To tiår i boks


Ole Paus «1970-tallet»/»1980-tallet»
C+C

Ole Paus er som en norsk institusjon å regne, og uansett alder har man på en eller annen måte et visst forhold til visesangeren med de skarpe tekstene, der humor også er et virkemiddel. Nå er mannens katalog fra sytti- og åttitallet samla i to bokser, hvilket vil si over 350 sanger fordelt på 22 CD-er.

Her får du bortimot rubb og stubb, fra debutalbumet «Der Ute – Der Inne» (1970) til «Stjerner I Rennesteinen» (1989), samt singellåter, innspillinger gjort for reklamekassetter, og diverse samarbeidsprosjekter. Vi snakker dermed om både norsk musikk- og samtidshistorie fra to tiår, og med det har du som lytter mye å ta tak i, samtidig som det handler om en hummer og kanari-reise.

Syttitallet er så vidt i gang når Ole Paus platedebuterer med «Der Ute – Der Inne», men at han allerede er tatt inn i varmen i hovedstadens visemiljø understrekes ved at den for lengst etablerte visesangeren Alf Cranner har skrevet albumets «liner notes», i stil med hva vi kjenner fra blant annet de tidlige The Beatles-albumene.

«Inger Lise Danser Samba» er det første man hører fra Paus, og selv om det ikke er skjønnsang det handler om, har nok mannen en klarere røst her i sine unge dager enn den rustne stemmen vi etter hvert har blitt vant til. Ole backes av Bjørn Holmvik på bass og Espen Rud på trommer, men utover på plata kommer også nakne låter bestående kun av hovedpersonens stemme og akustiske gitar.

Tekstmessig befinner Ole seg mye i bylivet, og historier om «Drankeren», «Rhoderick Nilsen», «Nattmennesker» og «Amøben Mikkjel Hildebrand» står på agendaen. Pjokken Eide tilfører fløyte til «Timen Er Kommet» og «Der Ute – Der Inne», og med «Sorgenfri» økes tempoet og vokalintensiteten over standard visenivå, samtidig som lydbildet krydres med trombone. Paus’ omtanke for de svake kommer så til overflaten på humoristisk vis i «Den Arme Maidag», men samfunnsrefseren Ole Paus har ikke helt våkna ennå.

Når «Garman» spilles inn i 1972 har Paus med seg blant andre The Pussycats’ Trond Graff og Sverre Kjelsberg i studioet, og med Bjørn Henriksens elektriske gitar utvides lydbildet fra debuten. Det blir dermed tilført et lite rockeelement med både gitarer og orgel i «Nå Kommer Jeg Og Tar Deg» og «De Elendiges Baron». I det hele tatt tar Paus et langt skritt frem med blant andre «Leieboer», «Sett Deg Ned» og «Ingen Ting Å Være Redd For».

Tekstmessig tar det seg også opp, der historien i «Jacobs Vise» er mer fengslende enn tekstene på debuten, samtidig som klarinetten utvider det musikalske uttrykket. «Harde Tider» tar på sin side lytteren musikalsk ut på dansegulvet, «Du Kaller Det Vakker Musikk» er akustisk blues, og «Trøstevise I Ren A-dur» er visesang med kun vokal og akustisk gitar, mens «Balladen Om Ole P. Og Bente L. (Med En Senere Anm. Om Astrid Å.)» befinner seg litt i Øystein Sunde-land. Det er i det hele tatt et større musikalsk spenn enn det var to år tidligere. På alle måter er da «Garman» også et betydelig bedre album enn den gode debuten, der den står igjen blant Paus’ beste plater.

I 1973 kommer «Ole Bull Show Vol. 1», som er et samarbeid mellom Ole Paus og Gunnar Bull Gundersen. Innspillingene er gjort med publikum i Rosenborg Studio, der visene i stor grad er skrevet i fellesskap av disse to. Bull Gundersen proklamerer dikt, mens Paus synger i den femdelte åpningssekvensen som innledes med «Et Lite Stykke Poesi» og avslutter med «Den Gang Skikkeligheten Kom Til Byen». Det hele er akkompagnert av en akustisk gitar.

