Scott Ian snakker ut… om minst mulig

Tidligere la undertegnede ut et riktig godt intervju med Anthrax-gitarist Scott Ian fra 2009, og nå følger den neste samtalen vi hadde, som var i 2011. Her var Scott umulig å ha med å gjøre, og intervjuet føyer seg inn i rekka over de aller verste jeg har gjort, kanskje på en andreplass, etter intervjuet med hans svigerfar fem år tidligere. Her presenteres uansett intervjuet slik det sto på trykk i Scream Magazine #159.

Det har tatt sin tid for Anthrax å fullføre sitt tiende studioalbum, «Worship Music», og det er faktisk hele åtte år siden bandet slapp forgjengeren, «We’ve Come For You All». Nå skal det sies at plata egentlig var klar for utgivelse for to år siden, og da med vokalist Dan Nelson bak mikrofonen.

Vi kunne da også i den forbindelse presentere en lengre prat med gitarist Scott Ian, og det var den gang en særdeles positiv mann som åpenbarte seg. Kun et par uker etter nevnte intervju kom så meldingene om at Nelson var ute av bandet, og at turneen – som blant annet skulle inkludere et Oslo-besøk – var avlyst, og plata lagt på is. En hel metal-verden satt sjokkert tilbake, mens ryktene begynte å florere.

Nå to år senere er «Worship Music» atter en gang klar for utgivelse, og nå med Joey Belladonna tilbake som bandets vokalist. I mellomtiden var også en annen gammel kjenning, nemlig John Bush, tilbake for noen konserter. Det er med andre ord mye å snakke om når Scott Ian ringer opp undertegnede, og vi begynner der det er naturlig etter vår positive prat for to år siden. Hva var det som skjedde, fikk Dan Nelson foten?

– Nei, vi sparka ham ikke, han slutta. Vi måtte da finne en ny vokalist, og på en måte var det heldig for oss at det ble slik, for da fikk vi Joey tilbake. Dermed har vi ei mye bedre plate nå.

Spørsmålet når det gjelder Nelsons avgang er om det kom som en overraskelse på Ian at Nelson forlot skuta, eller hadde han en anelse om veien det gikk?

– Det spørsmålet måtte du stilt meg i 2009 (Hvilket vi også forsøkte, men Scott ville da ikke gjøre intervjuer), for nå er jeg ikke interessert i å snakke om det. Det er fortid.

Man aner at dette ikke blir et enkelt intervju, men vi fortsetter historiens gang med freidig mot. Dermed beveger vi oss over til John Bush, som først overtok stafettpinnen etter Nelson. En liten stund kunne det dermed se ut til at det var han som ville returnere, og med det bli stemmen på «Worship Music».

– Det var aldri planen, sier en Ian som tydeligvis ikke er interessert i å utbrodere svarene sine.

Det kom uansett som en overraskelse på undertegnede at nettopp Joey Belladonna skulle returnere, for Scott var ikke direkte positiv i sine uttalelser rundt tankene om å lage ei ny plate med nettopp Joey da vi snakka med ham i 2009. Med det i tankene kan man lure på hvordan det var å få Joey tilbake på laget.

– Vi måtte gjøre det slik for å få gjort ting riktig. Det er opplagt, for vi har lagd den beste plata vi noen gang har lagd, og konsertene de siste to åra har vært fantastiske. Straks Joey var tilbake gikk alt i riktig retning.

Da Scott besøkte Oslo for to år siden fikk denne skribenten høre sju låter fra «Worship Music», men detaljene rundt dette, og titlene er forlengs blitt uklare minner. Sikkert er det uansett at «Fight ‘Em ‘Til You Can’t» og «Vampires» var to av spora som ble avspilt. Dette reiser spørsmålet om det vi nå får i hovedsak er samme plate.

– Nei, det er ikke samme plate. Noe er det samme, for dette er låter vi skrev, men mye er forandra også.

Hvor mange låter er det så som har overlevd?

– Jeg vet ikke, men vi hadde omkring 14 låter. Noen låter ble forandra, andre fikk nye titler. Det handla bare om å gjøre det til de beste ti låtene vi kunne få til. Noen låter som var ferdige forrige gang kom ikke med i det hele tatt.

Helt nye låter ble altså skrevet, og spilt inn fra scratch etter Belladonnas tilbakekomst. Det betyr likevel ikke at Joey har vært involvert i låtkreeringa.

– Han var ikke involvert i skriveprosessen, men da han la på vokalen hadde han stort sett all den friheten han kunne ønske seg når det gjelder hvordan han skulle synge tingene.

Anthrax kom i mål til slutt, men det må jo ha vært frustrerende å måtte begynne nærmest fra nullpunktet igjen, etter å ha hatt ei ferdig plate i bagasjen.

– Nei, det er hva det er. Vi elsker låtene vi skrev, så vi fortsatte bare å se fremover for å forsikre oss om at plata etter hvert ville bli ferdig.

Siden det hele endte med å bli et Anthrax svært tett opptil den klassiske besetningen – og med det besetningen som ble gjenforent i 2005 – er det da litt vemodig at ikke Dan Spitz også er en del av dette?

