Ingen appetitt for selvdestruksjon

Tilbake i 2010 gjorde denne skribenten et intervju med Slash i forbindelse med at mannen besøkte Kvinesdal og Norway Rock Festival. Den følgende artikkelen sto på trykk i Scream Magazine #148, og gjengis her tilnærma slik den fremsto for åtte år siden.

Det har kanskje ikke blitt den helt store furoren rundt Slash og hans selvtitulerte soloalbum, men når vi møter gitaristen for en prat er det en optimistisk og fornøyd mann som tar imot undertegnede.

Slash burde være kjent for alle med en viss rockeinteresse etter sin tid som gitarist i Guns N’ Roses, som på tidlig nittitall var verdens største rockeband. Turbulensen innad i orkesteret satte så som kjent en stopper for suksessferden som for alvor begynte med «Appetite For Destruction» i 1987, og i 1995 var Slash for første gang ute på egenhånd, i det da nyoppstartede Slash’s Snakepit.

Etter et par plater med forskjellige utgaver av bandet ble gitaristen gjenforent med de gamle Guns N’ Roses-kollegene Duff McKagan og Matt Sorum i Velvet Revolver. Mot all odds ble bandets debut, «Contraband», fra 2004 en stor suksess, og fremtiden så lys ut for Slash og resten av gutta. Problemer innad i bandet skulle likevel ta overhånd også denne gangen, og i vår slapp gitaristen likegodt sitt selvtitulerte soloalbum.

Slash på Sweden Rock Festival 2015.

Det er nettopp soloplata Slash er ute for å promotere når han innfinner seg i Kvinesdal, og vi slår oss ned for en prat på hotellet med det beskrivende navnet Utsikten. I det undertegnede setter seg byr gitaristen på et glass vann, noe som er så langt unna mannens tidligere image som rockens farligste gitarist man kan komme. Dermed er også samtalen i gang.

– Jeg ble lei av å prøve å drikke annet enn vann. Da jeg kutta ut alkoholen gikk jeg over til å lage drinker av tranebærjus og brus, for jeg var vant til å drikke vodka og tranebærjus, men etter hvert tenkte jeg «Faen heller!», og begynte å drikke vann.

Slash har vært på vannvogna i fire år, noe som er overraskende når man har lest mannens selvbiografi. Der forteller han tross alt om hvordan han gang etter gang slutter med diverse rusmidler, for bare å begynne på igjen etter en stund. Denne gangen ser det derimot ut til å holde.

– Før var det slik at jeg kunne slutte med dop, men jeg fortsatte å drikke, og så kunne jeg slutte å drikke, for bare å begynne med dop igjen. Slik holdt jeg på i en evighet, men siste gangen jeg slutta med dop bestemte jeg meg for også å kutte ut alkoholen, for å se hvordan det gikk.

– Jeg hadde alltid vært i en tilstand av fornektelse, og jeg gikk alltid fra den ene avhengigheten til den andre. Det var et tydelig mønster der, og derfor valgte jeg å kutte ut alt. Det har nå gått fire år, og det har vært fire jævlig fine og produktive år.

Slash i Kvinesdal 2010.

Det skal også sies at det er en svært så frisk og oppegående Slash som sitter på andre siden av bordet, og han er samtidig en enkel samtalepartner, der han skravler i vei uten å sette på bremsene.

– Mitt største problem med all dritten jeg putta i kroppen var at jeg til slutt ble lei av å være avhengig, og jeg var lei av å dra på denne jævla bagasjen. Jeg er av den typen som har en utrolig avhengighetsskapende personlighet, så hver gang jeg begynner med noe nytt tar det fullstendig overhånd. Med meg er det alt eller ingenting.

– Dette er min største svakhet, for alt jeg gjør fortsetter jeg å gjøre til det nærmest tar knekken på meg. Det er nok ganske velkjent hvor langt jeg kan finne på å gå med alkohol og dop, og jeg kom etter hvert frem til at siden jeg fortsatt var her var det nok ikke meningen at jeg skulle noe sted, så da kunne jeg like godt gjøre det beste ut av situasjonen, humrer Slash.

Når Slash nå sitter avslappa i en sofa i Kvinesdal er det ingenting som tyder på mannens harde fortid, men hvordan var det egentlig å komme ut i en turnesituasjon for første gang som en udruelig mann?

