Wig Wam
Sarpsborg Torg
26/6-2021

Det har gått åtte år siden Wig Wam sist spilte live, men nå er bandet endelig tilbake på scenene, og i kveld avsluttes en tre konserters kort comeback-turne med hjemkomst i Sarpsborg. Der møtes gutta av et kohortinndelt og sittende publikum, og mer feil kan settinga knapt nok bli. Dette hindrer uansett ikke Wig Wam i å gjøre en riktig god konsert, som på alle måter understreker at kvartetten fortsatt har livets rett.

Scena på Sarpsborg Torg tåkelegges med tykk svart røyk, og introen «The Second Coming» setter stemninga, før et imagemessig tøffere Wig Wam enn i storhetstiden entrer scena og smeller til med «Never Say Die». Samtidig blir vi visuelt servert et flammehav som nesten er på Rammstein-nivå, og Wig Wam skal da også by på et rimelig heftig pyroshow i løpet av den halvannen time lange konserten.

Musikalsk sitter det også godt, der en kneoperert Øystein Andersen midlertidig er erstatta av Baby Snakes-trommis Per-Morten Bergseth. Man merker seg også kjapt at Trond Holter er i form, der riff og soloer leveres på fortreffelig vis. I front er Åge Sten Nilsen også i sitt ess, og til tross for kun to konserter på baken i senere tid har Wig Wam blitt tydelig varme i trøyene.

Ikke er det er nostalgiband som møter et comeback-sultent publikum heller, for ikke mindre enn åtte av konsertens låter er henta fra årets «Never Say Die»-album. Ut over dette plukkes et godt utvalg fra guttas fire foregående fullengdere, og denne miksen betyr at «Hypnotized» og «Rock My Ride» følger den sterke åpninga, mens gnistene spruter opp fra scena.

«Non Stop Rock’n Roll» følges av ei pause for Åge når bassist Bernt Jansen tar seg av vokalen i «Call Of The Wild», og dette fungerer også bra. Videre kommer «Wall Street» som eneste låt fra albumet med samme navn, mens «Kilimanjaro» er nok et eksempel på at det ferskeste materialet står seg veldig godt også i konsertsammenheng. Faktum er at årets tilskudd til bandets låtkatalog glir særdeles godt inn i settet mellom de nå klassiske Wig Wam-låtene.

Repertoaret er variert og godt, der Holter byr på instrumentalen «Northbound», «Hard Love» tilfører det litt seigere og mer bluesa, mens Nilsen setter seg ved pianoet for på egenhånd å fremføre en neddempa «My Kaleidoscope Ark». Når Jansen så skal gjøre sin bassolo kunne vi fort endt opp med et traurig øyeblikk i konserten, men siden mannen velger å dra seg inn på «Seven Nation Army», for deretter å gjøre deler av «Oh Well» – med vokal – blir også denne sekvensen underholdende.

Når vi så er inne i konsertens siste tredel kommer klassikerne som perler på ei snor, og «Daredevil Heat» og «Do Ya Wanna Taste It» er sikkerstikk. Det å høre dette materialet igjen i konsertsammenheng er også riktig fornøyelig, og med et tilbakeblikk til debuten i form av «Out Of Time» skapes det litt mystiske stemningsmessig takket være Lasse Finbråten som står gjemt med sine tangenter.

Med «Hard To Be A Rock’n Roller» er det også tid for allsang, og til tross for at settinga med et sittende publikum er langt fra ideell for å skape rockestemning, makter Åge å dra med seg hjembyen på et refreng eller to. Seriøs fest blir det så når «In My Dreams» avslutter konserten, og nå er folk lei av å sitte. Resultatet blir at vaktmannskapet har sin fulle hyre med få plassert et feststemt publikum tilbake på benkene.

Med det har Wig Wam skapt nettopp den lørdagsfesten bandet kom til Sarpsborg for å kreere, og samtidig har altså gutta poengtert at comebacket ikke bare har ført til bandets beste album, men at hungeren etter å levere varene på scena også er tilstede etter alt for mange års fravær.

Jan Dahle