En trommeslagers tripp


Tommy’s Rocktrip «Beat Up By Rock’n Roll»
Frontiers

Vi har sett Tommy Clufetos banke trommer for Ted Nugent, Alice Cooper, Ozzy Osbourne og Black Sabbath på scenene rundt omkring, men nå satser han på sitt eget Tommy’s Rocktrip. Det som da overrasker, med tanke på musikerne han har samarbeida med opp gjennom åra, er at vi ikke snakker om et mer stjernespekka prosjekt enn det vi faktisk får. Mange vil nok uansett nikke gjenkjennende til vokalist Eric Dover (Jellyfish, Slash’s Snakepit, Alice Cooper, Glamnation).

Ofte er det slik at ei skives sterkeste låt legges først på et album – dette selvfølgelig for å fange lytterens oppmerksomhet – og når «Heavy Load» da innleder «Beat Up By Rock’n Roll» lover det ikke bra. Her handler det om hardrock uten god melodibruk, og det hele fremstår kun som kaotisk. Heldigvis tar det seg noe opp i den påfølgende «Welcome To The Show», der det handler mer om rock’n roll, men fortsatt uten at man helt lar seg overbevise.

Den uptempo og rock’n roll-prega «You Got The Cash I Got The Flash» fungerer greit, men man kunne også her ønske seg noe låtmessig sterkere, og en bedre produksjon. «Beat Up By Rock’n Roll» fremstår i det hele tatt som et prosjekt som mangler viktige ingredienser, og som dermed blir veldig halvveis.

Clufetos selv tar seg av vokalen på tre spor, og den mindre overbevisende «Make Me Smile» er først ut. Samtidig begynner man nå virkelig å miste interessen for albumet, da Tommy og hans menn så langt ikke har evna å komme opp med noe som er virkelig godt. Det viser seg likevel at det skal bli noe bedre utover på plata, og når hovedpersonen avslutter med sang i den muntre «The Power Of Three» blir man faktisk i godt humør.

Det svinger brukbart av «Kid Blood», som er et av de beste spora på skiva. Det er også elementer her og der som er gode, slik som litt av midtpartiet i «Do It Again». «Don’t Be Afraid» og «Got To Play Some Rock’n Roll» fungerer til en viss grad takket være energien i disse uptempo kutta. Det AC/DC-aktige tittelsporet sitter på sin side bra, og blir høydepunktet med all sin enkelhet. Alt i alt berges så vidt 3-ern.

Jan Dahle

En trommeslagers tripp