Iron Maidens studiokatalog har relativt nylig blitt reutgitt på CD som digipaks, der hver bolk av fire album også har bydd på ett album tilgjengelig med vedlagt Eddie-figur og tøymerke. Nå har denne serien kommet frem til bandets liveutgivelser, men foreløpig ser det ikke ut til at alle konsertplatene får samme behandling.

I 1985 hadde Iron Maiden sakte men sikkert bygd seg opp til å bli et av klodens definitivt største metal-band, om ikke det aller største, og med det var tiden også inne for det første livealbumet fra bandet.

Tidligere hadde fansen riktignok fått en del spredte liveinnspillinger som singel-b-sider, og ikke minst den firespors EP-en «Maiden Japan» – den inneholdt fem låter om du fikk tak i den amerikanske versjonen – men noe full LP med konsertinnspillinger fantes ikke. Dette med mindre man fikk kloa i den greske «Live!! + One», som samla opp liveinnspillinger fra Paul Di’Anno-perioden til noe som kunne ligne et livealbum.

Også i tiden etter at Bruce Dickinson overtok mikrofonen ble det sluppet noen live-b-sider – blant annet en helt suveren «Remember Tomorrow» – men i 1985 var altså tiden inne for Iron Maidens første fullverdige konsertalbum, «Live After Death». Dette er for øvrig den av de to nå slupne skivene som inneholder Eddie-figuren, hvilket er helt naturlig, for man finner knapt et mer legendarisk cover enn nettopp «Live After Death», så en tredimensjonal gjengivelse er selvfølgelig på sin plass.

Som nevnt innledningsvis er det uvisst om denne serien kommer til å inkludere alle Iron Maidens konsertalbum, og sikkert er det i alle fall at det her og nå hoppes over de rimelig middelmådige nittitallsutgivelsene «A Real Live One» og «A Real Dead One». Også «Live At Donington» er utelatt, men så har vel denne utgivelsen også alltid vært litt stemoderlig behandla.

Dermed er den andre skiva som slippes nå «Rock In Rio», der et gjenforent og utvida Iron Maiden igjen har tatt tilbake tronen. Både «Live After Death» og «Rock In Rio» har for øvrig i sin tid også blitt sluppet som DVD-er, og mange vil nok foretrekke de visuelle utgavene, men nå handler det altså om nyutgivelser på CD.

«Live After Death» (1985)

Alt ved «Live After Death» er egentlig legendarisk, fra Churchills innledende tale, til Bruce Dickinsons «Scream for me Long Beach»-oppildninger, og selvfølgelig låtmaterialet. Dermed snakker vi her om et av tidenes beste livealbum, som er særdeles godt skrudd sammen av produsent Martin Birch.

Hoveddelen av dobbelalbumet er henta fra en håndfull konserter i Long Beach i mars 1985, der datidens to mest aktuelle singellåter, «Aces High» og «2 Minutes To Midnight», sparker i gang showet. Det låter utrolig friskt, og energien er så visst tilstede der gitarene er akkurat passe hissige.

De 75 minuttene som utgjør Long Beach-delen inneholder en del låter som i dag på mange måter er utspilt, men sånn blir det naturlig nok når klassikerne har 35 til 40 år på baken. Den gang var det uansett fortsatt fullt liv i viser som «The Trooper», «Iron Maiden» og «Hallowed Be Thy Name», og dette er låter som ei liveplate fra perioden ikke kunne vært foruten.

I dag er det likevel betydelig mer spennende med herligheter som den absolutt fabelaktige «Revelations», den alt for sjeldent spilte «Flight Of Icarus», suverene «Powerslave», og ikke minst den episke fortreffeligheten «Rime Of The Ancient Mariner». Med slikt materiale innimellom «hitene» byr Iron Maiden på mange måter på et fullkomment sett for perioden.

Med «Run To The Hills» og «Running Free» – sistnevnte i relativt lang versjon med publikumsdeltakelse – settes punktum for et solid sett. Konsertavslutteren «Sanctuary» ble for øvrig forvist til en b-side-tilværelse, så sånn sett er ikke dokumentasjonen helt komplett – en gitarsolosekvens er også utelatt – men det hindrer ikke lytteopplevelsen i å være direkte superb.

