Dickinson Bayley tur/retur

Vi er fremme ved runde tre av CD-reutgivelser fra Iron Maiden, og nå handler det om det problematiske nittitallet, og gjenoppstandelsen rundt tusenårsskiftet. Dette innebærer et omdiskutert vokalistbytte, og plater som gjerne sees på som bandets definitive bunnoteringer.

Iron Maiden hadde brukt åttitallet til å bygge seg opp til å bli et av de udiskutabelt største og viktigste metal-bandene, og samtidig ga britene ut en håndfull riktig klassiske plater. Nittitallet innledes så med at kvintetten går skikkelig på trynet med «No Prayer For The Dying», og samtidig vokser et band som Metallica – som i utgangspunktet har latt seg inspirere av Iron Maiden – seg til å bli større enn noe annet orkester innen genren.

Det føles litt som om en ny generasjon – til tross for at det faktisk kun skiller tre år mellom Iron Maidens selvtitulerte debut og Metallicas «Kill ‘Em All» – er i ferd med å ta over, og på samme tid som Metallica får sitt virkelig kommersielle gjennombrudd med «Enter Sandman» og den sorte skiva, slipper Nirvana «Nevermind». Rockeverdenen blir med det aldri den samme igjen, og åttitallets hardrock- og metal-band skal i stor grad slite gjennom nittitallet.

Kanskje er det dermed også taktisk riktig av Bruce Dickinson – og Judas Priests Rob Halford, som gjør det samme – å hoppe av karusellen akkurat idet nedturen for genren er et faktum. Dette er igjen selvfølgelig med på å gjøre situasjonen for både Iron Maiden og Judas Priest vanskelig, men samtidig gir separasjonene spillerom for svært suksessfulle forsoninger noen år senere.

Iron Maidens periode uten Dickinson varer kun i fem og et halvt år, fra vokalisten henrettes under et spektakulært show i slutten av august 1993 – foreviga på «Raising Hell»-videoen – til han er tilbake i bandet tidig i 1999. I denne perioden gir mannen ut tre seriøst gode plater, og en middelmådighet, og er sånn sett mer produktiv enn Iron Maiden. Samtidig spiller han på et så lite sted som John Dee i oktober 1998, mens Iron Maidens eneste norgeskonsert med Blaze Bayley bak mikrofonen fant sted på Sentrum Scene tre år tidligere.

Når Iron Maiden så blir gjenforent med både Bruce Dickinson og gitarist Adrian Smith tar det umiddelbart av for bandet igjen. Om dette kommersielt vellykka comebacket hadde vært mulig uten at Dickinson først hadde forlatt skuta blir kun spekulasjoner, men det er naturlig å tro at nittitallets nedtur hadde kommet uansett.

Uten momentumet som gjenforeninga skapte, er det også usikkert om interessen rundt bandet hadde bygd seg opp igjen. Dermed er vi tilbake til tankene om at vokalistens avhopp i ettertid fremstår som et taktisk genigrep, og resultatet er at Iron Maiden fra slippet av «Brave New World» – der denne historien ender – og frem til i dag har blitt større enn bandet noen gang var på åttitallet.


«Fear Of The Dark» (1992)

Det er med en skikkelig energibunt av ei låt Iron Maiden åpner «Fear Of The Dark» når platas første singel, «Be Quick Or Be Dead», sparker i gang albumet. Låta er ikke blant skivas aller ypperste, men den fungerer som åpningsspor. Samtidig viser den at dette låter betydelig bedre enn «No Prayer For The Dying», og dermed blir produsent Martin Birchs siste reis med bandet en definitiv opptur.

Noen sterke låter følger i form av «From Here To Eternity», og ikke minst den fenomenale «Afraid To Shoot Strangers». Med det viser Steve Harris også at han er tilbake i rimelig god form som låtskriver, etter den svake forgjengeren. Sistnevnte komposisjon skulle også vise seg å være ei ypperlig livelåt, der dynamikken skulle skape stor stemning i parken eller salen når tempoet økes litt med flotte, ultramelodiøse gitarlinjer, før tempoet så ble enda høyere. Dette er Iron Maiden på sitt beste.

Komponistduoen Bruce Dickinson og Janick Gers sto bak platas åpningsspor, og disse to har flere låter utover på skiva. Deriblant den gode «Fear Is The Key», som byr både på bra riffing og en litt dyster stemning, samt et småproga midtparti. Videre har gutta kommet opp med den fine balladen «Wasting Love», som også ble sluppet som singel. Gers på sin side har skrevet den godkjente «Weekend Warrior» – der Dickinsons vokal drar tankene mot «Tattooed Millionaire» – i fellesskap med Harris.

