Et litt ujevnt album i luksusutgave


Black Sabbath «Vol. 4 (Super Deluxe)»
BMG

I 1972 er Black Sabbath fremme ved «Vol. 4», etter å ha etablert seg som et av tungrockens viktigste band med «Black Sabbath», «Paranoid», og «Master Of Reality». Nå kan dette klassiske albumet plukkes opp i luksusversjon – både på CD og LP – og dermed følger utgivelsen i fotspora av fjorårets nyutgivelse av «Paranoid»-boksen.

«Vol. 4» er ikke akkurat den Black Sabbath-skiva som inneholder de aller største klassikerne, men det er likevel en del godt stoff her. Det åpner da også relativt sterkt med den småseige «Wheels Of Confusion», der bandet etter hvert slår seg litt mer løs med varierende partier. Den påfølgende «Tomorrow’s Dream» er så et sterkt spor, som stilmessig er ultraklassisk Black Sabbath.

Kvartetten kunne så visst også eksperimentere på denne tiden, og gutta overraska nok mang en fan med den flotte pianoballaden «Changes». Som det utskuddet dette er står den igjen som en av Black Sabbaths fineste låter, der den virkelig demonstrerer at tøffe menn kan være følsomme. Også den akustiske instrumentalen «Laguna Sunrise» er av det litt følsomme slaget, mens den vokalløse «FX» er et rimelig meningsløst eksperiment.

«Supernaut» er på sin side helt grei, der Tony Iommi byr på god riffing, men uten at låta ellers – som inkluderer en liten trommesolo – er veldig minneverdig. Da står «Snowblind» seg bedre. Her snakker vi igjen om en riktig godbit, der vi mellom de deilig tunge og riffbaserte endene får et luftigere og mer melodisk parti. Dette er platas definitive klassiker, men som resten av skiva lider «Snowblind» litt av at produksjonen kunne vært bedre.

«Cornucopia» og «St. Vitus Dance» er i likhet med «Supernaut» låter som ikke helt når opp i den store Black Sabbath-sammenhengen. Disse er rett og slett av det litt forglemmelige slaget. Dermed blir «Vol. 4» ei noe ujevn plate, uten noen gang å bli direkte dårlig, men det svinger godt av den avsluttende «Under The Sun». Her treffer bandet også bra med temposkiftene, og dermed avslutter albumet på godt vis.

De to første ekstradiskene består av outtakes og alternative versjoner, og disse er nylig miksa av Steven Wilson. Først får vi seks outtakes som fremstår som en nedkorta versjon av «Vol. 4», og her er det komplette versjoner av «Wheels Of Confusion», «Changes» og «Snowblind». «Under The Sun» er på sin side uten vokal, mens «Laguna Sunrise» er veldig på forsøksstadiet.

Den neste disken byr på mer uferdige versjoner, der vi får ikke mindre enn fem takninger av «Wheels Of Confusion», mens også både «Supernaut» og «Under The Sun» kommer i flere innspillinger. Sistnevnte dukker blant annet opp i «nynneversjon» fra en Ozzy som ennå ikke har tekst å synge. Vi får videre høre takninger der det hele ramler fra hverandre, og noe småprat frembringer litt studiostemning. Dette er godt stoff for Black Sabbath-nerdene, mens vi snakker om ganske overflødig materiale for de som er mindre opptatt av å gå i dybden.

Et konsertopptak fra mars 1973 – samme periode som «Live At Last» stammer fra – burde derimot være av interesse for alle som liker Black Sabbath. Dette låter rimelig rått, men miksen er bra og gir et godt innblikk i Black Sabbath på turneen for «Vol. 4». Den da ferske «Tomorrow’s Dream» fungerer brukbart som åpning, men det tar mer av med de påfølgende «Sweet Leaf» og «War Pigs».

Videre har «Snowblind», «Cornucopia» og «Supernaut» funnet veien inn i livesettet, mens «Killing Yourself To Live» er en uferdig forsmak på det glimrende «Sabbath Bloody Sabbath»-albumet som var i vente. «Wicked World» er på sin side brødet i en lang sandwich av en medley bestående av blant annet et par solosekvenser, «Into The Void» og «Sometimes I’m Happy».

Konsertfinalen bestående av energiske utgaver av «Children Of The Grave» og «Paranoid» er så klassisk som tungrocken kan bli, og alt dette var standard innslag i Black Sabbaths konserter på denne tiden. Dermed blir dette opptaket et godt tidsdokument. Når du også får mye historikk, bilder og diskografi i den medfølgende boka er denne deluxe-versjonen av «Vol. 4» en bra dokumentasjon på tiden rundt Black Sabbaths fjerde album.

Jan Dahle

Et litt ujevnt album i luksusutgave