– Den første gangen jeg la ut på turne uten dop og alkohol var i 2007, da vi gjorde en serie med konserter i forbindelse med Velvet Revolvers andre plate. Jeg var litt engstelig for hvordan det ville bli, og jeg var nervøs. Straks jeg kom opp på scena forsvant usikkerheten, og nå fungerer det helt fint, forteller en selvtilfreds gitarist.

Etter denne innledningen, som ikke på noen måte var et planlagt innslag fra undertegnedes side – men som i aller høyeste grad viser hvor enkelt det er å snakke med Slash i dag – beveger vi oss over mot musikken og «Slash». For ett år siden spilte Slash i Kristiansand, og da var to av platas gjestevokalister på plass. Disse var Ozzy Osbourne og The Black Eyes Peas’ Fergie, men var disse allerede en del av soloprosjektet på den tiden?

– På det tidspunktet hadde jeg ikke spilt inn noe med verken Ozzy eller Fergie, men jeg visste at jeg kom til å gjøre noe med begge. Dette var akkurat rundt den tiden jeg gikk inn i studioet for å begynne å jobbe med plata, så jeg hadde en del klare tanker om hva jeg skulle gjøre.

Ozzy Osbourne på Sweden Rock Festival 2011.

Etter å ha tilbrakt de siste godt og vel 20 åra i Guns N’ Roses, Slash’s Snakepit og Velvet Revolver, var tiden kanskje inne for å gjøre noe på egenhånd for Slash, og det er nettopp det han bekrefter.

– Snakepit var virkelig et band, og det gjelder begge versjonene. Det var et band jeg satte sammen. Min erfaring fra tidligere var å være i band som var en form for demokrati, der alle jobba sammen. Det var en for alle, og alle for en. Dermed ble altså heller ikke Snakepit et soloprosjekt, men det kunne kanskje betraktes litt som et sideprosjekt med noen andre karer.

– Velvet Revolver var så nok et band. Slutten av den siste Velvet Revolver-turneen var uansett ganske frustrerende, da vi måtte håndtere situasjonen med Scott, managementet, og mye annet idiotisk som forgikk rundt bandet. Da Scott var ute av Velvet Revolver, og vi kom tilbake fra turneen, var tankene mine bare at jeg virkelig trengte å gjøre noe på egenhånd. Bandet gikk likevel inn og skrev en del låter, og vi hadde auditions med en bunke vokalister, men vi fant ingen passende sanger så vi tok ei pause.

– Det var under denne pausa jeg først begynte å lage noe filmmusikk, og samtidig begynte jeg å skrive musikk til soloplata mi. Jeg hadde også noe materiale liggende fra før, så jeg samla sammen ideene, og dermed var det bare å gå videre med tanken om å lage ei plate der jeg hadde mengder med gjester.

Slash på Scena med Velvet Revolver på Øyafestivalen 2004.

Sånn sett er ikke «Slash» ei soloplate i den formen slike album gjerne fremstår, men det å synge selv var ikke nødvendigvis noe Slash vurderte veldig hardt.

– Vet du hva, jeg fortsetter stadig vekk å komme opp med nye unnskyldninger for ikke å synge selv. Jeg kan alltid finne noen til å synge for meg. Det er nok likevel mulig jeg en eller annen gang i fremtiden kommer til å synge selv, og at jeg føler for å uttrykke et eller annet på den måten.

– Muligens blir jeg lei av å måtte komme opp med nye triks for å få vokal på platene mine, så vi får se hva som skjer. For øyeblikket er jeg uansett ikke komfortabel som vokalist, for det krever en viss personlig gjennomsiktighet – slik som å vise følelser via det verbale i stedet for gjennom gitaren – som jeg ikke er komfortabel med.

En ting ville i så fall være å synge på plate, men i en livesituasjon ville nok Slash følt seg enda mer ukomfortabel.

– Ja utvilsomt, for det er en ting for meg å snakke om muligens å synge på ei plate, men det bare å tenke på å skulle stå foran et publikum å synge, er noe helt annet. Det er nok for meg en nesten ufattelig situasjon.

«Slash» består av rimelig mange store stjerner fra rockehistorien på vokalsiden, og det tyder på store ambisjoner fra gitaristens side, men dette til tross fikk han ikke direkte nei fra noen han hadde ønske om å involvere.

– Nei, jeg fikk ikke nei fra noen, men det var problemer med tidsskjemaene for en fyr, og et krontraktmessig problem med en annen. Ut over dette fikk jeg ikke negative svar fra noen av de jeg kontakta.

Alice Cooper på Sweden Rock Festival 2006.

Flere av de involverte er folk Slash har kjent lenge – og også jobba sammen med tidligere – samtidig som flere utvilsomt er gamle helter for gitaristen.

