Tre ganger symfonirock


Ian Gillan «Contractual Obligation #1: Live In Moscow»
Ian Gillan «Contractual Obligation #2: Live In Warsaw»
Ian Gillan «Contractual Obligation #3: Live In St. Petersburg»

e-a-r

Det hele og fulle bandnavnet her er Ian Gillan With The Don Airey Band And Orchestra, hvilket burde forklare at vi snakker om full pakke med rockeband og symfoniorkester. Opptakene stammer fra Gillans turne i Østblokken høsten 2016, og tre konserter er å finne på henholdsvis Blu-ray, CD og LP.

De tre nummererte «Contractual Obligation» inneholder altså forskjellig innspillinger, med tre forskjellige orkestre, men setlista er den samme hver kveld. #1 er Blu-ray-en, som er innspilt i Moskva 15. november 2016.

Det åpner med orkesterets lille overture, som går rett over i «Hang Me Out To Dry» når gitarist Simon McBride riffer det hele i gang. Ian Gillan synger så bra som han kan i dag, hvilket vil si at stemmeprakten ikke er helt der oppe, men som typisk er kommer han ut av det hele med all ære i behold. Dette fordi han kjenner sine begrensninger.

Her får Gillan også solid backing av koristene – der vi blant andre finner Amanda Somerville – hvilket gjør seg godt. Rockebandet rundt sangeren er også ypperlig, og når «Pictures Of Home» dukker opp kommer også Don Airey til sin fulle rett. Bakerst sitter så orkesteret og blåser dette opp til noe større enn vanlig. Skulle du være blant de som ikke er særlig begeistra for kombinasjonen rockeband og orkester, er det dermed helt klart best å ta lange omveier rundt disse utgivelsene.

Visuelt er det godt redigert, og lydproduksjonen er glimrende. Dermed snakker vi om en Blu-ray der alt ligger til rette for en god opplevelse, og når det hele fungerer ypperlig musikalsk er det ikke mye å sette fingeren på.

Ian tilegner «A Day Late’n A Dollar Short» til da nylig avdøde Leonard Haze, som turnerte med Gillan på nittitallet, og samtidig er dette med på å understreke at det ikke er kun standardmaterialet som hentes frem. Deep Purples «Razzle Dazzle» hadde aldri vært fremført live før denne turneen, og det gledes stort over en herlig versjon av den litt bortglemte godbiten «Anya».

Til «Lazy» finner dirigent Stephen Bentley-Klein frem fiolinen, mens Grace Gillan slipper frem fra korrekka for en duett med sin far i den korte rock’n rolleren «You’re Gonna Ruin Me Baby». I motsatt ende musikalsk finner vi den gode balladen «When A Blind Man Cries», og den neddempa «No More Cane On The Brazos». Sånn sett har Gillan satt sammen et godt og variert sett, som gjør at du som lytter/seer ikke mister interessen.

Litt overraskende er det kanskje at «Difficult To Cure» plukkes frem, men siden Don Airey var involvert i denne Rainbow-versjonen av «Beethovens Niende» er den ikke helt malplassert. Samtidig er dette selvfølgelig et stykke som roper etter orkester. Det samme gjør på en måte den allerede grandiose «Perfect Strangers», som løftes til nye og flotte pompøse høyder med orkesteret. Dette er bare fenomenalt.

«Hell To Pay» gir Airey litt ekstra spillerom, før «Demon’s Eye» kommer som et av konsertens høydepunkter. Derfra og ut er det tid for standardene i form av «Smoke On The Water», «Hush» – med en snutt av Gary Moores «Still Got The Blues» som intro, og solosnutter fra trommis Jon Finnigan og bassist Laurence Cottle underveis – og den avsluttende «Black Night». Sistnevnte blir akkurat passe storslått når orkesteret pøser på.

#2 er dobbel-CD-en fra Warszawa 19. november, og både her og på LP-en droppes orkesterintroen. Dermed går det rett på «Hang Me Out To Dry», og på de fleste måter følger det på i samme gata som på Moskva-opptaket. Sånn sett blir det en jobb for nerdene å sammenligne versjoner, men underveis får vi blant annet en tøff «A Day Late’n A Dollar Short», en leken intro til «Lazy», og det blir plass til en trompetintro i «Anya», mens «Still Got The Blues»-biten er droppa på denne konserten.

Trippel-LP-en som er #3 byr på kvelden i midten, hvilket betyr at vi befinner oss i St. Petersburg 17. november. Der byr Gillan med band og nytt orkester på mye av det samme, og dermed riffer McBride godt i «No Lotion For That», det er fin dynamikk i «Strange Kind Of Woman», en flott gitarsolo i «When A Blind Man Cries», og Gillan scatter seg gjennom «Rapture Of The Deep».

Alt i alt har du altså tre konserter å velge mellom, og hvilken du velger kommer mest sannsynlig an på hvilket format du foretrekker, for konsertene er ikke forskjellige nok til at det er noen grunn til å anbefale en av dem på grunnlag av det musikalske.

Jan Dahle

Tre ganger symfonirock