 1986 slapp boogie-rockerne «In The Army Now». Siden den gang har kvintetten vært høyst aktiv.

Riktignok prøvde gutta igjen å avslutte, i alle fall den elektriske, karriera ved å legge ut på «The Last Night Of The Electrics»-turneen i 2016. Denne reisa tok aldri slutt, og for ikke lenge siden slapp bandet «Backbone». Dermed tyder ingenting på at de aldrende britene klarte å trekke seg tilbake denne gangen heller.

Denne historien har gjentatt seg med mengder band og artister opp gjennom åra, og Mötley Crüe er altså siste tilskudd til «kødda»-klubben. Deler av fansen raser, mens andre gleder seg til å se bandet igjen, eller for første gang om for eksempel «The Dirt»-filmen var grunnen til oppvåkninga. De gamle traverne får tross alt stadig tilskudd av nye fans, som aldri fikk oppleve de aktuelle bandene i glansdagene.

Dermed er det også et nytt publikum å tilfredsstille, selv om man vel kan se på det som tvilsomt at akkurat Mötley Crüe kan tilfredsstille noen som helst med tanke på hvor begredelig amerikanerne var på slutten av sin forrige periode som konsertband. Det er uansett en annen diskusjon, for konsertsalene fylles i stor grad opp av et publikum som ikke bryr seg nevneverdig om hvor godt bandet/artisten faktisk leverer. Mange er der bare for å oppleve legendene i levende live.

Mange mener videre at Mötley Crüe ikke kan gjøre den kommende turneen fordi gutta skrev under på en kontrakt i forbindelse med avskjedsturneen i 2015. Dette er en kontrakt undertegnede fra første stund har sett på som uvesentlig. Det eneste denne avtalen garanterte var at 1, 2 eller 3 av bandets medlemmer ikke kunne legge ut på veien som Mötley Crüe. Om alle fire på et eller annet tidspunkt derimot skulle bli enige om å turnere igjen, fantes det naturligvis ingen hinder for nettopp det. Enhver avtale kan selvfølgelig brytes om alle parter er enige.

Så kommer da all «fansen» som mener de er lurt siden de kjøpte billetter til den siste turneen, eller den aller siste konserten. Vi så det samme da a-ha kom tilbake i 2015, der man rundt på nettet kunne lese at folk mente de hadde rett på pengene tilbake siden de hadde blitt «lurt». Vel, hvis du er så dum at du går på konsert med band du ikke liker kun fordi det er «avskjedsturne», ja da har du kun deg selv å takke. Konserten du betalte for fikk du uansett, enten du så Mötley Crüe på Staples Center 31. desember 2015 eller a-ha i Oslo Spektrum 4. desember 2010.

Mistanken går uansett i retning av at de som klager mest høylydt ikke nødvendigvis er den virkelige fansen. Det merkes godt for eksempel når det gjelder a-ha, der det sytes og klages over «alle avskjedsturneene» til bandet. Dette så vi senest for noen uker siden da a-ha annonserte at de siste konsertene på den nå pågående «Hunting High And Low»-turneen skulle finne sted i Oslo Spektrum om ett år. Kommentarene til avisartiklene gikk i syting over «nok en avskjedsturne», dette til tross for at det ikke er sagt et ord om at trioen nå er ute på sin siste turne.

Det hører da også med til historien at myten om a-has utallige farvelturneer lever i beste velgående, og det til tross for at gutta kun har gjort én avskjedsturne. Det var i 2010, og alle de andre påståtte farvelturneene er det sytepavene som har skapt i sin egen fantasi. a-ha uttalte i forbindelse med avslutninga av comeback-turneen i 2016 noe sånt som at «bandet hadde annonsert sitt farvel for siste gang i 2010, og at fremtiden ville vise hva som kom til å skje».

Undertegnede ga uansett a-ha fem år da bandet takka for seg denne desemberlørdagen i 2010, og spådommen vise seg korrekt. Det samme gjaldt da Gåte bukka av for «siste gang» i romjula 2005, og ganske riktig, i 2010 var bandet ute på veien for noen konserter, og da blant annet på Operataket i Oslo. I 2018 var trønderne så tilbake for fullt, med både turne og plate. Nå har også Mötley Crüe vist at fem år var passe lang pause, mens for norske Seigmen var seks år den nødvendige tiden fra hverandre da bandet gjenoppsto i 2005.

a-ha er for øvrig ikke det eneste bandet som beskyldes for å ha gjort utallige farvelturneer, uten at det stemmer. Kiss er et band som er i samme situasjon, til tross for at gutta kun er ute på sin andre avskjedsturne (ja, det er ironisk nok). Den opprinnelige fant sted i 2000, og strakk seg litt inn i 2001. Bandet har i ettertid (bort)forklart denne turneen med at det var et farvel med originalmedlemmene Ace Frehley og Peter Criss. Om dette er troverdig kan selvfølgelig diskuteres, men ingen turneer siden den gang har av bandet blitt omtalt som farvelturneer.

