Det var da…

I forbindelse med 40-årsjubileet til Anthrax passer det å hente frem et par intervjuer undertegnede har gjort med bandet, og vi begynner med et tilbakeblikk til 2009. Her snakker jeg med gitarist Scott Ian i en periode som i dag står igjen som litt mystisk. Bandet var i ferd med å slippe «Worship Music», med Dan Nelson på vokal, men bare et par uker etter at intervjuet ble gjort var Nelson ute av bandet, og plata lagt på is. Dette er altså historien om nevnte album, slik den fremsto der og da, og samtidig graver vi i bandets historie i dette intervjuet som opprinnelig sto på trykk i Scream Magazine #139.

I juni var Anthrax-gitarist Scott Ian en tur innom Oslo for å promotere den da planlagte oktoberutgivelsen av «Worship Music», men etter at bandet plutselig ble stående igjen uten vokalist er plata lagt på is inntil videre. Hva som egentlig skjedde mellom vokalist Dan Nelson og resten av bandet er fortsatt noe i det blå, og et forsøk på å få Scott i tale etter bruddet har ikke ført frem.

Det vi gjør her og nå er dermed å publisere denne artikkelen i uredigert versjon, og dermed slik den var skrevet og ment å være da vi kunne se frem til ei ny Anthrax-plate neste måned (oktober 2009). På denne måten vil du, som leser, få et innblikk i hvordan situasjonen tilsynelatende var i bandet kun en måned før bruddet fant sted, samtidig som vi også graver litt i bandets historie.

Tilbake på åttitallet var Anthrax et av bandene som inngikk i «de fire store» når det var snakk om thrash, men det har ikke alltid vært enkelt å være kvintetten som etter hvert ble stående igjen som lillebror i dette selskapet. Anthrax har da også vært farlig nær å legge inn årene ved et par anledninger de siste åra, men nå er problemene historie.

Bandet har fått på plass en ny vokalist i form av Dan Nelson, og om ikke lenge er «Worship Music» – studioalbum nummer ti fra Anthrax – å finne i butikkene. Veien mot plata har altså vært lang og turbulent, og det er faktisk hele seks år siden Anthrax sist hadde nytt materiale ute på markedet. Dette, og mye mer, tok vi opp med gitarist og bandgrunnlegger Scott Ian da han var innom Oslo i begynnelsen av juni.

Scott Ian under Tons Of Rock 2014.

Sist vi hadde Scott Ian i tale var det nyinnspillinger av gammelt materiale som sto på agendaen i form av «The Greater Of To Evils», og mer nostalgitripping skulle det bli for Anthrax året etter, da den klassiske åttitallsbesetningen ble gjenforent i 2005. Det er også her vår samtale begynner.

– Vi satt fast i en situasjon som ikke ga oss andre alternativer enn å gjenforene den gamle besetningen. Det som skjedde var at vi fikk mye problemer etter at «We’ve Come For You All» ble gitt ut. Ting fungerte godt her i Europa som Nuclear Blast gjorde en kjempejobb, og det gikk bra i Japan og Australia, og plata fremsto nærmest som et comeback for oss. Unntaket var i USA, der vi satt fast i en deal med Sanctuary.

– Det føltes som å være om bord på Titanic, for labelen sank, og vi ble dratt med ned. For oss var det virkelig skuffende å se hva som skjedde med plata i USA, og frustrasjonen var stor innad i bandet. Det føltes som om Sanctuary bare kasta plata i søpla, og etter å ha gjort «The Greater Of Two Evils» – og tiden var inne for å tenke på neste studioalbum – var vi overbeviste om at det på ingen måte ville være aktuelt å gjøre ei ny plate om den måtte gjøres for Sanctuary.

– Vi snakka med manageren vår, og fikk beskjed om at vi ikke kunne komme oss ut av kontrakten fordi vi hadde ei skive igjen på dealen, og at vi heller ikke kunne gi Sanctuary «The Greater Of Two Evils» da de forlangte nytt materiale.

Det var i denne situasjonen Anthrax sto fast, og tankene om å oppløse bandet begynte å dukke opp i guttas hoder.

– Alternativene var plutselig å kaste bort to år av våre liv på ei plate som uansett kom til å bli kasta i søpla av Sanctuary, eller rett og slett å oppløse bandet. Det var da manageren vår kom opp med ideen om at vi kunne forsøke å overtale Sanctuary til å slippe oss løs fra kontrakten om vi gjorde en gjenforeningsturne, og lot dem få gi ut både liveskive og DVD fra turneen.

– Vi i bandet ville egentlig ikke gjøre det heller, for det føltes unaturlig å skulle gå bakover i stedet for fremover. Skulle vi gjøre noe slikt ville det vært mer naturlig å vente til bandets trettiårsjubileum, eller noe slikt. Etter hvert ble det uansett fornuftig å gjøre denne turneen, da det til slutt sto mellom det og å legge ned bandet.

Frank Bello i Halden 2014.

Det var tydeligvis en viss desperasjon innad i bandet på denne tiden, men lysten til å oppløse Anthrax var forståelig nok liten hos Scott og hans hovedsamarbeidspartner Charlie Benante, som begge hadde brukt nærmere 25 år av sine liv på bandet. Med Sanctuary på sin side gjaldt det dermed nå å finne ut om en turne med Frank Bello, Dan Spitz og Joey Belladonna på laget kunne la seg gjennomføre.

– Vi ringte Danny og Joey for å sjekke om de kunne være interessert i å gjøre turneen, og de sa da ja til å bli med. Vi spurte selvfølgelig også John (Bush, daværende vokalist) om han ville være med, og han visste naturlig nok om alle problemene vi hadde i denne perioden. Vi hadde fortsatt et ønske om å være det Anthrax vi var på den tiden, og derfor ville vi ha med John og Rob (Caggiano, gitar).