Stilmessig fortsetter det like nakent med «Vise Om Årstider» og «Ved Avskjed» som fremstår som rene Paus-viser, mens «Rapport Fra G. Wallace» – med munnspillakkompagnement – og «Now Is The Time» er Bull Gundersen i lyrisk utfoldelse. Et tredelt innslag mikser igjen duoens uttrykk, mens den avsluttende «Blues (For En Blind Multiinstrumentalist)» blir noe langdryg med sine 14 minutter. Alt i alt er «Ole Bull Show Vol. 1» uansett et annerledes og interessant album.

Her er det også lagt på fem tidligere uutgitte spor fra «konserten», og da i hovedsak Paus-innslag, der mannen også er litt røff i ei låt som «Ole Blues». I «Men Du Va’kke Der» er Ole så tilbake til det Øystein Sunde-aktige uttrykket.

Der Paus benytta seg av musikere fra The Pussycats på forrige soloalbum, henter han inn tre blad Popol Ace i form av Arne Schulze, Terje Methi og Thor Andreassen når han spiller inn «Blues For Pyttsan Jespersens Pårørende». I tillegg er et langt og fruktbart samarbeid med Ketil Bjørnstad her inne i et tidlig stadium.

Tittelsporet låter fint der det innleder plata med et akustisk bandpreg, og produsent Stein Robert Ludvigsen har skrudd frem et godt lydbilde. «Skammens Fontene» er et snev mer rocka, og munnspillet tilfører et lite Bob Dylan-element. «Blues I Råtten G-dur» er den røffere Paus, og i «Havari» rockes det enda mer, der Ole fremstår som mer energisk.

Det nakne uttrykket med Paus’ stemme og hans gitar kommer til sin rett i «Merkelige Mira», «Idioten» og «Speildans», og melodimessig er «Når Du Kommer Hjem», «Fly Fugler Fly» og «Ruben Bærer Lyset» gode, mens «Timen Før Daggry» på sin side er et uryddig stykke musikk. Sluttresultatet er ei god plate.

Samarbeidet mellom Paus og Bjørnstad er enda tettere når duoen i felleskap produserer «Zarepta», og sistnevnte også skriver musikk til et par av visene, og setter sitt pianopreg på «Blåmann». Nå er også lydbildet utvida med både blåsere og strykere, noe som viser seg allerede i åpningssporet, «Morgensang», og det gir en helt annen dimensjon til visene. Samtidig er også de mer rocka elementene borte, mens Paus’ etter hvert velkjente stemmeknekk er på full fart inn i uttrykket i et spor som «Samba Tristeza». Videre utvides vokaldelen med kvinnelige korister i blant andre «Hustavle».

Treblåsere brukes som soloinstrumenter, og med det blir låter som «Vind» og «Ganske Vanlig Sherry, Simpelthen» krydra med andre elementer enn vi finner på Oles tidligere plater. Samtidig har vi ei vise som «Dukken Barbara – En Skillingsvise» som er tilbake til det enkle og nakne akustiske gitarakkompagnementet. En «småsløv» Paus åpenbarer seg i «De Siste Dagers Progressive – Eller Takk Og Pris For Mose Allison», med språkbruk som kun kan stamme fra syttitallet.

Når vi er fremme i 1975 gjør Ole Paus og Ketil Bjørnstad i fellesskap dobbelalbumet «Lise Madsen, Moses Og De Andre», hvilket i hovedsak vil si at Paus skriver tekster mens Bjørnstad står bak musikken. Med på studiolaget er også musikere som Arild Andersen, Knut Riisnæs og Pål Thowsen, mens Sigmund Groven byr på munnspill, og Radka Toneff låner bort stemmen. Resultatet er naturligvis mer jazza, men som oftest med et umiskjennelig Ole Paus-preg.

Blant platas 24 spor finner vi de gode «Ouverture», «Lise Madsen» og «Til Slutt», den uptempo «Annas Hus – En Bygdevise», «Liljen Og Grisen, Eller: Spurde Du Meg», den pianobaserte «Vrakgods», og Paus’ sololåt «Hitleryngel». Videre bys det også på instrumentalmusikk i form av «Piken Og Do-Do Fuglen», «Borgere Og Banditter» – med heftige soloer fra Rune Gustafsson og Bjørnstad – «Skjulested», og pianostykket «Musling». Dette er altså ei variert plate, men helhetlig blir «Lise Madsen, Moses Og De Andre» litt for lang. Det blir rett og slett litt mye.