– Nei, for dette er det beste bandet Anthrax noen gang har vært. Det var heller ingen planer om å gjøre ei plate mens Spitz var med.

«Fight ‘Em ‘Til You Can’t» er den eneste av den ferske platas låter som har vært prøvd ut live, og denne var da også med i settet mens Nelson var i bandet.

– Siden vi har spilt den så mye gikk vi inn og spilte den inn igjen på nytt, for vi spiller den bedre nå enn vi gjorde den første runden.

Det å spille inn vokalen på nytt var selvfølgelig et naturlig steg å ta, men det overrasker kanskje at også det instrumentale til tider ble spilt inn på nytt. Når dette trekkes frem blir Scott enda mer muggen enn han har vært så langt i intervjuet.

– Noe ble spilt inn på nytt. Jeg forstår uansett ikke hvorfor noen skulle bry seg med dette. Plata er fantastisk, så hvem bryr seg om hva den var før? Jeg forstår ikke spørsmålsrekka di. Jeg vil ikke snakke om hva vi tenkte i 2009, for det betyr ingenting. Det betyr ikke noe for meg, for det er fortiden. Jeg aner ikke om du er i stand til å forstå det eller ikke.

Men fansen er vel interessert i hva som har skjedd.

– Vet du hva, folk vil aldri få vite hva som skjedde. Selv om vi forteller hva som skjedde, tror de oss ikke likevel. Folk går på Internett og leser piss, så du vil aldri få vite hva som har skjedd. Jeg skal likevel fortelle deg hva som vi som virkelig skjedde. Dan slutta i bandet i 2009, vi gjorde noen av låtene på nytt, og Joey kom tilbake. Dermed har vi ei jævlig fantastisk plate, og det er det som har skjedd.

– Det ville ta evigheter å fortelle om hver enkelt avgjørelse som ble tatt i løpet av disse to åra, og det er det umulig å komme inn på i et intervju. Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal sitter her når det nå er 1. august 2011, og snakke om ting som skjedde i 2009. Jeg vil heller snakke om plata vi har gjort, og det er derfor vi gjør et intervju.

Endelig har Scott klart å få frem mer enn en eller to sammenhengende setninger, men når han nå lar seg styre av sinnet henger ikke uttalelsene hans på greip i det hele tatt. Mannen insisterer på at han vil snakke om den nye plata, men samtidig vil han altså ikke snakke om prosessen som har ført frem til den «Worship Music» vi nå sitter med.

Dette blir rett og slett en håpløs intervjusituasjon, så undertegnede gir opp praten rundt den nye plata. Straks dette antydes gir plutselig Scott et inntrykk av at han ikke vil snakke om «Worship Music» likevel.

– Jeg vil heller at plata skal snakke for seg selv. Folk kan høre på skiva, så kan de høre om det betyr noe hva vi tenkte for tre år siden.

Selv om det fortsatt er å se litt bakover tar vi en titt på turnefenomenet som oppsto i fjor, da de legendariske fire store innen thrash metalen fant tiden inne for en felles turne.

– Det var stort å turnere sammen, og det var alt vi forventa at det skulle være. Vi har alle vært venner veldig lenge, så da Metallica ringte rundt og spurte om vi kunne tenke oss å ha det litt moro ved å gjøre noen konserter sammen, var alle veldig klare for det. Konsertene var da også fantastiske, og publikum var utrolig. Jeg tror rett og slett det smitta over på publikum at alle banda syntes dette var stort.

– På alle måter har det vært flott, for vi elsker å gjøre dette, og vi elsker å henge med de andre banda, samtidig som vi vet hvor stort det er for publikum. Det er slike situasjoner som gjør at man bare er lykkelig over å være i et band, for man får reise ut for å ha det gøy og spille musikk.

Pussig nok er plutselig Scott Ian entusiastisk, og han uttrykker seg som om han mener det han sier, i motsetning til uengasjerte sure svar og halvhjerta promosetninger som han lirte av seg i første del av samtalen.

– Hovedfokus var for meg er å ha det moro, og hadde jeg ikke hatt det gøy i Anthrax hadde jeg ikke drevet med dette lenger. Hvorfor skal du gjøre noe som helst i livet hvis du ikke har det gøy, spør Ian, før han fortsetter. Hvis du driver med noe du ikke liker bør du forandre på det. Det er slik jeg er som person, og det er slik jeg føler det. Jeg vil absolutt ikke gjøre noe jeg ikke mener er gøy.

Om fjorårets turne med The Big 4 var usedvanlig mye moro for Scott fikk han ikke være en del av årets Europa-runde. Mannen var nemlig hjemme på pappaperm, og som et resultat har Anthrax gjort sine første konserter uten Ian. Det å bli hjemme var uansett ingen tøff avgjørelse å ta.

– Nei, ikke i det hele tatt. Sønnen min ble akkurat født, så det var en enkel avgjørelse.

Hvordan var så følelsen av å sitte hjemme, og vite at bandet ditt var ute på turne?

– Det føltes flott. Noen ganger kan prioriteringer gjøre avgjørelser veldig enkle.