– Tanken var da å gjøre først et reunionsett med Joey og Danny, for deretter å gjøre et sett med John og Rob, for så å avslutte med alle mann på scena. John tenkte over saken et par dager, men valgte å ikke bli med på turneen. Han følte rett og slett ikke dette var noe han kunne gjøre, og vi forsto ham. Vi hadde likevel et ønske om å ha ham med, for han var tross alt en del av bandet.

– Jeg kunne uansett ikke gjøre annet enn å respektere avgjørelsen hans, men samtidig var det både frustrerende og deprimerende. Vi hadde uansett ikke noe annet valg enn å gjøre turneen, så for meg ble det et tilfelle av at jeg bare måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Innerst inne lå det også en tanke om at noe godt forhåpentligvis ville komme ut av dette, i tillegg til at vi etter turneen ville være et fritt band som kunne se fremover.

Det høres absolutt ut som om denne turneen ikke var noe gutta selv i utgangspunktet brant for, men den skulle likevel vise seg å bli en positiv opplevelse.

– Det hele endte opp som en positiv ting mens det pågikk. Det er enkelt å se tilbake på det nå, men da vi var midt oppe i det føltes det til tider veldig merkelig. Spesielt gjaldt det i begynnelsen, for vi hadde jo ikke sett disse gutta på mange år. Jeg tror ikke jeg virkelig hadde snakka med Joey på 12 år, og Danny var det vel gått 10 år siden var i bandet. Det føltes veldig rart, og det var som om jeg ikke kjente gutta.

– Vi hadde uansett to uker med øvinger, og da vi hadde vært på veien et par måneder begynte bandet å bli virkelig tight. Følelsen da var god, og vi var et solid band igjen. Til tross for at vi spilte kun disse gamle låtene hadde jeg en god følelse, og det føltes riktig. Jeg forsto hva vi drev med, publikum likte det, og konsertene var fantastiske. Det at det også var en hel generasjon med fans som aldri hadde sett dette bandet, var med på å gi den gode følelsen.

Joey og Dan tilbake i Anthrax i 2005.

– På et tidspunkt innså jeg også at Danny og Joey var en stor og viktig del av livet mitt på åttitallet og litt inn på nittitallet, og det føltes fornuftig å gjenopprette forholdet til dem. Det å knytte bånd til disse personene i livet mitt igjen føltes helt riktig, i motsetning til å skulle leve resten av livet uten å ha kontakt med dem. Danny og Joey er tross alt blant grunnene til at jeg fortsatt kan lage musikk og leve av det, og da jeg begynte å se slik på det var turneen plutselig ikke en så dårlig ide som jeg først trodde.

– Saken er vel den at du vokser opp, blir litt eldre, og ting som irriterte deg for 10 år siden irriterer deg kanskje ikke like mye lenger. Det var sånn sett fint å gjenoppta kontakten med dem, og det å nå vite at jeg kan ha et normalt forhold til dem er godt. Nå er det ikke unaturlig for meg å sende Danny en e-post bare for å si hei.

Hvordan var så følelsen for Scott når han for første gang siden tidlig nittitall gikk opp på scena med Belladonna bak mikrofonen, var det som en reise i tidsmaskin?

– Nei, ikke første kvelden, for som jeg nevnte føltes det mest merkelig i begynnelsen. Det å se seg rundt og se disse gutta var veldig snodig. Det var først da vi etter 20-30 konserter virkelig ble tighte jeg fikk følelsen av å reise i tid. I 1987 var vi et jævlig bra band – det var en helvetes kraftfull versjon av Anthrax – og det tok oss omkring 30 konserter å gjenskape akkurat det, og å lære hverandre å kjenne igjen.

– På et visst punkt i turneen ble jeg så dratt tilbake i tid, og da følte jeg igjen at vi var det bandet fra 1987. Da kom minnene og jeg huska plutselig hvordan det var den gang, og at 1986, 1987 og 1988 var fantastiske år kreativt sett for bandet. Jeg vil påstå at vi klarte å gjenskape øyeblikket fra den gang.

Etter turneen var det naturlig nok tid for å begynne å tenke i retning av neste plate, men ikke alt skulle gå etter planen for Scott Ian og gutta når Anthrax kom så langt.

– Vår holdning var at vi skulle tilbake til normalen etter turneen, hvilket ville si at John og Rob skulle komme tilbake, og at vi skulle sette i gang med neste plate. Det viste seg da at Rob var opptatt med å produsere andre band, samtidig som John tok avgjørelsen om ikke å komme tilbake. Det var da ting begynte å bli virkelig ille, flirer Ian.

Scott på Sweden Rock Festival i 2016.

Etter suksessen på veien med det gjenforente Anthrax skulle man kanskje tro det hadde vært naturlig å vurdere ei plate med den klassiske besetningen, og det ble da også delvis vurdert.

– Vi tenkte over saken, og det ble helt klart diskutert, men vi innså at vi som Anthrax – hvilket vil si meg, Charlie og Frankie – musikalsk sett ikke var helt på riktig bølgelengde med Danny og Joey til å kunne bevege oss fremover. Jeg ønsker egentlig ikke å snakke for Danny, men for ham var nok det å gjøre turneen kun noe han gjorde fordi det var moro for ham å gjenoppleve sin fortid. Livet hans hadde forandra seg så mye, og han hadde gått videre og skapt seg et helt nytt liv.

