To hell and back

Etter en tur i går som inkluderte tilnærma fjellklatring er planen for å nyte godværet i dag rett og slett en rolig trask omkring Ustedalshavet, men veien mot undergang er som kjent brolagt med i utgangspunktet gode planer og ideer. Dermed ender dagens tur opp som noe av det verste denne gretne vandreren har vært utsatt for.

Det begynner rolig, og etter planen, når Totos «Old Is New» hentes frem, samtidig som jeg begynner å bevege meg ned mot Ustedalshavet. Rolig tassing i retning innfallsoset føles så nesten litt for rolig, og planen om å ta samme tur som i går begynner ta form inne i hodet. Det vil si en plan om å kravle seg oppover den bratte og kronglete stien ved det øverste punktet på grusveien som går under navnet Ustedalshavet Rundt.

Først skal jeg uansett nedom oset, og uten at turen går bort til beverpalasset kan man bivåne dyrets herjinger. Dette begynner å minne om snauhogst, og når jeg drar meg inn på stien som går langs elva oppover mot Tuftebrui er det tydelig at kong bever har begynt å legge beslag på dette landområdet også.

Oppe ved brua blir det lagt nye tilsynelatende gode planer. Variasjon er jo spennende, så valget faller på å ta en annen sti opp mot toppen enn i går, og dagens valg tar meg opp i skogen på et tidligere tidspunkt på turen. Jeg har gått her før, og selv om minnene egentlig er langt fra gode begir undertegnede seg altså ut på ferden.

Stien er bratt, men opp mot den første toppen er det betydelig bedre å gå her enn der jeg gikk i går. Underlaget er rett og slett mindre kronglete. Det går dermed fint opp til den første høyden, og jeg kikker så bortover mot neste høyde, som jeg vet skaper problemer for de av oss som har langt fremskreden høydeangst, men jeg har da klart dette tidligere, om det så var med nød og neppe.

Stien kommer og går – hvilket skal bli en slags gjennomgangsmelodi i den nærmeste fremtid av undertegnedes liv – og når jeg er fremme ved problempunktet begynner usikkerheten å bre seg. Det siste stykket opp mot høyden der det står ei høyspentmast er nemlig veldig bratt, og som typisk er for slike steder ligger stien selvfølgelig helt på kanten, mot avgrunnen.

Det fornuftige er sikkert likevel å gå langs stien, men jeg driver som kjent ikke med fornuft, og ettersom angsten griper om seg er det bare en måte å komme seg til topps på. Det er å kravle seg opp gjennom kjerr og kratt, i et område som er betydelig brattere enn stien, men om jeg ikke ser meg tilbake går det kanskje bra.

Vel, panikken griper tak i meg, og jeg stresser meg oppover med det resultatet at når jeg igjen har trygg grunn under beina har kombinasjonen av nevnte panikk og bruk av det som finnes av krefter, tatt helt knekken på meg. Hjertet hamrer – jeg er altså ikke helt hjerteløs – og jeg hiver etter pusten, men jeg får knapt puste. Er det her jeg skal ende mine dager?

I det Toto er ferdig med sitt setter jeg meg på en stein og prøver å komme til hektene mens Steve Vais «Passion And Warfare» legges i øregangene. Minuttene går, og etter hvert begynner pusten å bli noe tilnærma normal, men samtidig er jeg helt knekt. Dette kan ikke være sunt. Spørsmålet som dukker opp er dermed; Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Det spørsmålet skal bli neste gjennomgangsmelodi.

Jeg har altså vært her før, og da prøvde jeg å gå korteste vei mot dagens planlagte destinasjon, og det vil si følge stien som går langs toppene bortover fjellet. På forrige forsøk måtte jeg snu da høydeskrekken satte et alt for tidlig punktum på den vandringa, men av en eller annen latterlig grunn har jeg troa på at denne gangen skal det gå bra. Det sies at du ikke kan lære gamle hunder nye triks, men sikkert er det i alle fall at du ikke kan lære denne gamle kjøteren fornuft.

Først må det uansett vandres gjennom skog og skrenter der stien leker gjemsel, og når jeg kommer til en liten snøfonn blir stien borte. Den går tydelig inn i fonna, men den finnes ikke på andre siden. Man kan ikke annet enn undres om alle som har gått her siden vikingtiden har forlatt vår dimensjon når de har gått inni fonnområdet. Befinner jeg meg ved et lite «Bermudatriangel»? Jeg tar ingen sjanser og går rundt fonna.

Nå er uansett stier mangelvare, og det er tungt og kronglete å gå her, og tungpusten fra tidligere har visst ikke helt lagt seg. Igjen lurer jeg på hvorfor jeg utsetter meg for dette, og jo nærmere toppen jeg kommer jo høyere hører jeg «Hvorfor?» inne i hodet. Jeg er etter hvert så sliten som jeg aldri har vært tidligere, men nå er jeg i det minste snart på toppen.