Vikar for Scott ble Sepulturas Andreas Kisser, og han var helt og holdent Ians valg.

– Straks jeg visste at jeg kom til å gå glipp av disse konsertene – altså i fjor – var han mitt førstevalg. Da jeg begynte å tenke over hvem jeg ville føle meg komfortabel med at fylte skoene mine var det Andreas jeg tenkte på. Vi har spilt sammen noen ganger, blant annet på Roadrunners 25-årsjubileum og på et tributeshow for Dimebag Darrell. Jeg visste bare at han var riktig mann.

– Andreas har evnen til å spille låtene, for han er en stor gitarist, men det er også viktig at han har en historie. Han har også mye respekt blant fansen, og dette synes jeg er viktig. Jeg ville at fansen skulle like den personen jeg plasserte oppe på scena, og jeg mener at Andreas da har den nødvendige respekten fra fansen og metal-miljøet. Jeg bare visste han var riktig mann, og det er opplagt at valget var korrekt, for det fungerte godt.

Etter at valget var tatt overlot Scott alt til bandet, og han var ikke engang frista til å ta turen innom øvingslokalet for å sjekke utviklinga.

– Nei, jeg holdt meg hjemme.

I skrivende stund har Scott gjort sine første konserter med bandet etter permisjonen, og når tiden er inne for å turnere på «Worship Music» er gitaristen tilbake for fullt.

– Vi gjør et show med The Big 4 på Yankee Stadium og dagen før slippes plata, så det blir den offisielle turnestarten. Vi skal så legge ut på en turne her i Statene i oktober, og da har vi med oss Testament og Death Angel. Deretter er planen å turnere hele 2012, og da skal vi selvfølgelig dekke hele verden.

Det at det har tatt åtte år fra «We’ve Come For You All» til «Worship Music» ser ikke ut til å bekymre Scott, men man vil vel tro det må ligge i bakhodet hans at det ikke må ta så lang tid igjen. Dette til tross har ikke mannen begynt å tenke i retning av neste plate.

– Nei, ikke i det hele tatt. Nå er jeg bare fokusert på denne plata, og å spille konsertene for plata.

Mellom Joey Belladonnas farvel med Anthrax i 1992 og vokalistens tilbakekomst har bandet gjort fire plater med John Bush. I motsetning til for eksempel Judas Priest ser det ikke ut til at Anthrax er redd for å plukke frem låter fra perioden med «mellomvokalisten», og vi har på våre trakter kunnet høre bandet gjøre «Only». Betyr dette at vi kan få Belladonnas tolkninger av flere Bush-låter?

– Vi har også gjort «What Doesn’t Die», og jeg tror vi har gjort «Fueled». I tillegg har vi øvd inn «Room For One More», men uten at den er spilt ennå. Om noe av dette stoffet vil dukke opp på konsertene fremover vet jeg ikke, for nå har vi også det nye materialet som må inn i settet.

Hvordan var det for Joey å skulle synge disse låtene, var han litt tvilende til om det ville fungere?

– Nei, han syntes det var greit.

Ved siden av Anthrax har Scott også vært involvert i karriera til sin kone, Pearl Aday – som for øvrig er Meat Loafs datter – og han var med og skrevet og spilte på et par låter på hennes «Little Immaculate White Fox» som ble sluppet i fjor.

– Jeg skrev ikke mye på plata, men det jeg skrev var ment for henne. Dette er tross alt en helt annen stil enn Anthrax.

Det er nå undertegnede nok en gang tråkker Scott på tærne, da jeg lurer på om han har planer om mer musikalsk samarbeid med sin kone.

– Jeg vet ikke. Som jeg har fortalt deg fokuserer jeg på den nye Anthrax-plata nå.

Den sure tonen er atter en gang tilbake, og det er tydelig at det er svært begrensa hva man kan spørre Scott om i dag. Man skulle også nesten tro gitaristen har lært å takle det han ser på som ubehagelige spørsmål av sin svigerfar, men da ved å bruke betydelig færre ord. Dette gjør uansett samtalen lite givende, og man lar seg samtidig overraske over at Ian faktisk ikke prøver å vri svarene sine over til noe han vil snakke om. Resultatet er uansett at praten ikke blir lang, samtidig som man sitter igjen med en mengde ubesvarte spørsmål.

Som en fotnote skal det påpekes at Scott Ian dagen etter dette intervjuet helt på eget initiativ sendte en mail til Nuclear Blast, der han beklaga oppførselen sin under vår samtale. Han tilbød seg også å gjøre et nytt intervju, men siden mannen så tydelig ga uttrykk for ikke å like spørsmålene undertegnede stilte ham, klarer ikke denne skribenten å se hvordan dette skulle kunne gjennomføres.

Å gjøre det hele med en ny vinkling – nærmest for å tilfredsstille Ian – rokker for mye med min «yrkesstolthet», og å forsøke og stille de samme spørsmålene på nytt ville uansett bare blitt kunstig. Det er likevel på sin plass å gi Scott all ære for at han selv kan se sine feil, og faktisk er mann nok til å be om unnskyldning.

Jan Dahle

Scott Ian snakker ut… om minst mulig