– Jeg tror derfor ikke det å drive med musikk på heltid var noe han ville vurdert igjen, så ei eventuell plate måtte blitt kun med Joey. Vi visste da at det fra et låtskriverstandpunkt ikke kom til å fungere. Joey er en veldig god vokalist, og han er veldig god på det han driver med, men det ville definitivt ikke passa inn i Anthrax i 2007.

Scott snakker som om Frank Bello har vært en del av Anthrax hele tiden, men også bassisten var ute av bandet en liten periode før gjenforeninga fant sted i 2005.

– Det som skjedde var vel bare det at Frankie trengte et avbrekk fra Anthrax, så han ble med i Helmet et års tid. Jeg kan faktisk ikke si at det var en spesifikk grunn til at han forlot bandet, men det var stadig krangling mellom ham og resten av oss. På et tidspunkt kom vel så Frankie bare frem til at han trengte ei pause fra Anthrax, og rett og slett få renska opp i hodet sitt. Det kan jeg skjønne, for når du har gjort noe over en så lang tid som han hadde vært med i bandet trenger du iblant ei pause.

Den gamle trioen Ian, Benante og Bello var altså fortsatt sammen, men nå mangla bandet vokalist, og samtidig var altså heller ikke situasjonen rundt Rob avklart siden han nå var opptatt som produsent.

– Rob kunne rett og slett ikke komme tilbake til Anthrax på dette tidspunktet, for han gjorde gode penger som produsent for blant andre Cradle Of Filth. På det tidspunktet var det bare ikke fornuftig for ham å returnere til Anthrax, og på den måten si fra seg inntektene, samtidig som han skulle sitte og vente på at vi skulle finne ut hva vi skulle gjøre.

– Jeg trodde uansett at Rob ville komme tilbake bare vi fikk alt på plass igjen, og vi igjen kunne begynne å jobbe seriøst som et band. Innerst i hjertet følte jeg at Rob hadde lyst til å være med videre, og da han kom tilbake ønska vi ham velkommen med åpne armer.

Rob Caggiano på Rockefeller i 2003.

Bandets største problem, og hinder når det kom til å gjøre noe som helst, lå selvfølgelig i det faktum at Anthrax ikke hadde vokalist etter at John Bush takka nei til å bli med videre. Da Dan Nelson så var på plass med mikrofonen i hånda var det mulig å overtale Rob til å henge gitaren rundt halsen igjen.

– Da Dan ble med i oktober 2007 begynte vi alle å ringe Rob igjen, og vi sa at han måtte komme for å høre låtene, og at tiden var inne for å begynne og jobbe. Vi fortalte ham at han bare måtte være en del av plata, og at bandet kom til å bli den beste versjonen av Anthrax noen gang. På et tidspunkt sa jeg til og med til Rob at jeg ikke kom til å gjøre dette med en annen gitarist enn ham, fordi han er den beste jeg har spilt med, og at om han ikke ble med kom heller ikke jeg til å gjøre denne plata.

Rob lot seg altså overtale, men altså først etter at Dan Nelson hadde blitt bandets nye vokalist. Som alle andre har også Dan en historie, men han har ikke stukket seg frem i annet enn lokale band i New York-området før han fikk jobben i Anthrax. Hvordan fant så gutta denne mannen?

– Det var faktisk Rob som fant ham. Dan kontakta Rob og fortalte at om han noen gang trengte en vokalist ville Dan gjerne jobbe med ham. De jobba så sammen på noen saker i Robs studio, og etter endt session mente Rob at Dan hadde en riktig god stemme og fortalte ham at han ville ringe Charlie og meg. Det gjorde han, og han fortalte om denne kraftfulle vokalisten han mente ville være perfekt for Anthrax.

– Vi ringte så Dan, og fikk ham over til Chicago – der vi har studioet vår – og begynte å jobbe med ham. Først jamma vi på noen gamle låter, og deretter begynte vi å komme opp med ideer for nytt materiale. Alt var riktig, og vi kunne bare ikke finne noen feil i bildet. Både stemmen og ideene til Dan var gode, og han var en veldig flott fyr.

Det var i 2003 Anthrax sist hadde nye låter på markedet, og det skulle ha gitt gutta mengder med tid til å skrive musikk for «Worship Music». Det var likevel først da hele dagens besetning var å plass prosessen virkelig fikk fart på seg.

– Du må huske at vi også har turnert i tre år. Vi turnerte for «We’ve Come For You All», og deretter var det gjenforeningsturneen. Det var dermed først i januar 2007 vi begynte å skrive for denne plata, og da Dan ble med satt vi vel på omkring fem virkelig gode ideer. Det var gode skjeletter til låter vi hadde da, men det var først da Dan kom inn i bildet vi virkelig begynte å jobbe.

– Noen av riffa Charlie og jeg hadde jobba med før Dan kom inn i bandet overlevde, men mye av det vi satt på ble omarrangert og skrevet om, for jo mer vi skrev jo bedre ble stoffet vi kom opp med. Dermed holdt ikke alt det vi hadde skrevet tidligere høy nok standard. Perioden fra oktober 2007 til november 2008 ble i all hovedsak brukt til å skrive musikk, og innimellom gjorde vi noen konserter.

Tons Of Rock 2014.

Blant konsertene var et par oppvarmingsjobber for Iron Maiden, men også klubber har stått på programmet. Hvordan var så følelsen av å stå på scena med en ny vokalist?

