Noen ganger har liveplater blitt stående igjen som de aktuelle artistenes definitive albumutgivelse. Peter Framptons «Frampton Comes Alive» og Thin Lizzys «Live And Dangerous» er eksempler på det. Videre har også noen fått sitt store gjennombrudd nettopp med konsertplater, slik Kiss gjorde da de i 1975 slapp «Alive!». Cheap Trick skulle også oppleve at ei liveskive etter hvert skulle løfte bandet ut til massene, da de i 1978 slapp «At Budokan».

Historien her er ikke ulik den vi kjenner fra Deep Purples «Made In Japan», der bandet gikk med på å spille inn ei liveskive i Japan, men uten at det forelå planer om at den skulle slippes på andre markeder. «Made In Japan» ble uansett en internasjonal suksess, da den likevel ble gitt ut over hele verden.

Det samme skjedde da Cheap Tricks «At Budokan» kom på markedet i Japan, og amerikanske platebutikker begynte å importere skiva til dette bandet som ikke hadde slått nevneverdig godt an på hjemmemarkedet. «At Budokan» ble så lansert i USA, og resten av verden, i 1979, og på samme måten som Kiss noen år tidligere fikk sin første hit med konsertversjonen av «Rock And Roll All Nite», fikk Cheap Trick sitt etterlengta gjennombrudd med opptaket av «I Want You To Want Me» gjort i Japan.

Med «Hello There» ønsker Cheap Trick velkommen til showet, og de japanske jentene hyler, mens det går rett over i «Come On, Come On». Her fremvises både bandets meloditeft og liveråskap på ypperste vis. Det hele låter godt, men altså ikke for polert. Samtidig skal det sies at i likhet med mange andre livealbum har det blitt diskutert hvor mye som er fiksa i studioet, og det har også vært usikkert om alt materialet stammer fra Tokyo-konsertene. Uansett hva som er fakta her, så er albumet udiskutabelt direkte suverent.

Halve skiva byr på låter fra den glimrende «In Color», mens den da rykende ferske «Heaven Tonight» kun er representert med den fenomenale «Surrender». Dette gir dermed god plass til gromlåter som «Big Eyes», den avsluttende «Clock Strikes Ten», og «I Want You To Want Me» – med den nå legendariske ekkokoringa til det japanske publikummet – fra nevnte «In Color». Ingen dårlig prioritering det, da «In Color» muligens må sies å være er bandets beste studioalbum.

Cheap Trick er uansett midt inne i sin absolutt beste periode her, da kvartetten med «In Color», «Heaven Tonight» og «Dream Police» leverte sin definitive gulltroika. Det hører da også med til historien at orkesteret på «At Budokan» byr på en glimrende, seig, og lang versjon av «Need Your Love», som først skulle dukke opp i studioversjon på «Dream Police», godt over ett år senere.

«At Budokan» er sånn sett ikke den helt typiske liveskiva bestående av et bands største låter opp til innspillingspunktet, for av albumets ti låter er fire på denne tiden ikke utgitt i andre sammenhenger. «Goodnight» er riktig nok en konsertavslutningsversjon av «Hello There», men videre bys det på nevnte «Need Your Love» – som får betydelig plass på skiva – og den gode rockeren «Look Out». Sistnevnte ble ikke utgitt i studioversjon før den dukka opp som bonusspor på remasteren av bandets debutalbum i 1998.

Sist, men ikke minst har vi så bandets tolkning av Fats Dominos «Ain’t That A Shame», der Cheap Trick virkelig gjør låta til sin egen. Trommis Bun E. Carlos er en viktig brikke her, da han får vist seg godt frem i denne rock’n roll-klassikeren. Samtidig er «At Budokan» en oppvisning i Robin Zanders suverene vokal, og gitarist Rick Nielsens rå spillestil, mens Tom Petersson basser i vei på sine tolv strenger.

Med sine 42 minutter spilletid er «At Budokan» et fullverdig album, men de riktig klassiske liveplatene er som kjent ofte doble. Få brydde seg uansett om å henge seg opp i denne detaljen, da «At Budokan» var så suveren som den var. Tiden skulle uansett vise at ting skulle bli enda bedre. Eventyret fortsatte først i 1993, da «Budokan II» ble sluppet.

Her fikk vi de resterende låtene fra settet bandet spilte i 1978, der det åpner ypperlig med «ELO Kiddies», som i likhet med «Hello There» er en solid konsertstart for bandet. Sånn sett fremstår ikke dette heller på noen måte som ei overskuddsplate, der «Auf Wiedersehen» avslutter seansen.

En ting er at oppbygninga av «Budokan II» gjør at den står seg godt på egenhånd, men det viktigste er kvaliteten på låtene. Der man selvfølgelig må gå ut fra at «At Budokan» ble satt sammen av det da antatt beste materialet bandet hadde å by på, skulle man like sikkert kunne anta at skiva som byr på det resterende stoffet måtte bli svakere, men sånn er det ikke på noen måte.

