Det lille, trivelige bluesbandet runder 50


ZZ Top «Goin’ 50»
Warner Bros.

50 år har gått siden ZZ Top så dagens lys, og dette må selvfølgelig markeres. Det gjøres ved å slippe en 50-låters karriereoppsummering på 3 CD-er eller 5 LP-er. En enkel-CD er også ute, men den blir naturlig nok ikke mer enn en streit best of. Da er det selvfølgelig mer interessant med full pakke.

ZZ Top er noe så sjeldent som et band som har beholdt den samme besetningen i nesten 50 år, og trioen Billy Gibbons, Dusty Hill og Frank Beard har dermed virkelig noe å feire. De to sistnevnte kom riktignok inn som erstattere for henholdsvis Lanier Greig og Dan Mitchell, som spilte på bandets første singel, «Salt Lick», men akkurat det er et nærmest glemt kapittel i historien.

Denne første singelen er uansett inkludert på «Goin’ 50», og gir sånn sett et innblikk i et band som ikke har funnet uttrykket. Her har orgel en fremtredende rolle i lydbildet, samtidig som produksjonen er langt fra å sitte. Manager Bill Ham er likevel på plass som produsent, så dette vesentlige elementet – nærmest bandets fjerde medlem – har også hengt med fra starten.

Når vi ser bort fra at de to singellåtene kommer litt ut på den første disken, og at de følger de udødelige klassikerne «La Grange», «Beer Drinkers & Hell Raisers» og «Tush», presenteres materialet i kronologisk rekkefølge. Det betyr at den første CD-en byr på historien opp til og med «El Loco», og med det avslutter rett før det store kommersielle gjennombruddet.

Det vil si at vi følger bandets bluesrock som utvikler seg gjennom ti år, mot det som skal bli et mer polert sound utover på åttitallet. Underveis får vi dermed gode låter som «Francine», «Heard It On The X» og «Arrested For Driving While Blind», samtidig som alle albumene er representert med minst ett spor.

Når vi er fremme ved den suverene «Deguello» blir hele tre låter henta frem, og «I’m Bad, I’m Nationwide» og «Cheap Sunglasses» er sikre vinnere. Det samme er «Tube Snake Boogie», «Pearl Necklace» og den fine «Leila» fra «El Loco», som dermed også blir presentert med tre låter. Hele veien krydrer for øvrig Gibbons med flott gitartraktering.

Over på den andre CD-en handler det om den store kommersielle suksessen med «Eliminator», «Afterburner» og «Recycler», og det åpner da med fem kutt fra førstnevnte. Bandet hadde lekt seg litt med synther på forgjengeren, men nå tok trioen steget inn i åttitallet for fullt, hvilket resulterte i et mer mainstream sound. Dette med stort hell.

«Eliminator» står dermed igjen som bandets sterkeste album, noe blant andre «Gimme All Your Loving», «Got Me Under Pressure» og «Legs» understreker. Det følger så på med ikke mindre enn sju spor fra «Afterburner», hvilket vil si at nesten hele plata er inkludert her. Dette til tross snakker vi om låter som stort sett er borte fra bandets konsertrepertoar.

Det er dermed veldig hyggelig med gjenhør av singellåter som «Stages», «Sleeping Bag» og «Velcro Fly», og «Rough Boy» er stadig like flott. Samtidig gjør det seg godt med albumspor som «Woke Up With Wood» og den uptempo «Can’t Stop Rockin'».

Det mest klassiske sporet fra «Recycler» er nok «Doubleback», som ble brukt i «Back To The Future III», og fortsetter i samme gata som materialet fra de to foregående albumene. Dermed kan man si at «Recycler» avslutter en trilogi, og det var gode låter også her, selv om de kanskje ikke står igjen som like klassiske som hitene fra de forrige platene.

«My Head’s In Mississippi» har likevel til tider vært å finne i konsertrepertoaret opp gjennom åra, og den er sterk. Det samme er «Concrete And Steel» og «Give It Up», så det er i det hele tatt mye godt på denne andre disken for de som liker denne perioden av ZZ Top. Det er uansett ikke noe nytt på «Goin’ 50» for de som har bandets katalog stående i hylla, men som samling er dette utmerket.

Den siste CD-en byr på perioden fra «Greatest Hits» i 1992 og frem til i dag, hvilket vil si en lite produktiv periode, som likevel inneholder en del godt stoff. De to nye låtene på «Greatest Hits», «Viva Las Vegas» og «Gun Love», åpner dermed disken. Førstnevnte har et visst klassikerpreg over seg, mens sistnevnte er så godt som glemt, og den er da heller ikke et direkte høydepunkt.

Utover på nittitallet kom det gode låter som «Pincushion», den seige «Breakaway», «Fuzzbox Voodoo», «She’s Just Killing Me» og «Rhythmeen», samtidig som bandet gikk gradvis mer tilbake til røttene. Det er likevel ikke til å komme utenom at det meste ZZ Top har levert de siste 25 åra har gått i glemmeboka for de fleste, og sånn sett er «Goin’ 50» en påminnelse om at det finnes godt stoff også fra denne perioden.

Produktiviteten ble uansett etter hvert veldig lav og det ble nok til tider langt mellom de minneverdige låtene, men «Fearless Boogie» og «I Gotsta Get Paid» viser at det har kommet noe godt også på de siste platene. Her avsluttes så historien med liveinnspillinger av «Waitin’ For The Bus» og «Jesus Just Left Chicago», som for å minne lytteren på hvordan ting var i bandets tidlige dager.

Alt i alt er «Goin’ 50» en fin oppsummering av ei innholdsrik karriere, og gir i løpet av mer enn tre timer lytteren veldig mye god musikk. Dette er nok likevel mest en utgivelse som kan være nyttig for de som eventuelt er nysgjerrige på hva ZZ Top er, for det er altså ikke noe nytt her for fansen.

Jan Dahle

Reklamer
Det lille, trivelige bluesbandet runder 50