18. november 1976 spilte Paus på Chateau Neuf, og 14 låter fra konserten ble sluppet på plate som «I Anstendighetens Navn». Han backes av en trio bestående av Arild Andersen, Egil Kapstad og Hallvard Kausland, og sammen skaper gutta god stemning i salen fra det innledes med «Ich Bin Von Kopf Bis Fuss Auf Liebe Eingestellt» til det avsluttes med «Ruben Bærer Lyset». Produsent er for øvrig Øystein Sunde, i fellesskap med Paus, og platas lydbilde setter vokalen – og med det tekstene – i fokus.

Underveis serveres det en variert meny med høydepunkter som «Blues For Pyttsan Jespersens Pårørende», «Fornuften Er På Ferie» og «Det Driter Du I». Samtidig kommer Ole underveis med verbale stikk mellom noen av visene, slik som innledningsvis i «Smygeren», og når han introduserer «Slektens Gang» med noen ord om Margrethe Munthe. Dermed er vi også inne på den mer samfunnsrefsende Ole Paus, og man kunne nok ønske at plata inneholdt mer av dette (man kan vel anta at Ole hadde mer på hjertet denne kvelden enn plata viser).

Hele elleve ekstralåter fra samme konsert er lagt på når «I Anstendighetens Navn» nå har funnet vei til CD-formatet, og med det blir dette en betydelig mer komplett dokumentasjon av høstkvelden i Chateau Neuf. «En Ganske Vanlig Fyr», «Farens Sang» og «Tidlig Mandags Morgen» er blant visene som er lagt til. «Samme Faen For Deg» er på sin side en variant av «Det Driter Du I», med litt annen instrumentering.

Med den tidvise kontroversielle trilogien «Paus-Posten», som kom ut i 1977-78, tok Paus tak i datidens aktualiteter, og i «redaksjonen» fant vi blant andre George Keller og Anita Skorgan. Når det hele åpnes med «Balladen Om Politiinspektør Rynning-Tønnesen Og Sekretær Andreassen Ved Bergen Politikammer» understreker Paus at problemer med politietaten i Bergen ikke er av nyere dato. Samtidig avsløres selvfølgelig også noe av problemet med dagsaktuell lyrikk, der navn og hendelser blir glemt, og tekstene på sin måte blir uaktuelle med tiden.

Samtidig kan historiene om Bokhandelen Oktober som ble sprengt i Tromsø, drapet på Lillehammer, og åpninga av Oslo Konserthus, vekke minner for de som har levd en stund. Det handler også direkte om datidens personer i nyhetene, slik som i «Et Stev Om Herr Lars Gule, Larvik» og den skillingsviseaktige «Balladen Om Fru Gunvor Galtung Haavik». Det ligger en ironisk snert over det hele, og det samme gjelder historiene som er trykket på de avislignende coverne (gjengitt i boksens booklet).

Utgave nummer to fra nyhetsavdelingen, «Nye Paus-Posten», byr naturlig nok på mer av det samme der «Berge Furres Boogie Woogie» innleder det i underkant av halvtime lange tidsbildet fra sent 1977. Videre handler det om Thor Heyerdahls da aktuelle seilas i «Tigris O’hoi» – før mannen fyrte opp farkosten – AKP (m-l) og Mads Gilbert i «Folk Og Røvere I Tromsø By», og Paus forteller om blant andre Reiulf Steen og Gunnar Stålsetts stemmefiske i «Sommer I Sarons Dal», mens Alf Nordhus er tema i «De Liker Det! De Liker Det!».

Platemogul Arne Bendiksen og riksadvokat Lauritz Jenssen Dorenfeldt får hver sine ballader, mens Norges tap mot Sveits i VM-kvalifiseringa i fotball omtales i «Gråt Bare Gråt, Argentina». Tragedien understrekes med Bjørge Lilleliens kommentarer til scoringa som satte en stopper for Norges VM-drøm. Sladderblekka Blikk og andre publikasjoner med sladrespalter får sine pass påskrevet i «Sladder», og siden den gang har det bare blitt verre. En liten julesang, med hilsener til flere av personene som er omtalt i «Paus-Posten», avslutter denne andre utgava av Paus’ nyhetsformidling.

