Den vanskelige oppfølgeren


Ole I’Dole «Popaganda!»
Norske Albumklassikere

Etter storsuksessen i 1983 med albumet «Blond Og Billig», og ikke minst singelen «Det Va’kke Min Skyld», hadde Ole I’Dole den tunge jobben å komme opp med en oppfølger to år senere. Albumet fikk tittelen «Popaganda!», og haldenseren fikk mengder med oppmerksomhet takket være en kontroversiell singel og bannlysning på Krinken.

Det er da også nevnte singel, «Ayatollah», som innleder «Popaganda!», og her får predikant Hans Bratterud og hans likesinnede passene påskrevet. Sånn sett kan man kanskje si at Ole Evenrud her, og ved et par andre anledninger på albumet, går Ole Paus litt i næringa der dagsaktuelle personer får gjennomgå på velfortjent vis. Samtidig plasserer dette selvfølgelig den gode «Ayatollah» trygt i sin tid.

Dessverre hemmes plata av produksjonen, og nevnte låt kunne nok vært løfta en del med et mindre keyboardbasert lydbilde. Produsent Kjell Lövbom – eller Kee Marcello som han er bedre kjent som – makter rett og slett ikke å få like mye ut av materialet som Ole A. Sørli gjorde på «Blond Og Billig». Nå er uansett ikke låtene like sterke som på debuten heller, men det er likevel mye godt også på «Popaganda!».

«En Og En Er To» er en ballade som like gjerne kunne vært på forgjengeren, der denne gode Ole Evenrud/Trond Holter-komposisjonen er erketypisk Ole I’Dole. Her legger for øvrig Sigurd Køhn saksofonsolo, og ellers bidrar folk som Rolf Graf og Geir Langslet fra Lava-kollektivet, mens Ole Petter Hansen trakterer trommene. Øystein Andersen krydrer med perkusjon, og kjenninger som tidligere nevnte gitarist Holter og keyboardist Geir Bjørhovde henger fortsatt med fra «Blond Og Billig».

Som på forrige album fornorsker Ole også et par låter fra sine forbilder, og først ut av disse er Ian Hunters «Irene Wilde» som har blitt til den særdeles vellykka balladen «Ann-Helen». Senere er det Magnus Ugglas «Astrologen» som har fått norsk språkdrakt, og dette er ei god låt fra nabofolket.

Det dagsaktuelle fra «Ayatollah» dukker så opp igjen i «Norge I Tørt, Trist Og Grått», der det er avholdsbevegelsen som får gjennomgå. Låtmessig er dette igjen godt, men produksjonsmessig lengter man fortsatt etter det klart bedre lydbildet fra debuten. Se Og Hør og folket bak blekka er så offeret i «Den Enes Nød, Den Andres Brød», hvilket også fungerer på sitt refsende vis.

En platetopp er «VIP Beauties», der dette sparket mot groupies er fengende og godt, med mye god gitartraktering. Når det gjelder instrumenteringa på albumet er den for øvrig god, og balladen «Bak Skyene Er Himmelen Alltid Blå» byr på en riktig fin gitarsolo, så det er mye som fungerer – deriblant den avsluttende «Rødt Lys» – selv på det som står igjen som Evenruds svakeste plate.

CD-en kan bestilles direkte fra Norske Albumklassikere.

Jan Dahle

Den vanskelige oppfølgeren