Artch
Gressvik Summer Party
2/8-2019

Artch har holdt det gående av og på i 35 år, og har med det blitt en norsk metal-institusjon. Når bandet i kveld så inntar vokalist Eirikur Haukssons hjemmebane i Gressvik – han bor innenfor snubleavstand til Odins Kro, som er nærmeste nabo til festivalen – hintes det om at vi kanskje ser bandet for siste gang.

Artch tok først et tilsynelatende endelig farvel i hjembyen Sarpsborg en vemodig desemberkveld i 1993, men Scream Magazine klarte å vekke dyret opp fra dvalen seks år senere, da bladet feira 50 utgivelser. Da var gutta så sikre på at dette var aller siste gang, at finstasen ble funnet frem, og bandet med det stilte stivpynta i dress til det antatte gravølet.

Året etter var Artch igjen å se på scena, og siden den gang har det blitt gjort en konsert i ny og ne. I 2015 returnerte også originaltrommis Jørn Jamissen – etter bare å ha gjort et par gjesteopptredener siden 1993 – og med det har orkesteret de siste åra bestått av gjengen som slapp «Another Return» i 1988 og «For The Sake Of Mankind» i 1991.

Det er da også disse to platene som fortsatt danner basisen for Artch sine konserter, og da først og fremst det klassiske førstealbumet. Det er derfra åpningstroikaen hentes når kvintetten drar i gang med gromriffing i «Shoot To Kill», og følger på med «The Promised Land» og godbiten «Metal Life».

Det avsløres at Hauksson sliter litt her og der, og spesielt «The Promised Land» fremviser en Jamissen som ikke helt henger med i svingene. Sånn sett har vi sett Artch bedre, men låtmaterialet er så sterkt at dette uansett blir en veldig hyggelig mimrekveld.

«For The Sake Of Mankind» sees av mange på som ei klart svakere skive enn «Another Return», og kveldens setliste bærer nok preg av akkurat den tankegangen, der kun to låter fra førstnevnte spilles i sin helhet. Først ut av disse er den suverene «Titanic», som absolutt står igjen som en av bandets største perler. Det svinger av denne også i kveld.

Mellom låtene har Eirikur ting å melde, og han forteller blant annet om hvordan en islending endte opp som vokalist i et band fra Østfold. Dette er en ypperlig anledning til å hente frem «Lost Again» – som ble vraka til «Another Return» – som stammer fra helt tilbake til sarpingenes aller første demo. Det vil si fra lenge før Hauksson fant veien over pytten, men låta ble også gjort på den første demoen med nettopp islendingen. Denne sjeldent spilte kuriositeten er alltid et hyggelig gjenhør.

Noe annet som blir hyggelig i kveld er en omarrangert «Loaded», selv om dette for enkelte nok blir å strekke strikken litt vel langt. Når det fungerer er det alltid interessant å høre et band være tøft nok til å røske tak i ei gammel låt, og gjøre noe nytt ut av den. Et annet nytt innslag fra guttas side er en medley som innledes med «When Angels Cry» – der Hauksson virkelig sliter – og fortsetter som et instrumentalt potpurri der gitaristene Cato Olsen og Geir Nilssen får riffe litt ekstra.

Igjen er det godt å se at Artch fortsatt gjør noe annerledes, i stedet for kun å kjøre på med det sikre. Dermed er det fortsatt litt spennende å se bandet. Også den relativt ferske «Converter» – som tidvis fungerer, men som faller gjennom i refrenget – byr på noe annet enn kun det standardiserte albummaterialet.

Artch-logoen ligger på skjermen bak bandet, men til «Burn Down The Bridges» hentes et passende bilde frem. Ellers skjer det ikke så mye visuelt, men Hauksson leverer med sine poseringer, mens bassist Bernt Jansen som typisk er står iført cowboyhatt. Olsen og Nilssen – som har inntatt flankene – beveger seg tidvis inn mot midten, men det er i all hovedsak Eirikur som lager show.

Hovedsettet avsluttes med «Where I Go» og bandets Deep Purple-medley, men ingen Artch-konsert kan være over før «Another Return To Church Hill» har blitt spilt. Dermed er ekstranummeret ingen overraskelse, men Artch går med det ut på topp.

Om dette var siste gang vi så bandet – jeg tviler på nettopp det, for det dukker alltids opp en anledning for gjenoppliving – er det bare å konstatere at Jørn, Bernt, Cato, Geir og Eirikur igjen har vist hvordan metal skal gjøres. Og om det virkelig er over, er det bare å takke og bukke for alle de gode stundene Artch har gitt oss.

Jan Dahle