Still on fire


Dream Police
Oslo, John Dee
4/10-2019

Det begynner nesten å bli kjedelig å anmelde Dream Police-konserter, for dette fordømrade bandet virker jo å være komplett ute av stand til å gjøre en svak konsert. Dermed er reprisefaktoren det eneste man kan være grinebiter og sette fingeren på, men når låtmaterialet er så suverent som det denne kvartetten byr på, går det liksom ikke an å klage nevneverdig på det heller.

Konserten innledes med «Rock Dolls» og «Hit And Run», og Trond Holter riffer og spiller soloer som om det står om liv eller død. Som gitaristens grunnmur har vi Østfolds svar på den legendariske trønderske rytmeseksjonen Skaget/Krokstad, der herrene Rino Johannessen og Ole Petter Hansen skaper et alvorlig groove. På toppen ligger så Odd René Andersen med passe med soul i røsten. Dette er oppskriften på vellyd.

Det handler i stor grad om bandets selvtitulerte debut fra 1990, som udiskutabelt er ei av landets beste plater. Låtmaterialet på dette albumet er så gjennomført sterkt at kvartetten tydeligvis ikke kan feile i konsertsammenheng, og allerede i nevnte «Rock Dolls» er allsangen på plass. Gutta rocker videre godt i «Little Angel», og det svinger av «Moving», mens «Surrender» roer det noe ned.

Dream Police har også begynt å finne veien inn i studioet igjen, og to singler er sluppet i år. Den siste av disse, «Here We Go Again», kommer relativt tidlig i konserten. Den fungerer greit, men det er «Raw In The Middle» som sitter best av de to ferske låtene. Sistnevnte fører da også igjen til allsang i salen, hvilket beviser at det fungerer også med nytt materiale fra et orkester som på mange måter har fremstått som et nostalgiband etter gjenoppstandelsen.

«Rock Me» sklir nærmest ubemerka over i høydepunktet «On Fire», der Holter igjen legger en fin solo, mens gutta også korer godt. Holter er på mange måter det musikalske sikkerstikket, og når det er tid for «In The Monkey Hour» byr gitaristen på et sprettent riff før han også får plass til en ekstra solosekvens, backa av Hansen og Johannessen. Dette drar så ut i det litt jamaktige, med hell.

Ikke mye materiale hentes fra «Messing With The Blues», men «It’s Only Love» er et suverent stykke musikk fra dette undervurderte andrealbumet, der den tar det litt ned. Enda mer ned tas det med «When The Sun Goes Down», som nok en gang byr på flott solotraktering fra Trond, mens Odd René får lagt følsom sang på toppen av det hele.

Det er tradisjon at Dream Police byr på sin tolkning av «Tobacco Road», og også denne sitter bra, der Rino står og hopper mens han basser stødig. Mannen er i det hele tatt et blikkfang på høyre side, der han gjennom konserten som oftest er den som står fremst på scena. Han har da gjerne planta den en foten på monitoren, samtidig som han lever seg helt og fullt inn i musikken.

Kveldens finale er ikke overraskende «Hot Legs» – med den sedvanlige munnspilltrakteringa til Andersen – og «Uncle Gus». Førstnevnte skaper nok en gang godstemning på John Dee, mens historien om Gus igjen byr på herlig solo og gitarkrydder fra Trond. Gitaristen er uansett ikke alene, og vi snakker helt og holdent om en lagseier, der alle de fire musikantene er med på å skape det bortimot fullkomne.

Jan Dahle

Reklamer
Still on fire