To the mountains high

Så var tiden inne for årets første tur opp i høydene, hvilket egentlig var passende med tanke på at skyer i stor grad dekte for sola. Dermed ble det ikke steikhett, men samtidig skulle det etter hvert komme noe fuktighet ned fra himmelen.

Som typisk er begynner turen med tassing i retning stranda, før man igjen tar til høyre opp langs havet. Denne første delen av dagens utflukt akkompagneres av Kill For Thrills’ «Dynamite From Nightmareland» – plata som innehar andreplassen i Gilby Clarkes diskografi – og som alltid er det riktig fornøyelig å lytte til låter som «Motorcycle Cowboys», «Commercial Suicide», og ikke minst «Wedding Flowers».

På vei opp mot oset treffer jeg igjen på en del «svampebober», med hengende tunger som gir dem et uttrykk ikke ulikt en golden retriever i 30 graders varme. Jeg går som sist over skibroene, der elva fortsatt byr på så lite strøm at den egner seg dårlig for en tinnsoldat på tur, standhaftig eller ei.

I stedet for å gå i retning beverpalasset velger jeg i dag den kortere ruta, der jeg tar til høyre og går stien opp langs elva. Det var her vi i sin tid bar kanoen, som senere skulle fylles med vann, oppover til elvepadlingas startpunkt. I dag deler jeg stien kun med en mengde maur, og bærer ikke på noe som helst.

Som alltid må jeg svinge bortom Tuftebrui, før jeg fortsetter på Ustedalshavet rundt, som grusveien så fint heter. På det øverste punktet på denne ruta står det en benk, og der hviler jeg litt før tiden er inne for å begynne på dagens klatreetappe. Samtidig som jeg sitter der er det tid for å bytte musikk, og det blir bestemt at det trengs noe mindre energisk når fjellet skal bestiges.

Valget blir Lars Winnerbäcks «Söndermarken», da jeg kommer frem til at denne plata kan ha riktig energinivå. Det føles likevel kanskje ikke helt betryggende der jeg tar fatt på turen opp mot høyden med ei låt som heter «Faller», for at denne kronglete strien byr på mer enn nok muligheter til å ramle er sikkert. Man kan nok også regne med å bli liggende en stund om uhellet skulle være ute, for veldig tett med folk er det ikke oppover i fjellskrenten. Dermed er det ingen som kommer bort og tar meg i hånda, og sier «vi ska åt samma håll», selv om Lasse hinter om at sånt kan skje.

Traseen oppover i skogen er på en måte delt i tre etapper, der det etter første klatredel flater ut en god stund, og på hver av disse etappemålene er det «strålende» utkikkspunkter for den som finner nytte i det. Det gjør som kjent ikke undertegnede, og dermed traskes det trutt videre. Jeg vasser gjennom disse lilla blomstene man som barn dro kronbladene av for å finne hest og kjerre, men hva blomstene heter aner jeg ikke. De heter i alle fall neppe hest-og-kjerre-blomster.

Jeg kommer til et sted der det renner en liten bekk, og Sahara-følelsen i kjeften gjør at jeg bøyer meg ned og får i meg litt vann. Tankene går samtidig mot dagens nyheter som forteller om harepest på deler av Østlandet, og oppfordring om ikke å drikke fra bekker. Jeg tar likevel sjansen da dette visstnok var lengre øst enn denne skogen. Om jeg plutselig skulle begynne å føle meg ekstra spretten når jeg nærmer meg toppen, vet jeg i så fall hva det kommer av.

Nå begynner den bratteste delen av oppstigningen, og når klatredel to er unnagjort er det bare et litt mindre bratt parti som følger. Så gjenstår en liten bit opp til punktet der jeg i flere år sto fast. Jeg setter meg på den velta bjørka, som jeg i disse åra brukte som (et siste) hvilested, men denne gangen med delvis visshet om at jeg skal videre. Samtidig påpeker Winnerbäck at det nå er «lång väg hem».