«Childhood’s End» er litt svakere, men også her er det mye glimrende på gitarsiden, og «Fear Of The Dark» byr i det hele tatt på mye godt når det kommer til melodiøse gitarpartier. Dermed løftes også ei i utgangspunktet ordinær låt som «The Fugitive» opp til noe godt. Det er uansett noen litt mer anonyme låter på platas siste halvdel, der «The Apparition» og «Judas Be My Guide» kanskje burde vært utelatt, og med det skapt ei helhetlig sterkere plate på ti låter, i stedet for 12.

«Fear Of The Dark» er ansett et godt album, og når vi er fremme ved det avsluttende tittelsporet har vi også kommet frem til en av bandets største konsertslagere. At dette også har gjort sitt til at man har fått litt nok av låta, tar ingenting vekk fra det faktum at dette egentlig er en suveren komposisjon, og en av Iron Maidens største klassikere. Sånn sett avslutter Iron Maiden sitt studioforhold med Bruce Dickinson på høyden. At noen smålugubre liveplater skulle følge er derimot en annen historie.


«The X Factor» (1995)

Mye er nytt når Iron Maiden slipper «The X Factor», og det mest merkbare er selvfølgelig at tidligere Wolfsbane-vokalist Blaze Bayley har overtatt mikrofonen etter Dickinson. Samtidig velger Steve Harris å ta mer kontroll, der han nå er produsent – i samarbeid med Nigel Green – og han samtidig er komponist/medkomponist på ti av platas elleve låter.

Det var likevel «Man On The Edge» – skrevet av Bayley og Gers – som var platas første singel, og med det den første smakebiten verden fikk fra det nye Iron Maiden. Dette er ei uptempo låt, og egentlig en ganske typisk førstesingel for bandet. Den sitter da også bra med sitt enkle refreng. Platas andre singel, «Lord Of The Flies», er ikke like sterk. Låta fungerer likevel greit, selv om den også er blant spora som understreker Bayleys begrensninger som vokalist.

Før vi kommer så langt på albumet har «The X Factor» åpna med det episke verket «Sign Of The Cross», som med sine elleve minutters spilletid på dette tidspunktet var bandets nest lengste komposisjon. Låta er nok ikke helt oppe på «Rime Of The Ancient Mariner»-nivå, men dette er likevel ultrasolid Iron Maiden, der det bys på typiske tempo- og temaskifter, og i det hele tatt en god oppbygning.

«Sign Of The Cross» fikk for øvrig et nytt liv da bandet valgte å ta den med inn i den neste Dickinson-perioden, samtidig som britene med det – i motsetning til de fleste andre band som har blitt gjenforent med tidligere frontmenn – gjorde det klart at «mellomperioden» ikke ville bli ignorert, eller regelrett skvisa ut av historien. All ære til Iron Maiden for nettopp det.

«Fortunes Of War» begynner, som etter hvert så mange andre Iron Maiden-låter, rolig, for så å bygge seg opp. Dette er tidvis vellykka, mye takket være melodiske gitarer, men samtidig blir det likevel litt halvveis. Plata som helhet blir også for ujevn, der spor som «Look For The Truth», «The Edge Of Darkness» og «2 A.M.» faller igjennom, selv om det også i disse spora finnes positive elementer.

«The Aftermath» er på sin side ei god, småseig låt, med noen rolige og melodiøse partier, og selvfølgelig en tempoøkning. Formelen er altså like tradisjonell Iron Maiden som alltid, og sånn sett fremstår bandet – i motsetning til mange av sine åttitallskolleger – som helt upåvirka av nittitallets musikalske klima. Dette understrekes blant annet med den melodiske «Blood On The World’s Hands».

Med «The Unbeliever» avslutter «The X Factor» med et spor som ikke er noe å skrive hjem om, og med det understreker platas ender kvalitetsspriket på materialet, der det spenner fra direkte suverent til heller svakt.


«Virtual XI» (1998)

Med den rett i trynet «Futureal» innledes «Virtual XI» – andre plate på rad der tittelen på en måte nummerer utgivelsen i bandets diskografi – på veldig godt vis, og på de fleste måter følges formelen fra «The X Factor». Det vil si at Harris igjen er i førersetet, der han produserer frem et litt upolert lydbilde på de åtte låtene gutta har valgt å spille inn.

