Marius Müller’s Funhouse «Plugged! 2 – Rett Og Slett»

Marius Müller gjorde mye flott i studioet, men det var som liveartist han på mange måter var i sitt absolutte ess. Det var da også alltid fornøyelig å høre mannen traktere gitaren på scenene rundt omkring, og i to tilfeller resulterte konsertene i liveplater. Den første ble spilt inn på Rockefeller høsten 1993, og bar tittelen «Plugged!», mens oppfølgeren ble spilt inn på Smuget fire år senere. Det er sistnevnte vi nå tar for oss, samtidig som vi markerer at det i dag er 20 år siden Marius døde.

Datoen er 25. september 1997, og ryktene skal ha det til at Marius Müller’s Funhouse skal gjøre sin aller siste konsert når bandet inntar Storm Ps scene på Smuget. Samtidig skal det spilles inn liveplate, men det er mye som ikke blir slik man den gang trodde. Funhouse gjenoppstår igjen, og konsertplata skal vise seg å få en svært trang fødsel. Det er først i forbindelse markeringa av at det i 2009 var ti år siden Marius døde, plata så dagens lys.

Tittelen på utgivelsen er «Plugged! 2 – Rett Og Slett», og inneholder altså opptaket fra denne høstkvelden i 1997. Dessverre er det ikke konserten i sin helhet som blir presentert på CD-en, men de 13 låtene vi får er aldeles strålende. Her er for øvrig bandet utvida med Mike Hartung på gitar, noe som gir et fyldigere lydbilde enn «Plugged!» kunne by på.

Funhouse hadde nylig sluppet «Det Norske Huset», og hele åtte av liveskivas spor er henta fra Müllers retur til det norske språket. «Mantra» er første låt ut, og dermed får trommis Per Hillestad satt sitt preg på det hele, før gitarene kommer inn for fullt. Pål Reinertsen fyller ut rytmeseksjonen med groovy bassing, og dette låter ikke annet enn suverent.

«Den Du Veit» på Smuget 25/9-1997.

Hovedpersonen selv synger til gitarmelodiene, og er i det hele tatt akkurat den vi kjente ham som. Vi snakker ikke om en stor vokalist, men om en mann med sjel og særpreg i stemmen. Det er uansett gitarene det virkelig handler om, og utover på skiva blir det mye å glede seg over på det feltet. Når låtmaterialet også er strålende – undertegnede holder på «Det Norske Huset» som Müller’s beste plate – er det ikke noe å utsette på «Plugged! 2 – Rett Og Slett».

Det er småfunky gitarplukk som åpenbarer seg i «Innertierkyss», men samtidig er det også noe mer råskap å spore enn på studioinnspillingene – om ikke like rått som på «Plugged!» – akkurat slik det bør være på ei liveplate. Det glir så over i en «Jeg Taper Aldri», som bygger seg opp innledningsvis, og etter hvert drar det av gårde i et langt og herlig soloparti.

Etter i en årrekke å ha holdt god avstand til «Den Du Veit», plukka Marius frem igjen sin største hit på denne tiden. Han gjorde en ny akustisk studioversjon – som ble sluppet på samleplata «Marius Müller» ett år etter hans død – og det var en tilsvarende versjon som ble presentert denne kvelden på Smuget. Vi snakker altså om et helt annerledes arrangement, men samtidig gir dette Marius en god mulighet til å rive løs på kassegitaren.

Müller var aldri redd for å spille coverlåter, og et par av disse er også med på «Plugged! 2 – Rett Og Slett». Først ut er Fleetwood Macs «Oh Well», som innledes akustisk og med en streng som ryker – hvilket her er godt redigert – før elgitaren plukkes frem for følsomme toner. Når det rockes opp blir det blant annet heftig riffing, og Funhouse byr som vanlig på god energi.

Billett til «Plugged! 2»-konserten.

«Celebrate» er den andre coveren som har fått plass på plata, og her får vi høre gode koringer innledningsvis, før det dras av gårde med et ørlite funk-preg. Her slipper også Hartung til med en solo, mens Reinertsen gir godt liv til komposisjonen. Etter hvert dras det over i den sedvanlige allsangdelen, og i forbindelse med solopartiet leker Marius seg litt med «Funk #49».

Dette handler likevel altså i stor grad om datidens ferske låtmateriale fra «Det Norske Huset», og «Engel» er et flott innslag. Her snakker vi om nittitallets «Carmen», og Müller plukker en herlig solo, mens Hartung, som ellers på disse innspillingene, ligger i bakgrunnen. Rytmeseksjonens groove setter så standarden idet det rockes opp med «Fortuna».

«Higher» er det eneste originalinnslaget fra de engelskspråklige Funhouse-platene, og også denne røsker godt fra seg. Rocker godt gjør det så med «Måneskinn», før «THC» følger – der Marius roter det til litt tekstmessig innledningsvis – med Müllers nærmest legendariske forklaring på hva tittelen står for. Marius var absolutt en mann med humor, noe han viste under konsertene med uhøytidelig mellomsnakk.

Mot slutten er det tid for «Den Lange Veien», før «Carmen» – den eneste åttitallslåta som alltid hang med på setlistene – selvfølgelig avslutter konserten. Dette var på mange måter Marius’ ultimate livelåt, og på hver konsert var det en fornøyelse å la seg rive med i den alltid flotte avslutningssoloen, som man skulle ønske at aldri tok slutt. «Carmen» live var bare nydelig, og her er herligheten foreviga for fremtidige generasjoner.

Funhouse spiller inn «Plugged! 2».

Etter denne konserten – som altså hadde blitt omtalt som en avskjedskonsert – var det likevel ikke helt slutt for Funhouse. Om undertegnede ikke husker feil ble det gjort en onsdagsrunde på Smuget etter dette, men av en eller annen grunn så jeg ingen av disse konsertene. Dermed så jeg Marius på scena kun én gang etter denne septemberkvelden i 1997, og det var søndag 7. mars 1999, som skulle vise seg å bli mannens siste opptreden.

Nøyaktig ei uke senere endte historien om Marius Müller på Østre Aker vei, men om mannen forlot oss denne vårkvelden, vil musikken hans aldri dø. Nettopp gåsehuden «Carmen» fortsatt frembringer er det definitive beviset på at Marius Müller gjennom sine gitartoner har evig liv.

Fred og kjærlighet.

Jan Dahle

Reklamer
Marius Müller’s Funhouse «Plugged! 2 – Rett Og Slett»