Ei uke etter konfrontasjonen med den grimme reaper’n er mye lidelse fortrengt, og det legges vage planer for nok en søndagstur. Vage planer ender som kjent ofte opp som traumatiske opplevelser for undertegnede, men i dag vet jeg i det minste hva jeg begir meg ut på. Ruta er nemlig gått mange ganger før.

Med Prince & The Revolutions «Around The World In A Day» på plass i øregangene går turen ned mot stranda, oppover langs Ustedalshavet, forbi vikinggravene og gården med det rare. Mye som vanlig, altså. Det svinges så opp mot riksveien, for i dag er det Urundberget som er målet. Med gode låter som «Paisley Park» og «Pop Life» blir tassinga for øvrig av det hyggelige slaget.

I det man krysser riksveien er man mer enn klar over hva som venter. Jeg har også lært meg at det blir både brattere og lengre til målet for hvert år som går. Den første delen opp mot Bergensbanen er uansett bare som oppvarming å regne, selv om man allerede her føler på motbakkenes vrede.

Når man krysser järnvägsspåret – som en viss svenske stadig referer til – er tiden inne for musikkbytte, og tanken er at Fights «War Of Words» må være passe energitilførsel når klatreetappen nå for alvor begynner. Akkurat som i fjor innhentes jeg av pesende hestegjenferd oppe i bakken, men etter forrige helgs strabaser føles dette uansett som barnefottur.

Samtidig må jeg lure på hva som er galt med rulletrapp. Hadde vi hatt åtte dagers uke kunne skaperen brukt den siste dagen til nettopp å legge rulletrapper på slike steder, men nei da, han gadd ikke skape i mer enn sju dager. Det er selvfølgelig mulig mennesket fikk utdelt intelligens nettopp for å manøvrere seg utenom slike fjellskrenter, men det intelligensprosjektet var i så fall en feilslått strategi. Den store trangen til å legge inn bestilling hos den lokale kistesnekkeren uteblir uansett i dag, selv om jeg hører et par forsiktige «Hvorfor?» i det fjerne.

Oppe ved stølsvollen gleder man seg som alltid til å se hvilesteinen med den røde T-en på. T-en står sannsynligvis for «tulling», men det kan man leve med nå som den verste klatringa er unnagjort. Etter et par minutters pust i bakken bærer det så videre oppover, og også denne etappen er rimelig bratt, men alt er som kjent relativt, og sammenligna med forrige søndag er dette relativt bedagelig.

Suveren nittitalls-metal fra Fight gjør også at de verste smertene i en gammel kropp fortrenges, der man etter hvert passerer tregrensa og turens spenningsmoment nærmer seg. Spørsmålet er hvor mange snøfonner som må forseres på veien mot toppen. Den første er forventa, da den er en kjenning fra fjoråret. Deretter bærer det videre oppover, og over noen myrhull, uten at jeg plumper uti. Undrenes tid er som kjent ikke forbi.

Et par fonner ligger så i stien opp mot toppen, men her velger jeg å gå rundt. Også dette med hell. Med Hallingskarvet til syne på venstre side og Urundberget til høyre er det så bare å skjære østover, men å gå ut på bergets platå er som kjent bortkasta tid for denne vandreren. Dermed dropper jeg årets forsøk på å nærme meg kanten, og går heller direkte opp de neste to toppene. Her oppe i de øverst høyder er det fjell og vidder så langt øyet kan se.

Ny musikk blir norske D.I.M. – eller Diabolos In Musika, som var det fulle bandnavnet – og deres eneste album, «Natural Needs», fra 1995. Sannsynligvis har jeg ikke hørt skiva på denne siden av tusenårsskiftet, men det skal uansett vise seg at dette blir et trivelig gjenhør. Bandet var utvilsomt inspirert av Extreme, men det ble også lagt til litt mer tyngde og elementer fra mer proga og teknisk metal. Resultatet er fortreffelig, og denne skiva må helt klart få et par runder til før den blir bytta ut med noe annet på dumtelefonens minnekort.

Etter et par hvilelåter på toppen begynner så nedstiginga, og når man igjen kommer inn i skogen, og det blir tilnærma fritt fall, er det med en viss risiko man stabber seg nedover. Igjen er det også tid for musikkbytte, og siden man nå er godt inne i nittitallet kan man like gjerne bli værende der. Dermed blir det Pearl Jams «Ten» som skal akkompagnere meg på veien hjemover, og det skal samtidig sies at Seattle-bølgen som skylte over rockeverdenen som en tsunami i 1991 aldri ble bedre enn «Ten».

Først må jeg uansett komme meg helskinna ned disse hersens bakkene, og det skal hardnakka påstås at Eddie Vedder er noe prematur når han midt nedi bakkene poengterer at jeg fortsatt er i live. Først når Bergensbanen er forsert begynner det å føles som om både kropp og sjel igjen har kommet seg i sikkerhet. Ned forbi gården, vikinggravene og mot stranda er det dermed bare å nyte musikken, mens jeg endelig med sikkerhet kan nynne «I’m still alive».

Jan Dahle