– Jeg begynte prosjektet med å jobbe med de jeg kjente best, hvilket vil si Ozzy, Iggy, Lemmy, Alice Cooper og Ian Astbury. Dette var gutta jeg gikk til først, for jeg kjente dem godt, og jeg visste at jeg kunne få dem til å høre på demoene mine. Som du skjønner gikk dette veldig bra, så deretter gikk jeg for folk jeg hadde truffet på senere tidspunkt, og som jeg ikke kjente så godt.

– Da snakker vi om blant andre Kid Rock, Chris Cornell, Adam Levine og Fergie. Dette var altså personer jeg hadde møtt, og som vi kan si var bekjente, men som jeg ikke hadde hatt et langvarig forhold til. Fergie visste jeg uansett at ville være med, for hun har lenge hatt veldig lyst å gjøre noen rock’n roll-innspillinger. De andre var jeg derimot ikke fullt så sikre på at jeg ville få med meg på prosjektet.

– Deretter begynte jeg å se meg om etter folk jeg ikke hadde møtt tidligere, og da kom Rocco DeLuca, Myles Kennedy, M. Shadows og Andrew Stockdale inn i bildet. Sånn ble det hele en miks av mennesker fra mine lytteerfaringer, og alle ble involvert fordi de aktuelle låtene nærmest ropte etter dem, samtidig som de alle er fantastiske vokalister.

– Myles Kennedy og Rocco DeLuca hadde jeg riktignok ikke hørt noe på, og jeg hørte første gang om Rocco da jeg var inne i de tidlige fasene av skriveprosessen. Noen spilte noe med ham for meg, og han hadde en stemme som omfavna en ide for en høy falsett på en akustisk sak som het «Saint Is A Sinner Too».

Myles og Slash i Kvinesdal 2010.

Mannen som skulle ende opp som den pågående turneens vokalist, Myles Kennedy, skulle så bli den siste brikken som falt på plass under innspillinga av «Slash».

– Jeg hadde to låter igjen, og jeg klarte ikke å finne ut hvem som kunne synge dem. Jeg hadde utallige navn som snurra rundt i hodet, og Myles’ navn kom opp, men jeg var kun kjent med ham fordi Matt Sorum hadde forsøkt å få ham til å gjøre en audition for Velvet Revolver. Jeg kjente også navnet fra Led Zeppelin-historiene, men utover det visste jeg ikke stort om ham.

For ordens skyld kan vi her bryte av for fylle inn at Led Zeppelin-historiene det siktes til er at Kennedy en periode samarbeida litt med herrene Page, Jones og Bonham, men uten at dette førte lengre enn til litt komponering. Med det på det rene lar vi Slash fortsette.

– Referansen ble dermed YouTube, og da jeg fant Alter Bridge viste det seg at han hadde en fantastisk stemme. På den tiden gikk jeg uansett ut fra at han ikke var tilgjengelig, siden han hadde sagt nei til Velvet Revolver på grunnlag av at han satsa på Alter Bridge. Senere sendte jeg ham likevel musikken til det som nå er «Starlight», og ei uke etter fikk jeg vokalen på låta tilbake, og det blåste meg over ende.

– For meg var dette utvilsomt en stor oppdagelse, og det å bli introdusert til Myles var nok det viktigste som skjedde under hele innspillingsprosessen. Etter å ha gjort «Starlight» spilte jeg så mer musikk for ham, og det var låta som ble til «Back From Cali». På dette tidspunktet var plata egentlig ferdig, og den var i studioet for mastring, men jeg skvisa inn «Black From Cali» i siste liten.

– Dette utvikla seg så til et forhold der han nå synger på turneen. Jeg ville uansett gjøre denne turneen, men muligheten for å finne en som kunne synge materialet fra Guns N’ Roses til Velvet Revolver og Snakepit, og materialet fra soloplata, godt nok var kanskje ikke aller størst. Jeg hadde nok klart å finne noen, men da jeg møtte Myles visste jeg at jeg ikke kunne finne noen bedre. Det var stort at han gikk med på å gjøre turneen, og han synger alle låtene så jævlig fantastisk.

Slash i Kvinesdal 2010.

Foruten det albumet vi kan kjøpe i butikkene her til lands finnes det en håndfull utgaver av «Slash», med forskjellige bonusspor. Blant vokalistene her er Alice Cooper, som altså var en av de som først ble involvert i prosjektet, og som var et av de første navnene som ble lekket. Dermed kan man lure på hvorfor nettopp dette sporet ikke kom med på det ordinære albumet.