– Det føltes bra, men det var samtidig den siste litt ukjente biten i puslespillet. Vi hadde selvfølgelig hørt stemmen til Dan, og vi visste nå at vi kunne skrive med ham, men vi visste ikke hvordan han ville være på scena. Jeg burde selvfølgelig skjønt at vi ikke hadde noe å bekymre oss for, for han er et dyr selv på i øvingene i studioet. Nettopp derfor burde jeg forstått at det ikke kom til å bli noen problemer. Jeg var nok likevel mer nervøs en Dan.

– Vi gjorde først et oppvarmingsshow i Chicago, og deretter bar det rett til Los Angeles for å varme opp for Iron Maiden. Hele dagen før Iron Maiden-showet sendte jeg Dan tekstmeldinger med beskjeder om at han måtte huske å si ditt og å gjøre datt. Dan fortalte meg senere at han hadde vist meldingene til sin kone, og fortalt henne at det virka som om jeg var nervøs.

– Da han kom seg opp på scena var det som om han ikke hadde gjort annet i ti år, så vi hadde ikke noe å bekymre oss for. Vi har for øvrig prøvd ut noen nye låter live, og «Fight ‘Em ‘Till You Can’t» slår alltid godt an, og vi har også spilt «Vampires». Så langt har vi vært i Japan, Korea, Sør-Amerika og New York, så vi har gjort en bunke konserter med Dan.

Scott nevnte at Anthrax har studio i Chicago, så på en måte er det bandets base, men selv bor Ian i Los Angeles, der han også har valgt ikke å ha et hjemmestudio.

– Jeg har bodd i Los Angeles i 20 år, men Chicago er et godt sted midt mellom Los Angeles og New York. Jeg har heller ikke et hjemmestudio, da jeg ikke trenger det. Alt jeg trenger er en Mac, for jeg kan koble gitaren rett på den, og stort sett alt jeg ønsker å gjøre kan jeg gjøre på computeren.

Innspillinga av «Worship Music» pågikk på samme måte som Anthrax alltid har jobba, på den tradisjonelle måten med først å spille inn trommer og bass, for deretter å gjøre gitarpålegg og vokal. En viktig brikke for å få dette til å fungere er Rob Caggiano.

– Det handler om å utfordre seg selv, og hele tiden å presse seg selv. Rob produserte «We’ve Come For You All» og han har produsert denne plata, og han er virkelig god til å få det aller beste ut av oss. Grunnen til det er at han kjenner oss så godt – bedre enn noen annen – han kjenner låtene bedre enn noen annen, og han kjenner meg som gitarist nesten bedre enn meg selv. Dermed kan han også virkelig presse deg til å yte maksimalt, og alt det harde arbeidet har virkelig vært verdt det. Nå får jeg sendt over nye mikser omkring annenhver dag, og jeg kan hele tiden høre energien vi har dytta inn i musikken når jeg hører på låtene nå.

Scott i Halden 2014.

Når dette intervjuet gjøres har undertegnede nettopp sittet med Scotts iPod og hørt sju låter fra «Worship Music», og førsteinntrykket er at dette låter veldig Anthrax. Samtidig er det også en del variasjon i musikken, noe som så absolutt ikke er noe nytt for bandet.

– Alle våre album har god variasjon, og det kommer av at vi alltid går for enhver god ide, samme hvor annerledes den måtte være. Jeg har en veldig enkel måte å se på musikk på, og det er at enten liker jeg den eller så liker jeg den ikke. Jeg bryr meg ikke om genre, og det hele er veldig sort/hvitt. Enten gir musikken meg noe, eller så gjør den det ikke.

– Skriver jeg et riff, eller Charlie, Rob eller Frankie skriver et riff, eller Dan kommer opp med ei vokallinje, er det akkurat det samme. Enten liker jeg det, eller så liker jeg det ikke. Om det låter som jazz eller black metal er for meg helt uvesentlig, for hvis jeg liker det vil jeg ha det med på plata.

– Jeg er heller ikke den eneste i bandet som er sånn, for dette er rett og slett måten Anthrax fungerer på. Det er grunnen til at vi har hatt så mye variasjon på platene, og at vi har gjort ting andre metal-band ikke ville vurdert å gjøre. Vi elsker rett og slett bare musikk, og vi har aldri følt at vi som et metal-band må begrense oss til å tenke i en retning.

Alle musikere mener stort sett at den ferskeste plata er deres beste arbeid, og Scott drar denne gangen sammenligninger mot den glimrende «Sound Of White Noise».

– Den eneste gangen jeg har hatt en lignende følelse for ei plate var da vi var ferdige med «Sound Of White Noise», og da hadde vi en tilsvarende situasjon i bandet, siden John da akkurat hadde blitt med i Anthrax. Vi gjorde den gang ei plate jeg var virkelig stolt over, og da den kom ut gjorde den det veldig bra. Det føltes som om vi hadde oppnådd det vi gikk for den gang.

– Situasjonen er likevel litt annerledes nå, for da John kom inn i Anthrax var vi et ganske stort band, og vi var på toppen når det gjaldt vår kommersielle suksess, så vi visste at alt ville bli bra. John Bush var jo også et velkjent navn etter å ha vært i Armored Saint, så folk visste hvem han var. Derfor fremsto alt som veldig fornuftig, alt gikk bra, og «Sound Of White Noise» solgte godt.

– Nå er vi derimot definitivt ikke på toppen av vår kommersielle suksess, Dan er helt ukjent, og selv om det kanskje er vanskelig å innrømme det på dette punktet i vår karriere, må vi faktisk igjen overbevise folk om at vi holder mål. Dermed føles det også litt som om vi nå ikke har noe å tape. Enten gjør «Worship Music» det bra, eller så gjør den ikke, og da er kanskje Anthrax ferdig. Hvem vet? Ikke jeg, for jeg kan ikke se inn i fremtiden.

