Blant ormer og lus

Med Cheap Tricks «Heaven Tonight» på øra, og med det den fenomenale «Surrender» som startmusikk, gikk turen i dag oppover mot Røverkollen. Etter å ha passert kirka ble avgjørelsen tatt om at nå var det stien, og ikke grusveien, som gjaldt. Dermed bar det inn i skogen mens Cheap Trick fortalte Roy Woods historie om «California Man». Jeg følte meg også litt som en californiamann der jeg 49 år etter Deep Purple jakta skygger, selv om jeg husker California som enda varmere.

Trangen til å ta ei alternativ rute mot toppen oppstår når stien går i to retninger, og som så ofte ellers skal det vise seg at det ikke akkurat er en snarvei man velger seg ut. Skogen blir tettere og tettere, og til slutt ser man knapt trærne for bare skog. Over Cheap Trick nynner skallen min på The Tokens’ «The Lion Sleeps Tonight», men det er ingen løver å spore. Derimot dumper jeg borti en orm med primadonnanykker. Den hisser seg i alle fall opp som Axl Rose i 1991 når den blir fotografert, og vi blir enige om å sno oss hver vår vei gjennom skogen.

Jeg går og går, uten noen følelse av å komme nærmere toppen, men i motsetning til Lars Winnerbäck får jeg aldri solen i ögonen, så jeg kan umulig gå i ring. Etter hvert tar stien en sving oppover i lia, og dette føles mer riktig. Jeg får så solen i ögonen, men det blir brattere, og uten spilld mjölk överallt, føles også dette riktig. Plutselig er jeg så inne på grusveien, et stykke nedenfor toppen. Det viser seg at jeg knapt kunne tatt en lengre omvei uten å gå via Harstad – der jeg for øvrig så herrene Turner og Hughes i 2002 – og med det er det bare å traske opp den gamle, kjente veien.

Mot toppen er det slutt for Cheap Trick, og kvartetten har egentlig satt meg i Roy Wood-stemning, men uten noe The Move på telefonen blir det i stedet Gary Holton & Casino Steel som underholder øra de siste bakkene. Albumvalget er selvfølgelig «III Edition», der vi finner Woods eviggrønne «Blackberry Way». På toppen kommer jeg muligens ett trinn høyere i trappa til utkikkstårnet enn tidligere, før turen går nedover stien gjennom skogen.

Her har jeg lekt Lars Monsen, og vært på villspor, tidligere, så nå vet jeg hvor jeg går. Det fine med å ha vært på villspor er at man bare kan være det én gang på hvert sted. Dermed er det særdeles trivelig å tusle nedover stien, mens godlåter som «Gary’s Back In Town» og «Who’s Sorry Now» strømmer inn i øregangene.

Nede på grusveien mellom Romstjern og Skytta ser jeg plutselig et skilt som sier «Lusevasan 0,7 km». Lusevasan? Hm, dette må man finne ut hva er, også er det jo ikke langt. Ikke langt, nei, om man finner veien. På vei innover deler stien seg ca. 666 ganger, og er med andre ord et helvete av en labyrint. I likhet med Hellbillies hadde jeg hverken kart ell kompass. Det vil sikkert noen si at er jævlig dumt, men sånn er det når denne karen går på tur.

Etter å ha gått mer enn Lalla Carlsen og Kari Svendsen til sammen, uten å finne så mye som ei lus, blir konklusjonen at dette bare er vas. Frua, som sitter med nymotens saker som Internett, kontaktes, slik at jeg i det minste kan få klarhet i hva jeg leter etter. Svaret er at Lusevasan er et avlangt vann litt bak Romstjern. Ny konklusjon, og den sier at jeg atter en gang er i Monsen-modus, og med det på villspor igjen. Samtidig sier Holton og Steel takk for seg. For virkelig å opprettholde Monsen-modusen burde jeg nå fått Trine Rein på øra, men dessverre ligger ikke hennes ypperlig «The Well» på telefonen for tiden.

Det blir i stedet den selvtitulerte debuten til Bad English som blir turfølget i det jeg forsøker å finne veien tilbake. Stilabyrinten fører meg igjen i feil retning, hvilket gjør at tankene forteller meg at jeg like gjerne kan gjøre et nytt forsøk på å finne Lusevasan. Jeg trasker innover en ny sti, og plutselig ser jeg vann. Vel nede ved Lusevasan er det bare å konstatere at dette egentlig ikke var et mål å trakte etter.

Trallende til Bad English går dermed turen ned mot Romstjern, men i motsatt ende av der jeg normalt er. Deretter gjøres det et forsøk på å følge en «sti» langs vannet, men samtidig som John Waite synger «When I See You Smile» blir undertegnede grimmere og grimmere, der jeg går meg fast i krattet langs vannet. Til slutt er det bare å gjøre som Viggo Sandvik, og innse at man ikke kan være villmann hele tiden. Dette fører meg riktignok ikke til Samvirkelaget på Dokka, men derimot de ti meterne det nå viser seg å være opp til grusveien. Snakk om mye strev for ingenting.

Resten av turen, forbi Romstjern, Steinbruvann og Badedammen blir rimelig begivenhetsløs, med unntak av at Bad English etter hvert byttes ut med L7. Sistnevnte er ikke direkte sommermusikk, men «Bricks Are Heavy» er likevel ei skive som tar meg tilbake til sommeren 1992. Jentene i bandet la den gang ut for meg om hvor fantastisk flott det var i Vigelandsparken, og de ble nærmest sjokkert da de fikk høre at jeg aldri hadde vært der. Allerede neste dag (tror jeg det var) oppsøkte jeg stedet, med L7 på øra, og dermed var sommeren 1992 satt.

Nå befinner vi oss uansett 2018, og undertegnede har endelig kommet seg hjem etter atter en gang å ha gått betydelig lengre enn planlagt.

Jan Dahle

Reklamer
Blant ormer og lus