– Det er i alt 19 låter, og jeg endte opp med å putte 14 på plata. Noe av det som skjedde var at Classic Rock ville gi ut plata sammen med bladet, men de ville samtidig ha nettopp den låta som eksklusivt spor. Dette gikk jeg med på.

– Når det gjelder de andre bonusspora så var «Paradise City» aldri ment å være med på plata, og den ble gjort mer som en b-side. «Sahara», med Koshi Inaba, er sunget på japansk, og derfor kun utgitt i Japan. Det er også en annen versjon av låta som på plata heter «Nothing To Say», som Nick Oliveri fra Queens Of The Stone Age synger. Dette er den samme musikken som M. Shadows synger til på plata, men vokalen er helt annerledes. Denne ble originalt utgitt via Monster Energy Drink, der du fikk ei kode når du kjøpte drikke. Til slutt er det ei låt med Beth Hart som ble sluppet på iTunes. Før året er omme ligger det uansett an til at det vil komme ei pakke som inkluderer alle låtene.

På samme låt som vi finner Cooper dukker også Steven Adler opp, og dette er så absolutt ikke noe nytt bekjentskap for Slash, da trommisen som kjent var medlem i Guns N’ Roses frem til han fikk foten grunnet for mye dopbruk i 1990.

– Den låta består av Steven Adler, Flea, Alice Cooper, og Nicole Scherzinger fra Pussycat Dolls, så du kan si det er en interessant besetning på den. Det å jobbe med Steven igjen var veldig kult, for dette var første gang vi gjorde noe sammen profesjonelt på nesten 20 år. Han har fått orden på livet, og han kom inn i studioet og sparka virkelig ræv.

– Flea var også der, og det morsomme ved å jobbe med Flea og Steven samtidig er at vi tre hang sammen da vi var i fjortenårsalderen. Vi kom fra det samme nabolaget, og her er vi – alle disse åra senere – som etablerte musikere. Den gang skulle jeg akkurat til å begynne å spille gitar, mens Steven spilte gitar, og skulle straks ta tak i trommene, og Flea spilte trompet. Det at vi som kjente hverandre fra nabolaget nå skulle backe Alice Cooper, var virkelig kult.

Myles og Slash på Sweden Rock Festival 2015.

Som vi har hørt klarer Slash knapt nok å lovprise Myles Kennedy nok, og alt tyder på at mannen med flosshatten – som riktignok sitter her med caps nå – gjerne vil jobbe mer med vokalisten i fremtiden. Noen ny sanger i Velvet Revolver blir han uansett ikke.

– Han er fortsatt i Alter Bridge, og jeg forsøker ikke på noen måte å få ham til å forlate det bandet. Siden han også allerede har sagt nei til tilbudet en gang, er det ikke veldig aktuelt å spørre på nytt. Jeg kommer nok likevel muligens til å gjøre ei plate med ham en gang i fremtiden.

Velvet Revolver er altså ikke på noen måte over, og selv om det har vært stille fra den kanten siden 2007 har gutta, som Slash nevnte, både skrevet låter og sett seg om etter en ny frontmann.

– Vi er fortsatt på utkikk etter en vokalist, og vi skal komme sammen igjen tidlig neste år for å se på hva som har kommet inn det siste året. Vi får se om det har kommet inn noe interessant, men vi er veldig opptatt av ikke å ta noen forhasta slutninger. Derfor er det også en god ting at alle er opptatt på andre kanter, for det hindrer oss i av ren desperasjon å plukke noen som viser seg ikke å fungere i lengden.

Her er vi inne på det problemet Velvet Revolver etter hvert fikk med Stone Temple Pilots-vokalist Scott Weiland. Nå var det enkelte av oss som også fant det overraskende at Slash, Duff og Matt – etter å ha slitt med urokråka W. Axl Rose i en årrekke – ville gå for nok et problembarn i form av Weiland, men akkurat dette ønsker ikke gitaristen å snakke om.

– Vi trodde vel vi hadde sett alt, men vi tok feil. Vi skal uansett ikke gå nærmere inn på det, påpeker Slash.

Slash på Sweden Rock Festival 2015.

Velvet Revolver står altså litt på stedet hvil for øyeblikket, men ser Slash likevel på bandet som sin fremtid?