– Jeg er uansett utrolig stolt over hva vi har klart å få til, for problemene for bandet var verre enn noen gang, og jeg har så mange ganger de siste åra trodd at alt var over for Anthrax. I 2007 trodde jeg ikke vi hadde noen mulighet til å komme oss fremover, og dermed så jeg ingen mulighet til å fullføre denne plata. Det etter å ha vært i den situasjonen, og så å ha klart å komme opp med de låtene vi har, og det at vi fullførte plata, er for meg min største bragd på 25 år.

John Bush Rockefeller i 2003

Det at Scott har en tilsvarende følelse i dag som han hadde i 1993, da John var ny i Anthrax, kan det ha noe med nettopp følelsen av at det er noe nytt å gjøre?

– Det har det helt sikkert. Det er noe nytt, samtidig som det utvilsomt låter som Anthrax. Det er noe spennende. Å være i band med Dan er spennende, mye takket være hans entusiasme og energi. Jeg føler meg litt som født på ny, og jeg er veldig gira på å komme meg ut og vise folk hvor jævlig bra Anthrax er i dag.

Hva så med følelsen da Belladonna ble en del av Anthrax, og bandet gjorde «Spreading The Disease» som første fullengder med ham i 1986, var det en lignende situasjon?

– Nei, ikke i det hele tatt, for på den tiden visste vi egentlig ingenting om hva vi drev med. Vi var bare ungdommer som prøvde å gjøre ei plate. På den tiden hadde vi bare gjort «Fistful Of Metal», som ikke hadde gjort noe ut av seg. Det eneste den gjorde var å komme ut, slik at noen fikk hørt om Anthrax, men vi hadde egentlig ikke gjort noe på det tidspunktet Joey kom inn i bandet.

– Det at vi heller ikke visste noe særlig var flott, for vi var sånn sett veldig uskyldige den gang. Dermed hadde vi ingen bekymringer. Nå, 25 år senere, vet vi derimot hvordan businessen fungere, og uskylden er for lengst forsvunnet. Dermed er det mye stress, og hele tiden mye å bekymre seg for.

Uskylden forsvinner sånn sett for et band straks ting begynner å ta av, og straks det begynner å bli snakk om penger er den siste rest av uskyld og ungdommelig naivitet som regel en saga blott. Scott tenker da også mye over businessiden av det å spille i Anthrax i dag.

– Ja, utvilsomt. Hvis vi ikke hadde hatt slike ting i bakhodet hele tiden tror jeg vi hadde vært virkelig ute og kjøre. Vi prøver å være involvert i absolutt alt som angår bandet. Det er riktignok til tider frustrerende å måtte tenke på den slags, men når det kommer til et stykke er det å være involvert det smarteste vi kan gjøre. Jeg ville hate det ikke å skulle vite hva som skjer. Vi har heller aldri blitt lurt av managere og den slags, men vi har utvilsomt hatt våre problemer med plateselskaper. Ikke det at vi er blitt lurt for penger, men vi har hatt problemer med selskaper som ikke har gjort jobben sin, eller som har gått konkurs.

– Det har skjedd at vi har gitt ut ei plate, for at selskapet så har lagt ned kort tid etter. Akkurat det skjedde da vi gjorde «Volume 8». Vi var på et selskap som het Ignition i Statene den gang, og fire måneder etter at plata ble sluppet gikk selskapet under, og dermed var ikke skiva lenger tilgjengelig i USA. Da står du plutselig der og lurer på hvordan i helvete det skjedde.

Sweden Rock Festival 2005.

Som nevnt i innledningen til dette intervjuet er Anthrax et av de originale thrash-banda, og det var virkelig noe nytt og frisk som kom ut av metal-scena i USA på denne tiden. Det som også er litt interessant er at man i New York hadde Anthrax, mens noe tilsvarende skjedde i California der Metallica og Slayer var i ferd med å slå seg frem på samme tid. Var det dermed slik den gang at Scott Ian følte at noe virkelig var i ferd med å skje?

– Ja, helt klart. Vi følte vi var en del av ei scene, og spesielt da Metallica kom over til New York. Det ble slik at vi gjorde en del konserter sammen, og da Metallica gjorde «Kill ‘Em All» kom vi bare noen måneder senere med «Fistful Of Metal». Samtidig gjorde Slayer «Show No Mercy», og rundt denne tiden starta Dave (Mustaine) opp Megadeth, så vi følte utvilsomt at vi var delaktige i noe nytt og spennende.

– Plutselig var det alle disse nye banda, som alle var heavy metal-band, og du kunne høre hvem som hadde inspirert oss, men vi hadde alle vårt eget sound. Vi låt ikke som Iron Maiden, men vi var alle store fans av band som Iron Maiden og Motörhead. Du kunne uansett ikke si at vi låt som en Iron Maiden-kloning eller en Motörhead-kloning. Inspirasjonene kunne høres, men vi ville skape vår egen greie, og det var alltid viktig for Anthrax.

– Fra jeg og Danny Lilker starta bandet i 1981, ville vi skrive vår egen musikk. I New York måtte du på den tiden spille Van Halen-covers og den slags for å få spillejobb på en klubb, men vi ville ikke være et slik band. Vi ville være som Iron Maiden, Judas Priest, Motörhead, Saxon, Venom, Raven, og alle disse banda vi var så glad i. Vi ville spille vår egen musikk. Dermed begynte vi å skrive musikk, men hvordan den ble slik den ble aner jeg ærlig talt ikke. Jeg tror vi på en eller annen måte visste hva vi gjorde, og vi var i stand til å skrive låter. Det samme var Metallica, Slayer, og Dave Mustaine, og vi fant et eller annet.