Etter noen år der utsikten på dette punktet låste kroppen, klarte jeg for to år siden å haste videre oppover, uten å se meg tilbake. Problemet ble da å komme seg ned igjen, hvilket førte til at jeg måtte krabbe gjennom vier og annen faenskap ned i et lite dalsøkk, som førte meg forbi problempunktet.

I fjor klarte jeg så å overvinne dette stedet, da jeg gikk relativt rolig oppover, og klarte å se meg tilbake. Da gikk jeg likevel en annen vei ned, som førte til utallige tilfeller av at jeg gikk meg fast, måtte snu, og i det hele tatt virkelig fikk utforska området ned mot elva fra baksiden av toppene. Denne hendelsen står igjen som den utvilsomt mest strabasiøse turen i Monsen-modus noen gang.

Nå føler jeg meg uansett så tøff at jeg tror jeg skal kunne komme meg ned igjen samme sted som jeg går opp. Vel oppe på toppen blir det tid for en liten pust, og mens jeg står der og kikker bort mot Hallingskarvet – sannsynligvis med et snev av retrieveruttrykk i ansiktet – kommer det ei dame luskende forbi. Hun har en sånn sekk med slange opp til munnen, og dama flirer hånlig mens hun tar en slurk. Mest trolig ser jeg nå ut som en grønn retriever i 35 grader pluss, og med det er det også mulig jeg hallusinerer det hånlige fliret.

Ny musikk må plukkes, og nå er det tid for å følge opp forrige utflukts David Lee Roth-lytt. Det er med andre ord tid for «Eat ‘Em And Smile», mens turen nedover stien begynner. Tøffheten vedvarer, og jeg kan stille og rolig bevege meg over det tidligere nevnte problemfeltet, og samtidig nyte utsikten. Jeg utnevner herved meg selv til stiens konge!

Nedturen er egentlig rimelig strabasiøs, og om det er tungt å gå opp, er det betydelig mer risikofylt å gå nedover. Småsteiner, og generell dårlig sti, gjør at du bør trå varsomt for å unngå å ramle bakover. Knust bakhode er visst ikke sunt, har jeg hørt. Spesielt ille er det de stedene det renner vann, men etter tidligere fall har man da delvis lært å passe seg.

Under siste del av nedturen proklamerer Roth, som Frank Sinatra før ham, «That’s «Life» – mulig mannen forsøker å fortelle meg at livet består av kronglete og bratte stier – og samtidig kan man konkludere med at «Eat ‘Em And Smile» er et aldeles fenomenalt album. Med de tankene er jeg tilbake på benken jeg satt på før klatringa begynte.

Ny musikk blir Onslaughts «In Search Of Sanity», en jakt som rimelig sikkert ville blitt mislykka i disse traktene. I det jeg begynner å gå mot Tuftebrui begynner det så for sikkerhets skyld også å regne, og med det trenger Supertramp seg inn i skallen, gjennom Onslaughts thrash. Nede ved Tuftebrui blir avgjørelsen om å gå grusveien hjemover tatt.

Det betyr at man passerer det lille, underlige gårdsbruket på venstre side, der det blant annet står ei dukke i menneskestørrelse, med fuglehode. Videre bærer det forbi vikinggravene, og så tilbake samme vei der turen begynte. Underveis slår jeg fast at «In Search Of Sanity» har mye mer «Master Of Puppets» over seg enn jeg kunne huske, men at skiva fortsatt sitter som et skudd.

Nok en liten regnskur dukker så opp det siste stykket i retning stranda, men med kun noen få hundre meter igjen før jeg er hjemme kommer jeg gjennom også denne fuktigheten uten varige mén. Sliten som et dovendyr med dårlig kondis ramler jeg så inn døra, og hiver meg over ei flaske saft som ble strategisk plassert i fryseren før jeg dro ut…

Jan Dahle

Reklamer
To the mountains high