«Siste Paus-Posten» ble utgitt i 1978, og formelen er den samme som på de foregående utgavene, men dessverre uteblir tilleggshistoriene på coveret denne gang. Nå får personligheter som Bjartmar Gjerde, Vibeke Løkkeberg og motstandsmann Svein Blindheim sine omtaler, mens «Sosietetsnytt (Foxtrot)» tar for seg en mengde navn, som i flere tilfeller fortsatt er nesten like aktuelle. Indremisjonen og Oddvar Søvik er så tema i «Satan Lever (Revidert Utgave)», mens det blir sport i historien om skøyteløper Antonio Gomez Fernandez.

Historien om pakkereiser til Syden er god humor, og det samme er skillingsviseutrykket Anne-Karine Strøm tilfører – i beste Rita Engebretsen-stil – til «Den Enbente Fader (Kulturnytt)». Avslutningsvis blir det «Nytt Fra Bergen Politi», som understreker at alt fortsatt var ved det vante mellom de sju fjell. Med det er også trilogien ved veis ende, og til tross for en del utdaterte emner står «Paus-Posten» igjen som Paus på sitt beste.

En liten ekstrautgave skulle uansett komme – før «Paus-Posten» fikk en liten renessanse på nittitallet – da noen av høydepunktene fra de tre albumene ble samla på «Sjikaner I Utvalg (Eller Paus-Postens Beste)» sent i 1978. Tre nye innslag dukka opp på dette albumet, og de er lagt med som bonusspor. Her tar Paus blant annet for seg eldreomsorgen og Benny Bankboks på særdeles muntert vis.

Paus’ siste album på syttitallet var «Kjellersanger», og nå samarbeider han med blant andre Iver Kleive, Trygve Thue, Sveinung Hovensjø og Terje Fjærn. Det hele er riktig fint produsert, og i åpningssporet, «Enebarn», krydres det med god saksofonsolo fra Bjørn Johansen, mens Hovensjø bedriver ypperlig bassing. Det er i det hele tatt god instrumentering på plata, der du kan ane et snev av jazz her og der innimellom det litt popa. Visesangeren med kun en kassegitar som akkompagnement er nå helt fraværende.

«Manns Kvinne», «Lang Dags Ferd Mot Natt», «Fugl Fønix» og «Bad Connection» er gode låter, mens «Elverum» for lengst har blitt en – sikkert forhatt i Elverum – klassiker. «Bak Står Et Barn Og Ser» byr på det litt jazza i ei fin låt som er litt småslapp og nedpå, mens «Fyrige Felix» er mer rocka. I sistnevnte er det også gjort plass til blåserekke for å sprite opp det småenergiske, og Thue får lagt en gitarsolo. Punktum settes med historien om den fulle disponenten, og med det avslutter «Kjellersanger» tiåret på riktig godt vis.

I 2016 henta Ketil Bjørnstad frem igjen et spolebånd fra en ettermiddag i 1972, og opptaket ble utgitt som «Sanger Fra Gutterommet». Her sitter Paus med den akustiske gitaren og fremfører sitt repertoar fra den gang hjemme i huset til Bjørnstad, og med det er dette en form for et liveopptak, med et musestille publikum på to (tre om vi teller med mormor som holder vakt). Lydkvaliteten er overraskende god, og dette er med det et perfekt eksempel på visesangeren Paus tidlig i sin karriere.

Det er en viss råskap over det hele, der Paus tidvis slår hardt på strengene, og i «Født På Et Fjell» demonstrerer mannen hvordan dynamikken mellom det sarte og det rufsete kan utnyttes på kun en kassegitar. Store deler av «Garman» er naturlig nok med her, og dermed bys det på alternative versjoner av blant andre «Nå kommer Jeg Og Tar Deg», «Leieboer» og «Harde Tider».

Det lugger litt for Ole her og der, og i «Broen» rotes det med teksten innledningsvis. Opptaket er altså rått og uredigert, og nettopp det er med på å gjøre det til et godt dokument, også hva ellers uutgitte sanger som «En Skål I Heimbrent», «Kitty Tråkker Rundt I Ringen», «Baronen Synger», «Jeg Åpner Vinduet» og «Til Helvete Med Alt» – som er ren diktlesing – angår.