– Det er som om musikken venta på oss et sted oppe i lufta, og vi bare dro den ned. Innen vårt første album kom ut kunne du dermed føle at folk begynte å oppdage denne nye greia, og bytting av kassetter ble en viktig del av det hele. Vi fikk brev fra Europa fra folk som ba oss sende kassetter, og vi ble overvelda av slikt. Da jeg senere for første gang så en person på gata i New York med ei Anthrax-trøye var det helt utrolig.

Joey i Sverige sommeren 2016.

Fra denne spede begynnelsen skulle det hele bygge seg opp over noen år midt på åttitallet, og de «fire store» skulle på mange måter følge hverandre.

– Ting bare bygde og bygde seg opp, og 1987 var virkelig året for den scena. Vi begynte «Among The Living»-turneen i mai det året, og da solgte vi ut Penny Arcade i Rochester, som hadde plass til omkring 400 personer. Det var der det begynte, og sju måneder senere spilte vi for oppimot 8.000 personer hver kveld i Statene. På den korte tiden eksploderte altså scena, og man satt igjen og lurte på hvordan alle disse personene plutselig hadde oppdaga denne typen musikk. Kall det thrash metal eller speed metal, men spørsmålet var like fullt hvor all fansen kom fra. Det var utrolig.

– Vi gikk fra å være et lite undergrunnsband til å spille disse store konsertene, og vi spilte plutselig på de samme stedene som banda vi var fans av. Det var da det virkelig gikk opp for oss at vi hadde gjort noe veldig riktig, og noe som folk kunne identifisere seg med. Det samme skjedde selvfølgelig for Metallica, men i en enda større skala, og det samme skjedde for Slayer og Megadeth. Det var en utrolig kul følelse å være en del av dette, for det føltes som om du hadde noen å dele det hele med. Vi hadde de andre banda å dele opplevelsen med, men samtidig låt alle vi fire helt forskjellig.

– Vi ble ofte slått sammen som «de fire store», men hører du på våre debutalbum høres de alle helt forskjellige ut. Det samme om du hører på våre neste plater. Vi var alle veldig distinkte band, selv om vi alle spilte denne nye formen for metal. Jeg er utrolig glad for at det var plass til alle fire, og vi skulle alle komme til å gjøre virkelig store plater.

– Her sitter jeg også i 2009, og de tre andre banda er også i aller høyeste grad fortsatt levende. Nettopp det er virkelig beviset på at vi gjorde det rette da vi starta opp banda våre. Vi visste virkelig hva vi ville gjøre, og det er grunnen til at vi fortsatt driver med dette. Vi har fortsatt suksess, og det kommer hele tiden til nye generasjoner med fans som elsker det vi driver med.

– Det er utrolig, for jeg vokste opp med band som Iron Maiden, Judas Priest, AC/DC, Thin Lizzy, og alle andre band som er legender, og drømmen var å ha en karriere der jeg kunne spille inn plater og turnere resten av livet. På en eller annen måte fikk jeg det faen meg til også.

Bello sommeren 2014.

Scott nevner 1987, og da er vi som han sier inne i perioden det virkelig tok av, men så kom da også klassikerne «Master Of Puppets», «Reign In Blood» og «Among The Living» i løpet av ett års tid. Sånn sett nådde både Metallica, Slayer og Anthrax på mange måter sine kreative topper i løpet av 1986 og 1987, og man kan jo lure på om banda på en måte dro hverandre frem.

– Jeg vet ikke om det nødvendigvis var sånn at vi dro hverandre frem, men derimot tror jeg vi rett og slett dro oss selv frem. Da vi skrev «Among The Living» var vi kommet frem til vårt tredje album, og når du kommer til plate nummer tre bør ethvert band være veldig bra på det de driver med. Hvis ikke er det egentlig på tide å gi seg.

– Jeg mener vi på denne tiden begynte å bli virkelig bra til å være Anthrax, samtidig som vi var blitt veldig gode på låtskriving. Tar du låter som «Indians», «Caught In A Mosh», «I Am The Law», «N.F.L.» og «A Skeleton In The Closet», så er det låter vi fortsatt spiller, og de står fortsatt som påler. De føles også like friske i dag som de gjorde i 1987. Du vet på en måte når du skriver gode låter, og på den tiden hadde vi funnet ut hvordan vi skulle skrive Anthrax-låter.

– Det tok oss «Fistful Of Metal» og «Spreading The Disease» virkelig å lære hvem vi var som låtskrivere, og du kan kanskje si det samme om Metallica og Slayer. Platene du nevner var utvilsomt våre beste plater så langt, og alle gjorde vi vår tredje plate da. Det faktum at de alle kom ut i løpet av så kort tid var bare utrolig heldig timing, og det gjorde at du som fan kunne gå ut og kjøpe disse tre fantastiske platene i løpet av så kort tid.

– Sånt skjer ikke nå lenger, at du får tre plater som blir så jævlig klassiske på så kort tid. Jeg kan ikke huske sist noe sånt skjedde. 1980 var derimot et veldig godt år, og det samme var 1981.

1980 står som det sterkeste året i undertegnedes bok, da vi fikk plater som «Back In Black», «Iron Maiden», «British Steel», «Heaven And Hell»…

– Ja, og skulle jeg noen gang begynne å lure på hvorfor jeg elsker metal kan jeg bare tenke på de platene og den tiden. Det kom faen så mange bra plater, og det var aldri mangel på god musikk.

Scott på norgesbesøk i 2014.

