Over fjellene og langt avsted

Nok en gang bærer det ut i sommervarmen, og denne gangen skal turen bli lengre enn hva som kan betraktes som normalt for undertegnede. Samtidig skal man ta seg opp i høyden, med tilhørende klatring.

Som vanlig for turer i fjellbygda begynner det med trasking ned mot stranda, og deretter oppover langs Ustedalshavet. Dagens første musikkvalg er Chics «C’est Chic», så her skal vi tilbake til syttitallets disco og funk. Jeg føler meg altså ikke akkurat i rockehjørnet nå. Der var jeg derimot da jeg i 1992 så The Grønne Glitrende 3 Og Dag i Trondheim, på nettopp Rockehjørnet.

Akkurat nå er det uansett ikke noe som minner om jula, der jeg går forbi vikinggravene. Samtidig slår det meg at TNTs «Knights Of The New Thunder» kanskje hadde vært mer passende akkompagnement her og nå. Disse tankene blir uansett fort pressa bort av møkkalukta som kommer sivende fra det lokale gårdsbruket, der det for øvrig går en hest og knasker gress. Sånn er det her på landsbygda.

Etter å ha gått langs Fløtagutu tar jeg opp Tuftebruvegen, i stedet for den mer brukte veien ned mot Tuftebrui. Dette betyr at jeg nå ser rett opp på dagens mål, Urundberget. Mens Nile Rodgers byr på sine ypperlige funky gitarer tasser jeg så videre opp mot riksvei 7, og krysser den for å begynne på stigningen, der skiltet sier «Urundberget 2,5 kilometer».

Først er det en bratt grusvei, og like oppe i den byttes Chic ut med Styx og deres nyinnspillinger som går under tittelen «Regeneration Volume I & II». Man krysser forsiktig Bergensbanen, og begynner så på den brutalt bratte stien, som muligens har vært en kjerrevei i sin tid. Her er det så bratt at klatretau og fallskjerm er obligatorisk turutstyr, men om noen skulle påstå at det går rett opp er det en overdrivelse, for hellinga er neppe på mer enn 86 grader.

Samtidig hinter Lawrence Gowan om at opplevelsen nok kun er «The Grand Illusion», men der tar han grundig feil. Tommy Shaw følger så på med påstanden «Fooling Yourself», som om også han prøver å overbevise om at dette ikke er bratt. Samtidig kaller han meg «Angry Young Man», hvilket viser at han ikke har sneven av peiling på hva han ytrer, for at jeg er en gretten gammel gubbe er fastslått for lengst.

Etter hvert begynner uansett Styx å høres ut som et vassent band, men det skal vise seg at dette ikke er musikantenes skyld, men derimot det at jeg nå er så svett at det har samla seg store dammer i ørene. Jeg hamrer ut et par skvetter, og holder meg for nesa for å blåse som fontener ut av ørene. Deretter låter Styx igjen som de skal, mens undertegnede nok kan forveksles med «svampebobene» fra foregående turer.

Oppe på en liten flate, der det i sin tid var en støl, møter jeg noen ulldotter, bamsemums, sauer, eller hva du vil kalle dem. Om disse står her av gammel vane vites ikke, men det er i alle fall en stengt sauesalter på området. Mens Styx ber om svar fra krystallkula, for å finne ut hvor de har vært og hvor de skal, vet denne våte vandreren svaret på begge deler, og begynner på neste klatreetappe.

Underveis kommer jeg til et par topper som egentlig ikke er topper, men på den ene er det riktig god utsikt over min barndoms dal. Nå nærmer jeg meg etter hvert høydenivået til Urundberget, og mens James «JY» Young legger ut om noen man garantert ikke treffer her oppe, «Miss America», slår jeg meg ned på en stein og hviler ut litt mens jeg nyter utsikten. Det går nemlig an å nyte utsikt bare det ikke er for bratt i umiddelbar nærhet.

Når jeg er oppe på Urundberget, der jeg ser verken skjeggete menn eller kortvokste som bygger, har jeg fortsatt ikke helt nådd toppen. Som allerede nevnt er ikke en tilsynelatende topp nødvendigvis en topp når du har nådd den, og dermed fortsetter ferden opp mot områdets høyeste punkt. Samtidig pågår mer eller mindre rabiat klapping til «Too Much Time On My Hands».

