Til topps med paranoia


Black Sabbath «Paranoid (Super Deluxe)»
Rhino
(For originalalbumet)
(For ekstramaterialet)

Black Sabbath revolusjonerte den tyngre rocken med sitt debutalbum, som ble sluppet tidlig i 1970. Høsten samme år skulle den britiske kvartetten så levere sitt kanskje mest legendariske album da «Paranoid» så dagens lys, og med det hadde bandet også skapt sin mest klassiske låt i form av platas tittelspor. I løpet av få måneder hadde bandet med det tatt skrittet fra obskuritet til nærmest allemannseie, og med denne «Super Deluxe»-versjonen av «Paranoid» fortelles en del av historien.

Egentlig skulle albumet hete «War Pigs», og coveret er kreert ut fra denne opprinnelige tittelen. Singelsuksessen med «Paranoid» gjorde så at skiva i siste liten fikk ny tittel, men det er likevel «War Pigs» som innleder plata.

Dette er et av flere virkelig udødelige spor, der start/stopp-innledninga er ultraklassisk, og gitarist Tony Iommi videre byr på beintøff riffing og melodisk solospill utover i den åtte minutter lange komposisjonen. Samtidig tilfører Geezer Butler ypperlige basslinjer, mens trommis Bill Ward tilbyr strålende fills. Mer klassisk Black Sabbath enn dette blir det ikke, og Ozzy Osbournes vokallinjer har da også blitt sikre allsangpartier i konsertsammenheng.

«Paranoid» følger, og dette er et betydelig mer rett frem og lettfattelig spor. Som typisk er byr Iommi på fortreffelig riffing, samtidig som melodilinjene er sterke og fengende, hvilket naturligvis er mye av årsaken til klassikerstatusen låta har oppnådd. Også «Iron Man» er ultraklassisk Black Sabbath, og i likhet med albumets tittelkutt har denne vært et fast innslag i Osbournes konserter gjennom hele hans solokarriere.

Litt mindre legendarisk blir det med «Planet Caravan», som er relativt neddempa og småsær i uttrykket. Iommi tilfører småjazza gitarelementer, mens Ward bedriver forsiktig perkusjonsbruk, hvilket er med på å gjøre dette til noe helt annerledes på «Paranoid». Låta er nok uansett utgivelsens svakeste spor.

«Electric Funeral» byr på et interessant åpningsriff, og dette er videre et seigt stykke musikk, men intensiteten økes halvveis inn i låta. Dermed blir tempoet høyere, der bandet velger å dra seg over i det mer hardtslående, før den seige riffinga igjen overtar. Dette handler om variasjon og dynamikk, hvilket er svært effektivt.

Dynamikken utnyttes også til det fulle i «Hand Of Doom», der de seige og lavmælte versa kombineres med heftigere refreng. Igjen skifter også låta karakter når tempoet etter hvert økes, der det er komplett taktskifte, og man aner sånn sett også en del progressive tendenser i løpet av «Paranoid». I all hovedsak er dette også svært vellykka, selv om instrumentale «Rat Salad» – med innlagt trommesolo – ikke er et høydepunkt.

Et høydepunkt er derimot den avsluttende «Fairies Wear Boots», der Iommi byr på melodiske gitarer, Ward igjen tilfører ypperlige overganger og filles, mens Butler er med på å gi et godt driv på vei mot Osbournes herlige vokallinjer. Taktskifter og fenomenale gitarelementer er så med på å løfte låta enda noen hakk underveis. Dette er med det et fullkomment spor, og Ozzy Osbourne-æraens Black Sabbath på sitt absolutt ypperste.

Boksens andre disk er albumets kvadrofoniske miks fra 1974, nedmiksa til stereo, og dette blir nok mest for nerdene som leter etter detaljer som er annerledes. Det hadde uansett vært bedre å inkludert DVD-en fra deluxe-versjonen av «Paranoid» fra 2009. 5.1-versjonen der gir nok en lytteopplevelse som er betydelig nærmere kvadrofonien fra syttitallet.

De to neste CD-ene består av konserter fra 1970, og er dermed et interessant innblikk i hvordan et tidlig Black Sabbath fremsto på scenene rundt omkring. Det første opptaket er fra Montreux i august, og dette er så rått som det kan få blitt. Miksen er ikke helt god, der Ozzys vokal ligger for høyt i lydbildet, men man må anta dette er opptak som er henta direkte fra mikserpultens stereomiks.

Det hele er også så såpass uredigert at vi får med ett minutt med instrumentfomling før konserten begynner med «Paranoid». «N.I.B.» og «Behind The Wall Of Sleep» – begge fra debutalbumet «Black Sabbath» – følger, men det er i hovedsak «Paranoid»-materiale som fremføres i løpet av de i overkant tre kvarterene konserten varer.

Dette altså til tross for at konserten fant sted i forkant av albumslippet, og med det blir man servert tidlige konsertversjoner av «Iron Man», «War Pigs» – med alternativ tekst – og «Fairies Wear Boots». Dermed er det også platas sterkeste livelåter som allerede her er plukka ut. Punktum settes så med «Hand Of Doom». Med det har vi fått oppleve en god konsert, som altså presenterer Back Sabbath i sin råeste form. At det så blir litt slitsom lytting grunnet den høye vokalen får så være.

Den siste disken er henta fra en kveld i Brussel i oktober 1970, og dette er den samme konserten som feilaktig har blitt påstått å være fra Paris når den i en mannsalder har sirkulert på diverse videoformat. Dermed burde dette igjen vært en DVD i stedet for CD, siden den visuelle versjonen av konserten aldri har blitt sluppet offisielt.

Lydmessig fungerer det bedre her enn på opptaket fra Montreux, men også dette er selvfølgelig rimelig rått. Igjen åpner det med «Paranoid», men låtrekkefølga varierer noe fra foregående disk. I tillegg er også «Black Sabbath» og «Rat Salad» med, og med det nærmer vi oss en times spilletid. Som en dokumentasjon av Black Sabbaths andre albumturne er dette godt stoff.

Boksen inneholder også ei bok som forteller historien rundt «Paranoid», inkludert en omfattende diskografi. Videre er opptrykk av turneprogram og en poster også å finne her. Dessverre føles det likevel litt ukomplett siden bonusmaterialet fra 2009-utgivelsen av «Paranoid» ikke er inkludert.

Jan Dahle

Til topps med paranoia