At band som Iron Maiden, Judas Priest og Motörhead var inspirasjonskilder for Anthrax er ikke vanskelig å skjønne, men etter coverlåtene bandet har spilt inn i løpet av åra å dømme, hadde en ung rocker som Scott Ian interesse for litt mykere musikk også. Band som Kiss og Cheap Trick er eksempler på det.

– Her nevner du band som betydde mye både for meg, Charlie og Frankie. Vi vokste alle opp som fans av Kiss og Cheap Trick, og vi var virkelig inne i den typen band. Du finner kanskje ikke opplagte inspirasjoner fra disse banda i Anthrax, for vi låter helt klart ikke som et popband, men Kiss og Cheap Trick var og er to av mine favorittband. De ga ut utrolige plater, og de sto for fantastisk låtskriving.

– Rundt 1977 og 1978 gikk jeg på alle konsertene jeg hadde penger til, og det var ikke så nøye hvem som spilte, for jeg ville bare gå på konserter. På denne tiden var Kiss og Cheap Trick store på radioen, og jeg ble forelska i begge banda. Det at jeg, Charlie og Frankie alltid har vært fans av disse banda gjør at det alltid er morsomt for oss å spille låtene deres.

Det at Scott den gang gikk på det meste av konserter gjorde kanskje sitt til at den musikalske horisonten ble utvida, noe som igjen har tilført den tidligere nevnte variasjonen i Anthrax.

– Alt jeg gikk på var en eller annen form for rock, men det handla liksom ikke om metal ennå. I 1977 var ikke ting skikkelig metal. Judas Priest spilte vel ikke i New York-området så tidlig, men jeg tror de spilte der i 1978, selv om jeg ikke så dem da. Den første gangen jeg så Judas Priest var i 1979, da de varma opp for Kiss. I 1977 tror jeg derimot at jeg ikke engang kjente til uttrykket heavy metal, men jeg kjente til hardrock som Kiss, Ted Nugent og Cheap Trick.

– Dessverre så jeg ikke AC/DC i 1977, men mange av kompisene mine gjorde det, og jeg er fortsatt forbanna for at jeg ikke dro. Led Zeppelin spilte også i New York i 1977, og i 1978 var det turneen med Black Sabbath og Van Halen som gjaldt. Det var faen meg konserten å se det året, og Van Halen knuste Black Sabbath. Black Sabbath var virkelig over da, men Van Halen var der og da verdens beste band.

– Alt handla for meg om hardrock, og det gjaldt å se de meste spennende banda. Jeg husker da jeg var innom ei platesjappe og så den første Iron Maiden-skiva, og hvordan coveret fortalte meg at dette måtte være bra. Med den zombien på coveret måtte det jo være helvetes heavy, og jeg husker jeg kom hjem med plata, hørte «Prowler», og jeg hadde fått et nytt favorittband. Det var nok for øvrig rundt 1979-1980 jeg og kompisene begynte å snakke om heavy metal.

Joey i Halden.

Det er også rundt den tiden Ian begynner å ta gitaren seriøst.

– Danny Lilker og jeg begynte å henge sammen enten i 1979 eller 1980, og da begynte vi å spille sammen. Han var allerede i et band, men vi jamma hele tiden bare for moro. Det var da jeg begynte å ta det å spille seriøst, og det var da jeg begynte å skjønne at det jeg ville gjøre var å spille i band. Jeg prøvde da å sette sammen et band, men det var vanskelig for ingen andre enn Danny virka som om de tok det seriøst nok.

Det handler mye om metal her, men Anthrax skulle også bli blant foregangsfigurene når det gjaldt å mikse to stilarter som i utgangspunktet står langt fra hverandre, metal og rap. «I’m The Man» kom i 1987, og selv om Beastie Boys med «Licensed To Ill» og Run-D.M.C.s samarbeid med Aerosmith stammer fra året før, fremsto Anthrax’ lille flørt med rap som noe nytt.

– Som metal-band var vi nok helt klart først. «I’m The Man» ble faktisk skrevet allerede i 1985, om jeg ikke husker feil, så den ble skrevet lenge før vi spilte den inn. Vi var nok tungt inspirert av Run-D.M.C. og L.L. Cool J. da vi skrev den, men «Licensed To Ill» hadde ennå ikke kommet ut. Jeg hadde nok singler med Beastie Boys på den tiden, men debutalbumet deres hadde ikke kommet ut.

– Det var jeg og min kompis John (Rooney) som skrev låta, og jeg bodde fortsatt hjemme hos min mor. Vi satt inne på mitt lille gutterom og skrev «I’m The Man», og gjorde rett og slett bare narr av alle i bandet. Igjen var det jeg, Charlie og Frankie som alle likte rap, og det at vi tre har så lik musikalsk bakgrunn er nok også grunnen til at vi fortsatt spiller sammen. Fra vi var omkring 11 år har vi vært opptatt av den sammen musikken, og det er som om det er et bånd mellom oss, og dette går tilbake til lenge før vi begynte å spille sammen.

– Her er det igjen snakk om at musikk for meg er enten god eller dårlig, uavhengig av genre, og første gang jeg hørte Run-D.M.C. ga det meg samme følelsen som Motörhead hadde gitt meg. Det var en aggresjon der, og det var en sterk attitude der. Det var ikke rock, men det traff meg på samme måten som rock. Jeg gikk rundt og hørte på Iron Maiden og Run-D.M.C. hele dagen.

En ting er å høre på så forskjellige musikkstiler privat, men noe annet var å mikse dem, og å selge det til et så konservativt miljø som metal-miljøet. Så bandet selv på dette som en stor risiko i 1987?

