Langt unna Soho

Med søndagens nær døden-opplevelse friskt i minne er det med en viss frykt for gjentagende mangel på selvkontroll man går ut i sommeren. Nok en gang er planen en rolig tripp i relativt flatt terreng, uten innslag av klatring eller andre suicidale tendenser, så da er spørsmålet om idiotien lar seg kontrollere denne gangen.

Med Don Dokkens «Up From The Ashes» på øra tasser man ned mot Ustedalshavet og opp til oset, der turen går bortom beverpalasset. Deler av området er enda mer utilgjengelig enn i fjor, og palasset ser nok en gang ut til å ha blitt utvida med minst et par soverom, TV-stue og et ekstra bad eller to. Det skulle ikke forundre meg om dyret har bygd kino i kjelleren også.

Jeg kjemper meg gjennom hogstfeltet, der lumberjacken – som tydeligvis har det helt OK – nok helt bevisst sikter fellingene inn over stien. Deretter kommer man seg så inn på områder som er uberørt av bevertenner. Det betyr at turen nå er akkurat så rolig og bedagelig som planen tilsa. Det tusles over ei myr, innom en krakk øverst i Ustedalshavet, gjennom skogen, og etter hvert opp til Tuftebrui.

Med godlåter som «Mirror Mirror» og «Down In Flames» er det trivelig å traske langs grusveien, og nå har jeg passert de fleste fristelser når det gjelder klatring og andre meningløse utskeielser. I dag har jeg selvbeherskelse. Dermed går turen videre forbi den mystiske gården, og etter hvert er jeg fremme ved Fekjo.

Når Dokken nå er ferdig er det ingenting som er mer passende enn å sette på TNTs «Knights Of The New Thunder», der jeg nå setter meg ned mellom vikinggravene. Finnes det et mer treffende sted å høre «Seven Seas», «Tor With The Hammer» eller «Knights Of The Thunder» enn her blant våre hjelmbekledde forfedres siste hvilested? Jeg tviler.

På en benk nytes et band i sitt ess, der Ronni Le Tekrø leverer gitarspill som sjelden har blitt matcha, og vokalist Tony Harnell er i sitt livs form. Dette kombinert med et suverent låtmateriale førte til at TNT aldri klarte å overgå «Knights Of The New Thunder». Mens jeg sitter her mimrer jeg meg også tilbake til høsten 1984, da TNT regjerte gutterommet – sammen med Dios «The Last In Line» – og det hele kulminerte med en suveren konsert i Grieghallen like før jul.

Når TNT er ferdig med sitt – det tar som kjent ikke lang tid – holder vi oss til norsk musikk når Trond Granlunds «Eloise» skal akkompagnere meg på veien hjemover. Dette er ypperlig pop, der «Soho» alene er verdt en investering i plata. Nevnte låt er nok enda bedre på norsk, men den engelske albumversjonen er også suveren.

Underveis dumper jeg borti litt slekt, slår av en prat, og går så videre ned mot stranda for å sjekke vannmengden over tersklene. Konklusjonen er at Ustedalshavet Rundt fortsatt er stengt for oss uten vadebukser. Det får så være, for i lykkerus kan jeg mens jeg går det siste stykket hjem konkludere med at dagens utflukt har forløpt uten angst, klamring til bratt underlag, pustebesvær eller antydning til hjertesvikt. Dette er en seier for viljestyrken.

Jan Dahle

Langt unna Soho