Faktum er at Cheap Trick på denne tiden knapt hadde annet enn juveler i katalogen, hvilket bevises en gang for alle når «b-materialet» fra Japan 1978 byr på låter som «High Roller», «Southern Girls», «Speak Now Or Forever Hold Your Peace» – med Petersson i fokus – den flotte «Downed», og ikke minst et av de definitive karrierehøydepunktene i form av «Oh Caroline».

Videre byr Cheap Trick på den sterke «Can’t Hold On», som tidligere kun hadde vært ute på den ofte oversette EP-en «Found All The Parts» i 1980, og som for første gang nå var å finne på et album. Ingen studioinnspilling er sluppet av denne. Interessant er det også at «Budokan II» byr på mer av Zanders smått legendariske sakte prating, da han før konserten hadde fått beskjed om å snakke særdeles tydelig, for på den måten å gjøre språkbarrieren minst mulig. Dette elementet dokumenteres dermed betydelig bedre på «Budokan II» enn på forgjengeren.

I tillegg til overskuddmaterialet fra 1978 byr «Budokan II» på tre låter innspilt i Tokyo i 1979, og alle disse er henta fra «Heaven Tonight». Dette opptaket låter ikke like godt som 1978-tapene, men det er like fullt gledelig med konsertinnspillinger av «How Are You» og «On Top Of The World». Verdt å merke seg er det at disse tre spora ikke dukker opp på senere album.

Vi er nemlig langt fra ferdig med historien om «At Budokan» og dens utvikling fra det fullkomne til det ultrafullkomne, for i 1998 slippes tilsynelatende den definitive versjonen når vi får «At Budokan: The Complete Concert». Her er alle låtene fra 1978-konserten samla på et dobbeltalbum, og samtidig satt i riktig rekkefølge. Dermed får vi endelig oppleve konserten i sin helhet, slik den ble fremført. Med det kan også de to forrige utgivelsene i stor grad pensjoneres.

For å feire trettiårsjubileet til «At Budokan» ble så endelig den ultimate versjonen av opptakene fra Japan i 1978 sluppet i en boks med tittelen «Budokan!». Her ble kjøperen igjen presentert for «At Budokan: The Complete Concert», men i tillegg finner man en CD med hele Budokan-konserten fra 28. april 1978. Dette er altså en av konsertene som var basisen for de tidligere utgitte skivene, og her er opptaket fra denne første Budokan-kvelden presentert i uredigert form. Dette er også konserten som ble TV-sendt, og som ligger med som DVD i boksen.

DVD-en byr på 60 minutter av konserten, og dette opptaket ble for øvrig også vist på NRK på tidlig åttitall. Det vi får er 15 av 19 låter fra konserten – «Come On, Come On» er i tillegg med blant bonusmaterialet, ispedd en liten bandpresentasjon – og dermed kan man selvfølgelig irritere seg over at showet ikke er komplett, men dette er nok mest sannsynlig alt som finnes igjen i dag.

Vi snakker om det klart beste videoopptaket som eksisterer fra Cheap Tricks glansperiode, selv om produksjonen i typisk syttitallsånd er et stykke fra feilfri satt opp mot dagens supre videoproduksjoner. Dette er uansett ren nytelse, og altså et klassisk band i sin beste periode. Det åpner selvfølgelig med «Hello There», og med det er standarden satt også på videoversjonen.

Rick er iført rød strikkegenser og caps, mens Bun E. sitter der, som typisk ham er, med skjorte og slips. Disse gutta ser så lite rock’n roll ut som mulig, mens Robin på sin side er iført sin hvite dress, som nærmest må ses på som ikonisk i dag. Tom på sin side oser rockestjerne, med svært hår, litt åpen skjorte, og skjerf på bassen.

For en gjeng, og de to førstnevnte «ukule nerdene» i bandet må ha hatt mengder med selvironi og selvsikkerhet der de ofte tok plass bak på platecoverne – hvilket de også gjorde på «At Budokan» – mens gutta med stjerneimage fikk plass foran på coverne, for eksempel med tøffe motorsykler, mens de «utstøtte» satt med tråsykler på baksiden.

På scena leverer uansett alle fire, og Petersson tar kommandoen i «Speak Now Or Forever Hold Your Peace». Carlos går på sin side bananas i røykskya si med forvokste trommestikker mot slutten av «Goodnight», mens Nielsen stadig går opp på podiet han har på sin side av scena. I midten står Zander, og er bare sneven mer utadvent enn Morten Harket.

Bonusmaterialet byr på litt 30-årsfeiring av «At Budokan», der vi får to låter fra bandets retur til nettopp Budokan i 2008. Videre er det et kvarter med intervjuer om bandets reise til Tokyo i 1978, og dette er helt greit stoff. Det er uansett den klassiske Budokan-konserten vi virkelig gleder oss over at til slutt fikk sin offisielle utgivelse.

Med det er vi også i mål, og «At Budokan» ble i løpet av 30 år en stadig større og større opplevelse. Når vi nå er inne i året som markerer liveplatas førtiårsjubileum, er innspillingene fortsatt like suverene, og du finner ikke mange liveplater som overgår «At Budokan: The Complete Concert».

Jan Dahle