Påsketur, ingenting er som påsketur, utbasunerte en av Norges største poeter for 37 år siden. Med de nevnte ordene klingende i skallen er bare å ikle seg turtøy, hvilket for tiden vil si joggebukse og jakke, for temperaturmåleren er langt fra å rope sommer. Den hvisker derimot vår, og da er det bare å legge ut på tur, for ingenting kan vel skjære seg på skjærtorsdag?

Bjølsen Valsemølles «Vaterlands Bru» hentes opp på telefonen, og turen går strake veien mot skogen på venstre side av blokkbebyggelsen. Antakelsene om at stiene her inne begynner å bli bare viser seg å være riktig, men samtidig viser det seg også at undertegnede ikke er den eneste som søker skogens ro.

Dette blir som å forsere ei hinderløype av mennesker, og omkring halve Groruddalen ser ut til å befinne seg ved utkikkspunktet mot Ammerud. Den andre halvdelen av innbyggerne er spredd utover i skogen og langs veiene jeg skal gå. I dag handler det altså om køkultur, og med det om å styre aggresjonen der man ønsker seg ro og fred. Scener fra «Motorsagmassakren» dukker opp i hodet, som muntre tanker rundt hva man burde gjøre med alle som av uforståelige grunner trasker rundt her. Jeg er mannevond! Jeg vil ha skogen for meg selv!

Til de flotte tonene av Bjølsen Valsemølle finner jeg uansett frem et mindre aggressivt ansiktsuttrykk enn det som føles naturlig, og nyter det at snøen i alle fall her innledningsvis på turen glimrer med sitt fravær. Når man finner veien inn på skiløypene blir det derimot mer snø, men langt fra nok til at vi snakker om skiføre. Dermed bør dette hvite, ekle stoffet innse at løpet er kjørt for i år, og pelle seg vekk i stedet for å ligge der som ei plagsom hinne over godt fotfeste.

Nede ved Badedammen klamrer jeg meg et par minutter til en benk, mens rene 17. mai-toget strømmer oppover mot Steinbruvann. Etter hvert finner også denne vandreren sin plass i toget, og vel oppe ved vannet kan man konkludere med følgende: De forskjellige forgreningene av hengekøyemafiaen har begynt å ta kontroll over hver sine territorier, og det er tøffe tider for grillpølsene.

Jeg går oppover mot Krutthuset Kafé, og drømmer egentlig om at noen glupe hoder skal ha kommet frem til at dette kun søndagsåpne etablissementet også burde være åpent i påskeutfarten. Så heldig er man selvfølgelig ikke. Samtidig som jeg passerer Krutthuset – overraskende nok uten å eksplodere ved synet av stengt dør – er Bjølsen Valsemølle ferdig med sitt.

Jeg holder meg uansett på skandinavisk jord, men beveger meg musikalsk över gränsen til Lars Winnerbäck og hans «Tänk Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Mig Igen». Samtidig svinger jeg inn til høyre, for å gå ned igjen på andre siden av dammen. En viss frykt for at det skal ligge mer snø på denne siden er tilstede, men samtidig er det et håp om mindre køgåing her. Jeg skal komme til å angre meg, igjen og igjen.

Det viser seg nemlig å være betydelig mer snø og is her, og dermed tasser man med livet som innsats. Som om dette ikke er nok er det nesten like folksomt som på andre siden av vannet, så her befinner jeg meg uten noen som helst god grunn. Med mindre det å øke blodtrykket betraktes som en god grunn. Heldigvis har man blodtrykksmedisin i form av Winnerbäck.

Man kjemper seg uansett ned mot enden av vannet, tar en tur ut på demningen, og begynner så på turen tilbake mot Romsås. Det betyr mer snødekt skiløype, men etter hvert er jeg oppe ved kirka, og kan vinke skogen farvel for denne gang.

Når påsken er over, trafikkaoset muligens slutt, og forhåpentligvis enda mer av snøen og isen har sagt takk for seg, skal jeg vurdere å utfordre skjebnen igjen. Inntil da konkluderer jeg med at poeten hadde rett. Ingenting er som påsketur. Heldigvis.

Jan Dahle