– Nei, det gjorde vi ikke, for vi ga den jo i utgangspunktet bare ut på b-siden til «I Am The Law». Vi gikk ut fra at folk kom til å hate låta, så det var naturlig å bruke den som b-side, og hvis det ble slik at folk kom til å hate den ville den dermed bli fort glemt.

– Ved å legge den på en b-side kunne vi også bare si at det var en fleip om kritikken skulle blitt for hard, men det viste seg å gå i motsatt retning og den ble jævlig svær. Hvem kunne forutse noe slikt? Hvem kunne vel ant at metal-publikummet skulle falle for låta? Vi ante i alle fall ikke at det ville skje. Om vi kunne forutsett noe sånt hadde vi skrevet 10 helvetes idiotiske låter, men vi hadde ikke en jævla ide om at dette skulle ta av.

Sweden Rock Festival 2005.

«I’m The Man» var også ei låt som var hysterisk morsom live, og bandet var også tøft nok til at vi fikk høre den på en festival som Monsters Of Rock.

– Det var utrolig morsomt å spille den, og når jeg nå ser tilbake på det vi gjorde må jeg virkelig berømme fansen vår som ble med på reisa sammen med oss. Folk var villige til å åpne sinnet, og å lytte til noe som var annerledes enn alt annet vi hadde gjort, og som var annerledes enn alt annet de hørte på. Folk hadde det tydeligvis gøy med låta, og akkurat det var hva vi selv håpte folk ville ha.

– Som du sier spilte vi den på Donington, og vi hadde 80.000 mennesker der som sang med på «I’m The Man». Det var i det hele tatt en fantastisk dag for oss, og det samme for Metallica. Jeg følte at begge banda den dagen gjorde historie, der vi var store suksesser på denne svære festivalen.

– Thrash-band fikk stort sett ikke spille på så store festivaler ennå, og der var vi sammen med Bon Jovi, Dio, Cinderella og W.A.S.P. Midt inne mellom disse fire hadde du Anthrax og Metallica. Jeg husker det regna under Cinderella og W.A.S.P., men det var opphold da vi og Metallica spilte, og senere begynte det å regne igjen. Vi hang backstage og sa til hverandre at moder jord tydeligvis elsker thrash metal.

Det faktum at Anthrax på sitt vis var revolusjonerende da bandet miksa stilarter tilbake i 1987 er udiskutabel, men tror Scott dette har hatt en direkte innvirkning på den tyngre musikkens utvikling, og det som etter hvert skulle bli nu metal?

– Nei, det tror jeg ikke, for nu metal kommer så lenge etter. Nu-metal kom nok mer som en følge av Rage Against The Machine og Faith No More, og helt klart ikke som en følge av «I’m The Man», for den kom for tidlig. Det vi senere gjorde med Public Enemy hadde nok derimot en viss innflytelse på utviklinga, og Tom Morello har fortalt meg at vårt samarbeid med Public Enemy inspirerte Rage Against The Machine, men det ville like fullt fortsatt vært et Rage Against The Machine om vi ikke hadde gjort «Bring The Noise». Det bandet hadde kommet uansett, det er jeg sikker på.

– Da Rage Against The Machine begynte å bli riktig store mot slutten av 1993 var det to og et halvt år etter «Bring The Noise», men så ble de altså store, og deretter kom nu-metalen. Du kan dermed gi Rage Against The Machine skylda for Limp Bizkit om du vil, men du kan ikke gi oss skyla.

Anthrax i Oslo i 1987.

Vi er nå godt på overtid med Scott Ian, men litt småprat blir det mens undertegnede pakker sammen, og vi kommer inn på Anthrax’ konsert på Rockefeller i det herrens år 1987.

– Det var den første konserten på Europaturneen vår, og med Testament som oppvarming var det en fantastisk turne. Jeg husker jeg barberte skallen til gitarteknikeren min på hotellet kvelden før konserten i Oslo. Vi var rimelig fulle, og det er et av minnene fra den gang. Vi levde nok uansett ikke et så vilt på den tiden som du sikkert tror, og jeg drakk egentlig ikke så mye den gang. Jeg var ikke særlig glad i å drikke, så selv om vi kom opp med en del påfunn på veien var vi stort sett edrue når vi drev med dem.

– Gjennom åttitallet var det faktisk ingen av oss som drakk noe særlig, for vi var alle så fokuserte på å få Anthrax til å være best mulig, og vi trodde ikke vi ville få gjort noe fornuftig om vi skulle gå rundt fulle hele tiden. Det var faktisk ikke før vi turnerte med Pantera i Statene i 1997-98 jeg virkelig begynte å drikke på turne. Da hadde jeg min første whisky, og det var sammen med Dimebag Darrell. Dimebag fikk meg inn på brunt brennevin, og siden har jeg aldri sett meg tilbake, gliser Scott.

Etter at dette intervjuet ble gjort gikk turen for Scott Ian relativt direkte til Tallin, der Anthrax åpna første del av sommerens Europaturne. En turne der bandet sporadisk skulle dele scene med Metallica, og med det understrekes det i aller høyeste grad at ting går i sirkler.

Rett i forkant av turneens andre del – som også skulle bringe bandet til Oslo – gikk ting så galt, og Dan Nelson ble enten sparka ut av bandet, eller sa opp jobben, alt etter hvem som forteller historien. Nok en sirkel skulle så sluttes da John Bush returnerte for å redde Anthrax på Sonisphere-festival i England i begynnelsen av august. Om dette blir en permanent løsning er i skrivende stund uklart, men at bandet selv ønsker Bush tilbake bak mikrofonen er sikkert.

Jan Dahle

Det var da…