En tur rundt havet

Tiden er inne for en første turrapport fra fjellbygda, hvilket vil si nye omgivelser i forhold til tidligere historier fra området inn i ødemarka bak Romsås. I dag er det dermed den enkle, og relativt begivenhetsløse, runden rundt Ustedalshavet – det åttende, og svært ofte glemte, verdenshavet – som gjelder. Dette for å få en forsiktig start på fjellsesongen.

I det man går ut døra er det tyske Châlice og deres «Persistence Of Time» som hentes frem. Plata, som undertegnede tilbake i 1998 ga full pott, har ikke blitt spilt på årevis, men når turen går ned i retning Geilo beach skal det vise seg at dette fortsatt sitter godt i ørene. Før jeg når stranda tas det så til høyre, da turen rundt havet av en eller annen grunn så godt som alltid går mot klokka.

Det er en fin grusvei hele runden om man ønsker det, men etter en kjapp tur innom Fekjo skulpturpark for å konstatere at den også i år er et trist skue – jeg savner tiden da man traff blant annet enhjørninger her – bærer det ned mot havets innfallsos. På veien dit har man møtt mulige slektninger av Svampebob – de var i alle fall våte som noen svamper der de kom joggende – og syklister som har det så travelt at de kommer på to hjul i svingene (ja da, selvfølgelig kommer så godt som alle syklister på to hjul, men vær som leser litt medgjørlig her).

Undertegnede tar det derimot rolig, og benytter seg gjerne av benkene som står langs ruta. Veien er for øvrig skiløype om vinteren. Det betyr også at det er broer over elveløpa inn mot Ustedalshavet. Broer var det derimot ikke den gang man var ung, og undertegnede og kompis Stein klarte å senke en kano i forsøk på elvepadling her en gang i våre ungdoms år. For øyeblikket er det for øvrig så lite vann i elva at man knapt kan seile papirbåt på den. Et annet vesentlig poeng her og nå er at Châlice på øra overdøver eventuell banjospilling i området.

Turen går så inn mot det lokale beverpalasset. I likhet med for så mange andre som har valgt å komme utenfra til denne fjellbygda, holder det ikke lenge med normal hytta. Nei, palass skal det være. Beverhytta har dermed bare vokst og vokst, med dertil tilhørende snauhogst i området. Siden i fjor har noen tobeinte vært og rydda opp i det verst raserte området inn mot palasset, men beveren har nå tatt hevn på andre siden. Dette betyr at utallige velplasserte trær ligger på kryss og tvers over stien. Jeg nekter å tro at dette er tilfeldig. Dyret er nok ondskapen selv, og dets nummer er 666.

Denne turgåeren lar seg uansett ikke knekke av lokale djevler, og med noen omveier og klatring over felte trær kommer man seg ut av beverens anleggsområde, og etter hvert bort til det lille tjernet som ligger på siden av Ustedalshavet. Rundt dette, og gjennom litt skog, så er man igjen nede ved kysten, ved et båthus, der det også ligger noen båter utenfor som det er fint å sitte på mens man myser ut over det speilblanke havet.

Alt dette er en omvei, på stier, i stedet for å gå grusveien forbi vikinggravene, som på alle måter er en litt kjedeligere strekning. Samtidig er det normalt betydelig mindre folk inne på stiene, slik at skogens ro får bedre tak i en turgåer. I dag er det likevel noen mennesker også her i det normalt folketomme området. Jeg klarer uansett å ta meg sammen, lar være å glefse etter disse individene som forstyrrer ensomhetens fortreffelighet, og går stille over myra mot den øverste delen av Ustedalshavet.

Der, under ei furu, står den mest avsidesliggende benken i området, og der slår jeg meg ned mens jeg lar meg underholde av et par øyenstikkere som leker seg i sola. Dette skuet burde selvfølgelig vært akkompagnert av Magne Furuholmens «Dragonfly», men den ligger dessverre ikke på telefonen. Deretter bærer det innover i skogen, der stiene er litt mer diffuse. Det er uansett ikke mulig å rote seg nevneverdig bort i området – men av erfaring vet jeg derimot at det er fullt mulig å gå seg fast både i kratt og myrhull – og etter hvert er jeg inne på stien som fører til Tuftebrui.

Der er det atter en gang bare å slå fast at det er lite vann i elva, samtidig som Châlice er ferdig med sitt. Dermed byttes den melodiøse hardrocken, med prog-tendenser, ut med rock’n roll i form av Backstreet Girls’ «Normal Is Dangerous». Litt borti veien treffer man så på litt slekt, hvilket fører til noe så unormalt for denne turgående skribenten som en liten samtale. Ut over dette skjer det egentlig svært lite på denne delen av turen.

Grusveien er enkel å gå, og det blir dermed ingen utfordringer eller strabasiøse utskeielser underveis, men de som måtte ønske det kan her og der lære noe om området og den lokale historien ved å lese oppslag som er å finne langs skogsveien. Denne glade (?) vandreren trasker forbi disse, men stopper derimot ved noen benker for å tømme skoa for grus.

Dessverre er det mer insekter og kryp enn i en gjennomsnitts Indiana Jones-film straks man setter seg i skyggen, og i sola er det for varmt å sitte i lengden. Dermed blir pausene korte, og i det Petter Baarli byr på sine siste gitartoner er jeg fremme ved en gammel kjenning. Hver sommer føles det som en liten begivenhet å hilse på trollet som står der og peker opp mot Hallingskarvet, og også i år blir det et hjertelig gjensyn.

Neste musikalske post blir David Lee Roths «Skyscraper», som er et skikkelig sommeralbum. Dermed tas denne skribenten straks tilbake til sommeren 1988, da det føltes som om man levde i Paradis, og turen blant annet gikk til Donington Park, der Roth var blant de som sto på scena. Her og nå er det fornøyelig å lytte til Steve Vais melodiske finurligheter, og skiva fremstår plutselig som nærmere «Eat ‘Em And Smile» i kvalitet enn jeg kunne huske. Noen sier meg at sistnevnte blir et musikalsk følge på neste utflukt.

Turen går forbi golfbanen, som nå ser ut til å bestå av kun rough, og over den første terskelen som leder tilbake mot den riktige siden av havet. Her kommer jeg inn på ei øy som brukes som treningsområde for hunder, men jeg er heldig, og ingen settere må ristes løs fra leggen mens jeg går gjennom det lille skogsområdet mot terskel nummer to. Over på den andre siden av denne er man nesten fremme ved Geilo beach.

Der vasser jeg forbi stranda, konstaterer at selv en isbjørn ville slått floke om den hadde forsøkt å ta seg en dukkert her, og går deretter den korte veien hjem. Dermed er også årets første skogstur i fjellbygda unnagjort, men kjenner jeg meg selv rett er det ikke lenge før det er tid for de mer strabasiøse turene oppover i fjellsidene, med tilhørende høydeangst.

Jan Dahle

Reklamer
En tur rundt havet