En 28-låters bonus-CD byr blant annet på en del konsertopptak, og først ut er 10 tidligere uutgitte låter innspilt under en konsert i Kongsberg i 1970. Her ligger fokus naturlig nok på «Der Ute – Der Inne», med høydepunkter som «Drankeren» og «Nattmennesker». Den ellers uutgitte «Jeg Er Den Laveste» er også her, i en konsert som fremføres av Paus på egenhånd.

Videre samles Paus-innspillinger fra 1971 og 1972, som tidligere har vært tilgjengelig på plater innspilt under Vise & Lyrikk Festivalen i Haugesund. Først ut er fire spor fra 1971, der vi får en smakebit på samarbeidet mellom Paus og Gunnar Bull Gundersen. Igjen handler det om Bulls opplesing og Paus’ viser, og i «Storpolitikere» kombinerer gutta stemmene sine. Humoren er så visst tilstede her. Året etter byr Paus på tre låter, der «Du Kaller Det Vakker Musikk» sitter bra. Med Garman som backing blir det så rock’n roll i «Harde Tider».

Oles vokalbidrag til Ketil Bjørnstads trippelalbum «Leve Patagonia» er også med. Nettopp det at slike innspillinger er inkludert, gjør disse to boksene omfattende og gode for alle som ønsker å sette seg inn i Paus’ musikalske historie.

Veldig interessant er det også med åtte uutgitte låter fra forestillingen «Hallo I Luken» – der Paus samarbeider med Anne-Karine Strøm og Øystein Sunde – og herrene Paus og Sunde innleder dette opptaket med den humoristiske «Herr Sløy Og Herr Krank». Humoren er i det hele tatt en vesentlig ingrediens i dette showet, der Paus blant annet henter frem noen sanger fra «Paus-Posten», samtidig som også nyskrevet materiale som «Constance» og «Landbruksnytt» står på programmet. Dette er virkelig bra stoff, og man kan helt klart ønske seg en utgivelse av det komplette showet, som også må inneholde mye godt fra Sunde.

Denne første boksen avsluttes med et «Paus-Posten»-innslag fra høstrevyen på ABC-teatret i 1978, og med det settes punktum med Paus på sitt ypperste, der humor og samfunnsrefs kombineres på ypperlig vis.

Når Paus slipper det første av tre album i 1982, «Noen Der Oppe», er Jonas Fjeld med som gitarist, og ellers er blant annet flere tidligere medmusikanter å finne i studioet. Samtidig setter et kor bestående av blant andre Kari Gjærum og Hege Schøyen sitt tydelige preg allerede i den innledende «Hvem Er Den Mannen», som legger lista høyt både melodi- og tekstmessig. Produksjon og arrangementer er også godt gjennomført utover på plata.

Historien om politivold i Maridalen i «Lystig Purk På Picnic», og «Å, Sonja» – som lives opp med blåsere – er blant låtene som stikker seg frem, men plata toppes av «Selv Sopere Har Et Hjørne i Himmelen» og «Alt Var Mye Bedre Under Krigen». Sistnevnte står også igjen som en av Paus’ absolutt største klassikere, og tittelen har blitt et fast uttrykk i det norske språk, samtidig som teksten stadig er like aktuell.

Nok et samarbeid mellom Paus og Bjørnstad følger på «Bjørnstad/Paus/Hamsun», der Bjørnstad har satt musikk til noen av diktene fra Knut Hamsuns «Det Vilde Kor». Musikere ble henta fra det norske jazz-miljøet, der blant andre Jon Eberson og Nils Petter Nyrén bidrar, men uten at plata har særlig jazz-preg.

Resultatet er godt, der «Drot», den reggae-inspirerte «Gravsted», den mer rocka «Lina», og den spretne «Violoncel» er blant høydepunktene. Balladen «Saa Vender Jeg Om», med følsom saksofon fra Arild Stav, er fin, mens den rytmisk utfordrende «Om Hundre Aar Er Allting Glemt» – hvilket for øvrig blir motbevist når vi her hører på lyrikk fra 1904 – er interessant lytting. Alt er selvfølgelig fremført med Paus’ vokalmessige begrensninger, men nettopp mannens «stemmeprakt» har definitivt sin sjarm.