Albumets første singel var «The Angel And The Gambler». Denne står i kontrast til de mer typiske singlene som gjerne er kortere og mer direkte, der dette er et spor på nesten ti minutter og med det måtte kortes ned til singelutgivelsen. Tangentene får overraskende stor plass i lydbildet og dynamikk benyttes godt, men som en helhet stikker ikke låta seg frem som et høydepunkt på plata.

Dynamikk er også et vesentlig element i «Lightning Strikes Twice», der rolige melodiske gitarer kombineres med det mer hardtslående. Resultatet er godkjent, og det samme må sies om den spretne melodibruken i «When Two Worlds Collide». Dette er også ei låt som løfter seg godt under instrumentalpartiet og gitarsoloene.

Der forgjengeren toppa seg med «Sign Of The Cross», har også «Virtual XI» et spor som står igjen som en solid Iron Maiden-klassiker. Det er den suverene «The Clansman». Her er bandet igjen inne på det episke, der både oppbygning og melodibruk er orkesteret på sitt absolutt beste. Gitarsoloene er igjen aldeles fortreffelige, og tekstmessig er Harris inne i sitt historiske hjørne. Her finner du rett og slett alle ingrediensene som gjør Iron Maiden til et av tidenes beste band.

«The Educated Fool» er på sin side relativt svak på melodisiden, der herrene Dave Murray, Blaze Bayley og Steve Harris står bak komposisjonen i fellesskap. Dette altså uten egentlig å få noe nevneverdig ut av samarbeidet, annet enn nok et godt midtparti. Da sitter det klart bedre når Harris komponerer alene og skaper «Don’t Look To The Eyes Of A Stranger», og med det igjen treffer godt melodimessig med platas nest beste spor.

Skivas finale er den litt roligere «Como Estais Amigos» – skrevet av Gers og Bayley – der det også er funnet plass til litt (keyboard)-orkestrering. Resultatet er fint, og samtidig litt annerledes, på ei plate som igjen i all hovedsak holder seg innenfor Iron Maidens tradisjonelle rammer.

Med det er også Blaze Bayleys omdiskuterte tid i Iron Maiden over, og om du er av dem som ikke takler mannens stemme er det altså mulig å finne liveversjoner med Bruce Dickinson av en håndfull låter fra disse to platene.


«Brave New World» (2000)

Comebacksingelen «The Wicker Man» innleder «Brave New World», der Iron Maiden nå er gjenforent både med vokalist Bruce Dickinson og gitarist Adrian Smith, hvilket gjør bandet til en sekstett. Åpningssporet sitter bra, og Kevin Shirleys produksjon gjør seg godt, hvilket er med på å gjøre albumet til det klart beste fra bandet på 12 år, og i det hele tatt til et av høydepunktene i britenes diskografi.

Det er selvfølgelig først og fremst det solide låtmaterialet som gjør «Brave New World» til ei så sterk skive som den er, og nå er hele bandet, utenom trommis Nicko McBrain, med og skriver. Gitarist Dave Murray bidrar på det gode tittelsporet, og ikke minst på platehøydepunktet, den episke «The Nomad». Nevnte komposisjon åpner med fet riffing og et interessant rytmemønster, og utover i låta bys det på melodiøst gitarkrydder, dynamikk, passe med energi, og noe litt småpompøst. Dette er fenomenalt.

Ellers er Harris involvert som komponist på alle spora, og han treffer virkelig innertieren med «Blood Brothers». Dette er så klassisk Iron Maiden som man kan få, og gitarlinjene er igjen melodiøse, om ikke alltid like fremtredende som på bandets foregående album. Jeff Bova tilfører for øvrig orkestrering – slik han også gjør i «The Nomad» – til dette sju minutter lange sporet, som bare blir bedre og bedre jo lengre ut i det du kommer.

Skivas lengste låt er «Dream Of Mirrors», og her tar det litt tid før det tar av, men når refrenget dukker opp er det enkelt, catchy og effektivt. Den sedvanlige Iron Maiden-dynamikken utnyttes til det fulle mellom litt annerledes gitarplukking og de mer massive partiene.

Det veksler mellom de mer episke låtene og kutt som «The Mercenary», «The Fallen Angel», og tidligere nevnte «The Wicker Man», som er kortere og mer rett i trynet. Dermed er «Brave New World» også ei plate som er variert innenfor Iron Maidens særegne uttrykk, samtidig som gode låter som «Ghost Of The Navigator» og den fengende andresingelen, «Out Of The Silent Planet», er med på å skape et album uten dødpunkter, selv om den avsluttende «The Thin Line Between Love And Hate» nok er litt anonym.

Jan Dahle

Reklamer
Dickinson Bayley tur/retur