Squares «Squares»
e-a-r

Før Joe Satriani i 1986 proklamerte at han var «Not Of This Earth», hvilket gitarspillet hans opp gjennom åra har understreka, hadde mannen naturligvis en fortid. At Joe bedrev undervisning, og hadde blant andre Steve Vai og Kirk Hammett som elever er ofte omtalt, men nå kan vi også høre hva gitarfantomet drev med på det musikalske plan, når innspillinger fra Squares for første gang er gjort tilgjengelig for massene.

Squares var bandet Joe Satriani hadde gående på slutten av syttitallet, og innover på åttitallet. Med seg i trioen hadde han bassist Andy Milton, og fremtidig Satriani-trommis Jeff Campitelli. På lydsiden bidro John Cuniberti, som også skulle bli et vesentlig element når Joe skulle erobre gitarverdenen. Sånn sett var mye av Satrianis team for fremtiden allerede på plass da Squares gjorde sine innspillinger tidlig på åttitallet, og nå har Cuniberti pussa opp de beste opptaka fra den gang.

Det er både rocka og melodiøst når «Give It Up» åpner plata, der Milton står for sangen, og Satriani naturligvis byr på gode gitarer. Det hele bærer nok preg av å være demoinnspillinger, men det fungerer med råskapen det tilfører. Musikalsk har Satriani sagt at bandet var en blanding mellom Van Halen og The Everly Brothers, og poprock-miksen gjør det til en ganske grei beskrivelse.

Låtmaterialet fungerer også, der den smårocka «Everybody’s Girl» følger i åpningskuttets fotspor, mens det blir litt mer sekstitalls-pop i «B-Side Girl». I sistnevnte kommer dermed de nevnte The Everly Brothers-inspirasjonene til sin fulle rett. Samtidig gir det nakne uttrykket spillerom for en ren og fin solo fra Joe.

I «I Need A Lot Of Love» har muligens gutta også latt seg inspirere av punken, der det fortsatt er melodiøst, men med litt mer aggressivitet i bunnen. «So Used Up» har så noen elementer som drar tankene mot Toto, mens «Tonight» er herlig uptempo poprock.

Det er altså god variasjon over materialet til Squares, og det handler om rimelig streite låter. Dermed er det heller ikke den typen spillerom for Satriani som det har vært i mannens senere instrumentalmusikk, men han både riffer bra og tilfører en god solo i «Can’t Take It Anymore». «You Can Light The Way» byr også på en riktig god solo, som hinter om fremtiden.

Rytmeseksjonen setter sitt tydelige preg på den rocka «Follow That Heart», mens den popa balladen «Never Let It Get You Down» blir nok et spor som fremhever Satriani. På sitt mest rett i trynet er Squares så når de rocker godt med den avsluttende The Paris Sisters-coveren «I Love How You Love Me». Med det er også en god musikalsk historieleksjon for Joe Satriani-fansen ved veis ende.

Jan Dahle