Oppe på toppen ser jeg varden som forteller at dette er nettopp toppen. Her hindrer disen i det fjerne utsikten til Gaustatoppen i sør, mens jeg mot nord ser helt til Hallingskarvet, som egentlig er like borti der. Her oppe ligger det også noe som muligens har vært ei steinbu, men den er i så fall hinsides krasafaren. Ellers hører det med til historien at det blåser en del her, men så blåser det som kjent på toppene.

Man setter seg igjen på en stein, og nyter utsikten, mens det slår meg at det egentlig er et flott skue som ligger rundt meg. Samtidig kommer Tommy Shaw med sin mest fornuftige uttalelse for dagen, der han fastslår at det nå er «High Enough». Samtidig er det mulig noen som frekventerer området innover skogene fra Romsås gjenkjenner det som tilsynelatende kan minne om en elgs brunsthyl fra i fjor vår.

Med dette er det også slutt på Styx for denne gangen, og med utsikt over barndommens dal er det vel like greit å fortsette med musikk fra den gang jeg var yngre, så mye yngre enn i dag. Det er dermed tid for Boney M. og «Nightflight To Venus», og mens det telles ned mot take off, begynner jeg på nedstigningen. Det vil si, først bare ned til Urundberget, for å se om jeg kommer lengre ut mot kanten enn i fjor. Svaret på det er (trommevirvel)… nei.

Nå går turen østover – heldigvis uten først å ha gått så mye som sjuogtredve mil nordover – og den første delen er relativt flat, og stien er fin å gå. Her skjer det med andre ord ikke mye. Man kan dermed traske rolig, og myse ut mot Havsdalen på venstre side og ut mot barndommens dal på høyre side. Ikke er det mye folk å se heller, så dette er akkurat så fredelig som man liker det.

Mens Boney M. synger den mindre passende «King Of The Road» – opprinnelig av Roger Miller – velger jeg å gå over alle toppene, i stedet for den flatere ruta på baksiden av de nevnte høydene. Det betyr at jeg etter hvert befinner meg på toppen av skitrekket til Halstensgård – ja, navnet har en tett tilknytning til Paperboys’ Pope Dawg – hvilket drar frem minnene fra den gang man brukte tiden i skibakkene. Det vil for øvrig si at det er ca. 33 år siden jeg sist var akkurat her.

Det blir litt berg-og-dal-bane der man går opp og ned fra topp til topp, og må skreve over et elektrisk gjerde her og der. Det viser seg etter hvert at dette ikke er påslått, men man tar jo ingen sjanser, og er nok dermed et artig skue for de som eventuelt sitter på mer fjerntliggende topper med kikkert.

På vei mot Geilotoppen treffer jeg på en gjeng med kyr, og frykter at disse skal være like mannevonde som undertegnede blir når han møter fremmede i skog og mark. Dyra ser uansett i utgangspunktet ut til å ta mitt nærvær med største ro, så da er det bare å finne frem dumtelefonen i et forsøk på å ta mitt eget «Atom Heart Mother»-bilde. Resultatet blir sånn passe da rauterne ikke er spesielt poseringsvillige, og den ene etter hvert begynner å snøfte faretruende når jeg har tatt et par bilder.

Det er tid for ny musikk, og nå er det Krokus’ «Headhunter» som plukkes frem fra musikkarkivet. Dermed dras tankene tilbake til jula 1983, og blomsterkvasten som gikk nærmest på repeat. Her og nå går uansett ingenting på repeat, der jeg for første gang siden 1986 befinner meg på Geilotoppen.

Herfra og ned skal jeg – etter råd fra broder’n – følge Pilvegen. Hva som har gitt nedfarten sitt navn vites ikke. En vei er det i alle fall ikke, men derimot en helt grei sti. Ikke er den rett som ei pil heller, for her svinger det mer enn Status Quo noen gang har gjort. Svingene gjør uansett at det ikke blir bratt, men det stien mangler i bratthet tar den igjen på lengde. Det betyr at turen ned blir mye lengre enn antatt, men like etter at Krokus har gjort sitt ankommer jeg kåken til broder’n.

Som Foreigner i sin tid poengterte er jeg nå «Long, Long Way From Home», men broder’n har tatt på seg ansvaret å kjøre slaktet hjem igjen. Før det skjer blir jeg fora med et par burgere og en skvett vann, og etter det er jeg klar til å vagge over i bilen som frakter meg tilbake til utgangspunktet.

Jan Dahle

Reklamer
Over fjellene og langt avsted