Dette altså før Kiss tidligere i år la ut på sin «End Of The Road»-turne (har vi ikke sett det turnenavnet før?), som det ble sagt at kom til å vare i 2-3 år. Til tross for at tidsperspektivet har vært tydelig fra første stund syter folk nå over at bandet «ikke holder ord» siden Kiss inntar Sandnes til sommeren, etter å ha spilt i Trondheim og Oslo sist sommer. Kanskje sutrerne burde sette seg inn i ting før de roper høyt på nettet? Om Kiss virkelig gir seg denne gangen vet vi jo ikke, men foreløpig har bandet i alle fall ikke brutt løftet da turneen ikke er over før sommeren 2021.

En annen sak er selvfølgelig at band som Kiss og Mötley Crüe burde lagt inn årene for lengst, nettopp fordi de ikke makter å levere varene på en tilfredsstillende måte, men igjen, fansen ser ikke ut til å bry seg om det. Nettopp det er da også grunnen til at Ozzy Osbourne – som avslutta sin første av foreløpig to avskjedsturneer i 1992 – har kunnet levere under pari siden nittitallet, at Meat Loaf – som annonserte sitt turnefarvel i 2003 – helt frem til helsa sa stopp kunne holde det gående med rauting som gjorde kyrne i nærheten av utendørskonserter skamfulle, og at Lemmy Kilmister kunne holde på til det var definitivt over.

Situasjonen er nok også den at det er ikke så enkelt å gi seg etter et langt liv i rampelyset med publikums hyllest, og i det hele tatt et betydelig mer spennende liv enn det som møter artistene etter at scenelyset er slukket en siste gang. Det handler dermed kanskje ikke om kynisk å utnytte publikum som kjøper billetter til en avskjedsturne, for mange artister mener nok der og da at det nå er nok med et omflakkende liv på veien. I den andre enden har vi de som garderer seg, slik som Eagles da orkesteret la ut på turneen som bar navnet «Farewell I».

Det er uansett ikke vanskelig å forstå at det begynner å krible i både kropp og ego etter et par måneder med begivenhetsløse kvelder foran TV-en, og da er ikke veien lang til tankene om at en turne til kunne vært morsomt. Samtidig er det selvfølgelig et økonomisk aspekt, og selv om mange «fans» mener artister er hyklerske om de tjener penger på jobben sin, så er selvfølgelig artistene i sin fulle rett. Syterne hadde nok i de fleste tilfeller også gjort det samme om muligheten var der.

Denne skribenten har uansett alltid tatt annonserte farvelturneer med et billass eller to med salt, og da Scorpions annonserte sin siste turne i 2010 benytta jeg anledningen til å spørre vokalist Klaus Meine om han virkelig trodde at bandet skulle gi seg. Dette var svaret han ga:

– Jeg vet egentlig ikke. Vi har turnert verden rundt så mange ganger, og reiseaspektet ved det er ikke lenger særlig moro. Det å tilbringe tid på flyplasser, gå igjennom alle disse sikkerhetskontrollene, og alt det er virkelig trøttende. Nettopp dette elementet ved turnering vil jeg nok garantert ikke savne. Jeg vil derimot savne fansen, det er sikkert.

I dag vet vi hvordan det gikk. Scorpions er fortsatt et like aktivt band, på samme måten som Judas Priest, som annonserte sitt farvel i 2011. Ingen av disse to har heller hatt merkbare pauser etter avskjedsturneene, da bandene bare har jobba trutt videre som om ingenting har skjedd. Det er de selvfølgelig også i sin fulle rett til.

Saken er den at det uansett ikke er noen grunn til å klage når et band bryter avskjedsløftet, for som publikummer fikk du konserten du i sin tid betalte for under farvelturneen, og er du ikke interessert i å se bandet igjen er det bare å la være å kjøpe billett til comeback-turneen. At det for enkelte av oss er umulig å holde seg unna, uansett hvor liten tro vi har på at det blir bra, er en annen sak. Men den mangelen på fornuft kan ikke artistene stilles til ansvaret for.

Jan Dahle