Jonas Fjeld Band – Bent Bredesen, Paolo Vinaccia, Pål Reinertsen, og Fjeld selv – backer Paus på «Svarte Ringer», der det er et visst country-uttrykk i den gode «Nok En Sang Om Morgenregn». Denne følger den Sunde-aktige «I Live Tross Nyhavn», og igjen har Paus et solid band bak seg. Den alltid gode instrumenteringa er da også noe av det som er med på å løfte Paus’ viser, og «Svarte Ringer» står igjen som ei sterk plate.

Dermed blir «Glade Gutter», den litt funky og småhissige «Hva I Helvete – – – (Den Gamle Sangen)», Paus’ humoristiske hyllest til Vestlandets hovedstad i «Bergen, Bergen», og «Grå Mann» riktig hyggelige øyeblikk i Oles omfattende låtkatalog. «Constance» gis for øvrig her et nytt liv etter «Hallo I Luken», og det inkludert felesolo fra Finn Ziegler.

Paolo Vinaccia og Bjørn Kruse er medprodusenter på «Grensevakt», og her åpner det rolig med «Store Gutter Gråter Ikke For Sånt». «Utro» følger med et spennende uttrykk, basert rundt Vinaccias rytmer. Samtidig er veien stadig lang tilbake til visesangeren med kassegitaren fra 1970, men det strippes ned til det enkle med pianobacking i «To Må Man Være».

Litt småjazza blir det med «Alt Om En Dobbeltseng», mens det tas helt ned med «Kvinnen I Meg», og Paus tar for seg minner om de mindre heldige i samfunnet i «Min Barndoms Fylliker». Alt i alt er ikke dette Paus på sitt beste, men «En Gammeldags Pike» sitter bra med sitt litt mer rocka uttrykk.

Når vi er fremme ved «Muggen Manna» i 1986 er backingbandet igjen Jonas Fjeld Band – nå med nye menn fra Lava i form av Per Hillestad og Per Kolstad – under pseudonymet Børresens Combo. Gutta setter et godt groove til «Kald Kaffe», der Fjeld selv er tydelig i koret. Gutta er kanskje allerede på vei mot To Rustne Herrer?

«Sort Og Hvitt» er småkaotisk og ren humor, «Svarte Penger» høres tidvis litt ut som uptempo Dire Straits, mens «Alene» viser både en sårbar og slagferdig side ved Paus. «Mæsjen Og Påsjen» er det naturlige høydepunktet på plata, og selvfølgelig en av mannens største klassikere, der evnen til å skape tvilsomme rim er på topp. Som en helhet er «Muggen Manna» Paus på det jevne.

«Stjerner I Rennesteinen» avslutter Paus’ musikalske åttitall, og nok en gang omgir Ole seg med jazz-musikere. Tore Brunborg setter med det sitt preg på pianolåta «Jeg Er Ikke Redd Mer» med sin saksofonsolo, mens Rune Gustafssons gitar gir et jazza tilskudd til den gospelaktige «Den Tøffeste Gutten I Himmelen», der også Alfred Jansons trekkspill er et vesentlig element. Trekkspillet er da også stadig en del av lydbildet på albumet.

Akustiske gitarer er ellers et hovedelement, slik som i «Vi Overlever Alt», og sånn sett er Paus litt mer tilbake mot sitt opprinnelige uttrykk, selv om lydbildet likevel er noe utvida. I tittelsporet dukker for øvrig Knut Reiersrud opp med litt gitarkrydder, og Arild Andersen legger herlig fretless bass i «Veierland», mens «Vals For Små Bjørner» byr på Paus’ humor. «Vuggevise» tar for seg forurensning, og er sånn sett stadig like aktuell, 30 år senere. Plata står på sin side igjen som nok en grei leveranse fra Ole Paus, uten at han er på sitt aller ypperste.

Hele tre CD-er med ekstramateriale er med i denne andre boksen, og det kan i stor grad enkelt forklares med at vi nå er inne i reklamekassettenes tidsalder. Alle og enhver som hadde noe å markedsføre produserte kassetter på det glade åttitall, og til tider stilte artister opp med eksklusive låter. Paus var med på mye slikt, og den første av disse CD-ene byr på låtene han gjorde for i alt tre Dagbladet-kassetter. Disse stammer fra perioden 1979 til 1983.