Ja, der ser jeg varden som markerer at toppen er nådd, og når det er ti meter igjen sier kroppen et høyt og tydelig stopp. Alt låser seg, og det er ingen sjanse for at jeg kommer meg opp de siste par høydemeterne. Dermed finnes det ingen andre muligheter enn å begynne på turen tilbake, men når jeg snur meg og ser utsikten roper kroppen igjen stopp. Dette er seriøst ikke bra, og jeg begynner å tenke at det beste kanskje hadde vært å gå inn i den nevnte snøfonna, og med det ut av tiden. Jeg klarer likevel etter hvert å stavre meg nedover og inn i den tette, og sånn sett trygge, skogen. Samtidig blir «Hvorfor?»-ropene bare høyere og høyere.

Nedover i skogen prøver jeg å finne første mulighet til å komme meg ned i dalen på baksiden av den fjellskrenten jeg befinner meg oppå, men det skal også vise seg å være et sant helvete. Skogen er tett, der store mengder av trærne er brukket, hvilket gjør det nesten ufremkommelig. Det slår meg da også at når litt ugreie turmennesker har logga av, og St. Peter står ved Perleporten for myndig å sende dem med heisen ned til underetasjen, så er det nettopp et slikt helvete jeg nå befinner meg i som er endestoppet.

Jeg kommer meg etter hvert ned i nevnte dal, men det blir ikke særlig mer fremkommelig. Samtidig som du må holde blikket fast på underlaget må du krangle med trær og kratt i hodehøyde, hvilket er en kombinasjon som må ende dårlig. Samtidig driver disse trærne konstant og røsker ut ledningen til headsettet – sånn er det når man ikke er moderne og trådløs – så til slutt gir jeg opp musikken. Ikke det at jeg har den fjerneste formening om hva Steve Vai har drevet med den siste timen heller, for mellom «Hvorfor?»-ropene har jeg knapt ensa musikken.

Etter hvert er jeg ved en slags topp, der jeg pleier å komme opp når jeg går den normale stien. Her peker skiltene mot Tuftebrui, Ustetind og Birgithovda. Jeg går i retning sistnevnte, men ikke mer enn opp til et par småtopper, der det blir bestemt at nok er det nok. Helt utslitt ser man sine begrensninger, og når jeg finner en stein det er relativt godt å sitte på er det tid for pause. Lang pause.

Jeg finner frem ny musikk, nå er det det gamle Arendal-bandet Theo med «The Good, The Bad And The Ugly» som skal få lufta seg. Kroppen kjennes helt ødelagt ut, så jeg rører meg ikke før skiva er ferdig, og da har steinsmaken for lengst satt seg i ræva. I ettertid er det også tydelig at sola har svidd av litt hud. Når tiden så er inne for å reise seg igjen er man regelrett krøpling, og det føles som om man har vært på firedagers festival – en fjern drøm – og et nytt spørsmål dukker opp i hodet; Vil jeg i det hele tatt klare å komme meg ned den bratte stien? Samtidig hører jeg et «HVORFOR?!».

Kroppen knaker og knekker, men alle ledd kommer seg etter hvert på plass, og med Def Leppards «Hysteria» på ørene begynner nedturen. Nå snakker vi om nedturen målt i høydemeter, og samtidig er dette en ferd med livet som innsats. Stien er bratt og kronglete, og det faktum at det renner en del vann i den gjør ferden risikofylt. Jeg har tidvis fotfeste som Bambi på isen, noe som nok delvis kan forklares med at skoa strengt tatt ikke har såler. «Somliga går med trasiga skor» fortalte poeten Cornelis Vreeswijk i sin tid, og jeg antar jeg er en av disse «somliga».

Man kommer seg uansett ned uten knust bakhode eller brukket rygg, og med Def Leppards perfeksjon er nedturen så bra som den kan bli under de rådende forhold. Hjemturen går videre smertefritt, men dette «Hvorfor?» driver stadig og roper etter meg, og jeg har ærlig talt ikke noe fornuftig svar, annet enn at jeg må være regelrett dum.

Her har man muligheten til bare å gå en rolig tur langs vannet, eller til og med bare å sitte hjemme med noe god musikk, men i stedet velger man altså å rote seg bort i villmarka, få psykiske sammenbrudd av skremmende høyder, samtidig som man risikerer å slite på seg alt fra neglebrudd til hjerteinfarkt.

Neste gang jeg vurderer å gå den ruta jeg forsøkte meg på i dag håper jeg noen kan stoppe meg, men faktum er jo at jeg burde ha lært, og dermed kunnet stoppa meg selv, men neida, sånn fungerer det ikke. Selv om jeg sikkert ikke klarer å overholde egne råd vil jeg uansett si; Lytt til erfarne idioter (altså undertegnede), bli hjemme!

Jan Dahle

To hell and back