– Jeg vet ikke helt når du sier «min fremtid» på den måten, men jeg vil gjerne gjøre det jeg vil se på som den ultimate Velvet Revolver-plata. Jeg tror ikke vi har nådd det punktet på våre to første album, selv om det er den del veldig bra stoff på begge skivene. Jeg er også veldig stolt over den første plata – forholdene vi gjorde den under tatt i betraktning – men jeg tror ikke bandet, hvilket vil si Matt, Duff, Dave og meg selv, noen gang var 100 prosent tilfreds med retningen Velvet Revolver gikk i.

– Da vi nylig skrev en del ny musikk var dette virkelig solid heavy stoff – slik vi alltid hadde skrevet – men da Scott kom inn i bildet tok musikken en slags omvei. Dette er ikke noe jeg sier for å være nedsettende overfor Scott, for han kommer bare fra den andre siden av gjerdet.

Slash fortsetter igjen å snakke om jakten på vokalist, og han innrømmer at det kan være en god ide å gå for en mindre kjent denne gangen.

– Vi må bare finne en fantastisk rock’n roll-vokalist, og da en som er ekte vare, og ikke en som later som. Det fungerer bare ikke med noen som prøver å late som om de er noe de i virkeligheten ikke er. Jeg tror nok det beste vil være å finne en som har litt lokal erfaring – og som da har turnert litt lokalt – men som aldri har vært ute på de store verdensscenene, samtidig som han har en fantastisk mengde med talent. Det må være nøkkelelementene vi er ute etter denne gangen. Straks du går for folk som allerede er kjente, løper du risikoen å kunne låte litt som det bandet han kommer fra.

Slash i Kvinesdal 2010.

Når man har den historien Slash har, med enorm suksess og utallige millioner solgte plater med Guns N’ Roses, da har man mest sannsynlig nådd toppen av karriera. Hvordan er det da å være Slash i dag, blir det en evig kamp for å leve opp til fortidens bravader?

– Nei, egentlig ikke. Da jeg lagde denne nye plata, var det uten at jeg hadde noe som helst av forventninger for den. Guns N’ Roses er et enigma – med tanke på hvor stort det ble – og Velvet Revolver gjorde det mye bedre enn jeg hadde forventa. Samtidig har også soloplata gått bedre enn jeg trodde, men så hadde jeg egentlig ingen formening om hva som skulle skje.

– Det handler uansett ikke om å leve opp til fortiden, men derimot om å levere materiale du selv er fornøyd med. Det betyr ikke nødvendigvis noe hvem andre som får et forhold til musikken, så lenge du selv er komfortabel med det du har gjort. Det at vi snakker om helt separate prosjekter gjør også sitt til at jeg ikke føler jeg konkurrerer med meg selv.

Vi har fått på det rene at det er en fremtid for Velvet Revolver, men har den ferske soloskiva, og den pågående turneen, gitt Slash lyst til å ta fatt på nok et soloprosjekt?

– Nå er jeg helt oppslukt i turneen, og jeg har virkelig en flott tid, samtidig som vi akkurat har kommet i gang. Det er derfor det eneste som virkelig teller akkurat nå, men etter å ha gjort denne plata føler jeg at jeg har åpna opp for mulighetene til å gjøre akkurat hva jeg vil senere.

– Nå vet jeg at jeg kan klare det, for det å gjøre denne plata var for meg en øvelse i oppdage hva jeg er i stand til å klare på egenhånd. Dette er den første gangen jeg ikke har hatt fire andre fyrer, eller noen i det hele tatt, hengende over skulderen min hele tiden. Nå vet jeg at jeg klarer dette, men når det gjelder innspillinger er det utvilsomt den neste Velvet Revolver-plata som ligger i bakhodet.

Slash i Kvinesdal 2010.

Dermed skulle vi ha en viss formening om hva fremtiden har å by på, men et visst spenningsmoment er det likevel siden vi altså vet svært lite om hva neste kapitel i Velvet Revolvers historie virkelig kommer til å by på i og med at en vokalist ikke er på plass. Nok av vokalister finner du derimot på «Slash», som er i butikkene nå.

2018-oppdatering: Velvet Revolver gjenoppsto aldri, og Scott Weiland døde 3. desember 2015. Samarbeidet med Myles Kennedy fortsatte derimot, og i fellesskap har gutta gitt ut to plater siden dette intervjuet ble gjort, og ei ny skive, «Living The Dream», slippes i september. Samtidig har et delvis gjenforent Guns N’ Roses vært på veien de siste to åra med sin «Not In This Lifetime»-turne.

Jan Dahle

Reklamer
Ingen appetitt for selvdestruksjon