Det er her «I En Sofa Fra IKEA» – egentlig tittel «Nytt Fra Norsk Film» – dukker opp, og den første av Dagbladet-kassettene, «Alltid Foran», byr også på Paus’ tolkning av The Beatles’ «Hey Jude», «Hei Gud». Igjen er Paus tidsaktuell, der han er opptatt av både film og religion, hvilket også er emner når vi er over på den andre av disse utgivelsene «Alltid Foran 2». Til tider kan man se på dette som en forlengelse av «Paus-Posten»

Det er et uptempo blikk på tvilsom forretningsvirksomhet i «Entreprenør Boogie», det handler om datidens punkere i «Piken Med Det Grønne Håret», mens «Danmark Kaller» ser på de en gang så populære kontaktannonsene. Det fantes i aller høyeste grad en tid før Tinder, om noen skulle tvile på det.

Den siste kassetten fra Dagbladet i denne sammenhengen er «Står På» fra 1983, der Ole åpner med å se på et gjennomsnittelig lemenårs hovedrolleinnehavere i «En Ganske Vanlig Lemen», med bidrag fra Bjørge Lillelien. «Horen I Stavanger» tar for seg Alexander Kielland-plattformen, mens «Herr Michelet Og Herr Kjær» handler om herrene Jon og Anders, to aktuelle kulturpersonligheter som på forskjellig vis stakk seg frem tidlig på åttitallet.

Neste CD bærer tittelen «Reklamekassetter», hvilket betyr at det her samles 24 innspillinger som opprinnelig var spredt ut over kassetter i regi av alt fra Rikstoto og Kodak til antiruskampanjer og Folkeaksjonen for melk og brød. Her er det svært varierende hvor interessant det blir, da tydelige bestillingsverk fremstår kun som reklame, og er sånn sett tekstmessig ganske uinteressant.

«På Travbanen», «Kirkelig Breakdance» og «Påskemassakren» byr uansett på humor, og er trivelig lytting. «Kent» har hint av stemmebruken fra «Mæsjen Og Påsjen», mens «Verden I Kameraøyet» byr på rocke-Paus. Et par Børresens Combo-innslag – med noen Falsk & Mathisen-aktige elementer – er helt godkjente, men i all hovedsak består denne disken uansett av kuriositeter som er mest interessante for komplettister, og for det historiske perspektivet rundt nettopp denne typen reklamekassetter.

Den siste CD-en er en samling av diverse samarbeidsprosjekter og andre enkeltlåter Paus leverte på åttitallet. Det hele innledes med en singel gjort av Lykkelaget – bestående av blant andre Paus og Anne-Karine Strøm – som inneholder de første versjonene av «Å, Sonja» og «Bare». Deretter følger ett spor fra albumet til Geilokameratene – blant de mange Paus-prosjektene der Harald Heide Steen Jr. og Rolv Wesenlund var involvert – og det dukker opp noen spor fra Bjørnstads «Tidevann» og «Mine Dager I Paris», der Paus igjen er gjestevokalist på tangentistens soloplater.

Tre sanger fra revyen «The Sound Of Newsweek» er humoristen Paus i god form, der han blir bergenser i «Rævedilteren», og vi får en oppdatert snutt av «Paus-Posten». Mer revymateriale følger med uutgitte opptak gjort i forbindelse med «En Drittsekk Er En Drittsekk», og her handler det om «Ferieminner», og et par alternative versjoner i form av blant andre «Alt Var Mye Bedre Under Krigen».

To bokser og 22 CD-er forteller altså en rimelig komplett musikalsk Ole Paus-historie gjennom 20 år, og med litt lesestoff fra Arvid Skancke-Knutsen utdypes historien. Med Paus’ aktualitet på tekstsiden er «1970-tallet» og «1980-tallet» også tidsdokumenter på flere måter enn bare en dokumentasjon på en visesangers omfattende katalog, da det også er et innblikk i det norske samfunnet gjennom to tiår. Dermed blir dette god lytting på flere plan.

Jan Dahle

To tiår i boks