Da Iron Maiden inntok Amerika på «World Slavery Tour» ble settet på mange måter amerikanisert, mens den europeiske delen av turneen kunne by på noen flere godbiter fra den da litt eldre delen av katalogen. Dermed kunne side fire av «Live After Death»-LP-en – eller disk to når det gjelder CD-en – by på fem ekstralåter, innspilt på Hammersmith Odeon i oktober 1984. Dette er så absolutt med på å gjøre albumet til den klassikeren det har blitt.

«Wrathchild» faller riktignok inn i båsen av låter som er spilt i hjel av bandet i åras løp, men «The Number Of The Beast»-høydepunktene «Children Of The Damned», og ikke minst «22 Acacia Avenue» er så udødelig Iron Maiden som det kan få blitt. Det samme er den aldeles ypperlige «Phantom Of The Opera», som er blant materialet som løfter seg enda et hakk fra studioversjonene takket være Dickinson.

Alt i alt ender «Live After Death» altså opp som det fullkomne livealbum, og den dag i dag sitter skiva som et skudd, der den fremviser et band som på mange måter fortsatt hadde den ungdommelige gløden i seg.

«Rock In Rio» (2002)

Siden det her altså hoppes bukk over nittitallet er det et gjenoppstått Iron Maiden som gjelder når vi er fremme ved neste liveplate i serien av reutgivelser, hvilket vil si at bandet har funnet veien til Rio De Janeiro på «Brave New World»-turneen. Der gjorde gutta i 2001 sin andre opptreden på Rock In Rio-festivalen da sekstetten ble foreviga på den litt kjedelig titulerte «Rock In Rio».

Det er på flere måter et gjenfødt band som åpenbarer seg, og det at Iron Maiden også hadde et riktig sterkt comebackalbum bak seg setter sitt preg på konserten der trekløveret «The Wicker Man», «Ghost Of The Navigator» og «Brave New World» innleder settet. Faktisk er hele seks spor henta fra det da ferske albumet, og «Blood Brothers» blir et naturlig høydepunkt, samtidig som et entusiastisk publikum også er med på å løfte konsertopplevelsen for lytteren.

Videre står mer opplagte liveklassikere som «Wrathchild», «2 Minutes To Midnight», «The Trooper», og selvfølgelig «Fear Of The Dark» på programmet. Sistnevnte har på denne tiden for lengst blitt et av bandets ultimate konsertnumre, der publikums bidrag er nesten like viktig som bandets fremføring. Så får det så være at denne nittitallslåta etter hvert har blitt utspilt, der den til og med har blitt dytta inn i ellers rene åttitallssett.

Kevin Shirleys produksjon matcher ikke helt Birchs «Live After Death»-friskhet, men den fungerer likevel godt, selv om Janick Gers’ støying ideelt sett kunne vært noe dempa i lydbildet. Fungerer gjør så visst også to låter henta fra Blaze Bayley-perioden, og med det blir den episke «Sign Of The Cross» og suverene «The Clansman» løfta opp til nye høyder. Disse ender da også opp som absolutte topper på «Rock In Rio», og med det er det også gledelig å kunne konstatere at Iron Maiden ikke tok standardutveien ved og nærmest viske ut «mellomperioden».

Avslutningssekvensen er av det relativt standardiserte slaget, der hovedsettavslutter «Iron Maiden» følges av ekstranumrene «The Number Of The Beast» og «Hallowed Be Thy Name». Dermed byr bandet på mange måter på akkurat det publikum ønsker seg, samtidig som en viss råskap åpenbarer seg når «Sanctuary» hentes frem, før det igjen er allsangtid med finalen «Run To The Hills».

«Rock In Rio» er ikke like klassisk som «Live After Death», men det er likefullt et sterkt livealbum, og ikke minst en dokumentasjon på at Iron Maiden i aller høyeste grad var tilbake i det vi entra et nytt millennium. Siden den gang har da også popularitetskurven i stor grad pekt oppover, samtidig som besetninga stabiliserte seg og med det har vært vedvarende i mer enn halve bandets platekarriere.

Jan Dahle