Man in the wilderness

Etter et par uker med innhenting etter sommerferien begynner ting å roe seg på Rock And Roll Dreams-kontoret, og dermed er tiden inne for en tur ut i ødemarka. Været er ikke på sitt aller beste, der det er mye skyer, men temperaturen er helt grei når jeg rusler ut av kåken på Romsås.

Akkompagnementet er én del Sex Pistols, to deler Guns N’ Roses og én del Duran Duran, hvilket vil si at det er Neurotic Outsiders som fyller ørene mens jeg går oppover gjennom borettslaga. På veien treffer jeg en katt som er svart som natta. Dyret ser på meg med et ondt blikk, mens den nok vurderer å gjøre turen sur for undertegnede ved å hoppe over veien. Den blir uansett sittende rolig, så da byr nok dagen på hell og lykke… eller…

Jeg går over kirkeplassen, uten at de høyere makter kaster lyn etter meg, og begynner på nedstigninga mot vannene. Jeg tar en snarvei gjennom skogen, og dumper borti en orienteringspost. Var det ikke det jeg visste, jeg er et fenomen når det gjelder å orientere meg i skogen… eller…

Underveis kommer John Taylor med en av sine mange løgner, «Feelings Are Good», og jeg trasker grusveien bort mot Steinbruvannet. Jeg ser en barnehageutflukt som har slått seg ned på ruinene, som jeg aldri har funnet ut hva egentlig har vært, mellom veien og Badedammen. Ellers er det passe rolig, med kun en og annen hundelufter, og noen pensjonister å se.

Jeg svinger oppom demningen i enden av Steinbruvannet før turen går videre opp langs vannets venstre side. Neurotic Outsiders underholder med sin tidvis småtunge power pop med punka innslag, og det er atter en gang bare å konstatere at dette er den nest beste skiva som har kommet fra Guns N’ Roses-leiren utenom moderbandets produksjon. Samtidig møter jeg et par hester, eller rovdyr som de kalles etter at et av disse monstrene i sin tid prøvde å gnage av meg et par fingre. Jeg overlever møtet med alle lemmer i behold, og går ned på en av flytebryggene som ofte benyttes av de badende.

Tilbake på veien går jeg for øvrig den samme strekningen jeg har gått utallige ganger, hvilket vil si langs en grusvei som visstnok var hovedvei tilbake på 1700-tallet. Den kongelige Bergensvei var navnet, men det er ikke mye kongelig over undertegnedes tur. Det er likevel noe litt kongelig over musikken, der Steve Jones mimrer seg tilbake til Sex Pistols med «Union». De den gang unge punkerne sang jo i det minste om den engelske dronninga. Jeg kommer uansett til området der jeg har tenkt å ta av, hvilket vil si at jeg skal innover mot Lusevasan… eller…

I det jeg går inn på stien mot det planlagte målet overtar Cheap Tricks «In Color», og med det blir det ekte power pop. Sist jeg var her ble det bare vas og heftig monsing. Ja, etter utallige turer på villspor har denne skribenten nå bestemt at nettopp det å være på villspor har blitt til et verb basert på Lars Monsen. I dag skal det derimot ikke monses… eller…

Det begynner ikke bra, og jeg føler jeg er på vei til å gjøre samme feil som i fjor. Derfor snur jeg tidligere enn sist jeg var her, og finner en annen retning å gå i. Her blir det tettere og tettere kratt, men heldigvis klarer Cheap Trick å holde humøret oppe. Man kan jo umulig bli lei seg av å høre «Oh Caroline» og «I Want You To Want Me». Det føles riktignok litt som om jeg er i selskap med Triosphere på «The Road Less Travelled» når jeg etter hvert kommer til et sted der det ligger ei maurtue langt inn i stien, men nå er jeg uansett på riktig vei… eller…

Plutselig ser jeg vann nede i skogen, og dette kjenner jeg igjen. Planen er uansett å gå forbi Lusevasan, og mot et vann lengre inn som heter Bleiktjern. Jeg trasker da videre på stien, og igjen blir skogen tettere og tettere, samtidig som kontoret tydeligvis er flytta ut i skogen der jeg nå kommuniserer med en norsk rockelegende via tekstmeldinger. Kommunikasjonen fører ikke frem til målet, men det gjør nok derimot turen… eller…

Jeg bytter musikk til Kiss’ «(Music From) The Elder» – som forberedelse til en ny «serie» på Rock And Roll Dreams – og går og går mellom kratt, busker og lyng, men plutselig åpner skogen seg. En bred sti åpenbarer seg. Nå skal resten av turen mot Bleiktjern bli enkel, tenker jeg. Og ganske riktig, det tar ikke lang tid før jeg ser vann. Overraskelsen blir så stor når jeg ser at det går en grusvei langs vannet, og flytebrygger er det også her. Det er jo direkte sjokkerende at man skal støte på sånt så langt fra allfarvei… eller…

Plutselig går det opp for meg at der jeg nå skulle vært lengre inn i skogen enn noen gang, står jeg igjen ved Steinbruvannet! Dette kan da umulig stemme? Har jeg ramla inn i et alternativt univers? Har brødrene Dal blanda seg inn i turlivet mitt? Eksisterer vi egentlig, eller er alt bare en illusjon? De store eksistensielle spørsmålene trenger seg på.

Ikke bare forandrer dette planen for dagen, men hendelsen har også tilbakevirkende kraft. Jeg kan umulig ha vært ved Lusevasan, hvilket betyr at jeg heller ikke i fjor fant Lusevasan. Dermed blir historien «Blant ormer og lus» fra i fjor enda mer vas. Dette er å ta monsing til et nytt nivå. Det er uansett ikke noe å gjøre med det nå, for en ny tur innover i skogene er uaktuelt.

Dermed blir det heller en tur ned langs veien på den andre siden av Steinbruvannet, hvilket er rimelig begivenhetsløst, men å lytte til Kiss’ «Under The Rose» og «Mr. Blackwell» er riktig fornøyelig. Nederst ved vannet treffer jeg igjen hestene fra før i dag, og nå driver den ene med vassing. Jeg tasser så ned til Badedammen, myser på en ryggsvømmer, og begynner på veien opp mot Romsås kirke.

Oppe på toppen er det igjen tid for musikkbytte, og med kun kort vei hjem passer det med en EP. Toyahs «Four From Toyah» blir valget. Denne stammer fra overgangsperioden fra den gang Toyah var helt OK, til hun og bandet ble helt suverent. Dermed gleder man seg over «It’s A Mystery» og «War Boys» – låta som fikk meg hekta på dama – det siste stykket hjem.

Jan Dahle

Reklamer
Man in the wilderness